Jeg er lei av å være alene. Lei av å ikke bli tatt på alvor. Lei av å føle på ensomheten, fordi hver gang jeg strekker ut en hånd er det ingen som tar den. Ingen som strekker etter meg tilbake. Hvorfor? Hvorfor er ikke jeg viktig nok? Hvorfor er ikke mine problemer “ille” nok for deg? Hvordan kan du i det hele tatt vite hva jeg føler? 
Har du følt dette, så beklager jeg. 

I dag er jeg trist for barna som roper om hjelp, men som aldri fikk det. Jeg er sint på et system som svikter. På skolen som ikke gjør noe når barn blir holdt utenfor. På de som kalte seg venner og aldri var der for meg, for jeg var ikke viktig nok. Min stemme hadde ingenting å si. Jeg var ikke syk, fordi jeg fikk så mange likes på profilbildet mitt. Jeg var ikke syk, fordi jeg kunne jo fortsatt le. Jeg var ikke syk, for det var ikke noe de kunne se. 

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

I dag vil jeg at vi tar et oppgjør med oss selv, og andre. Fordi både du og jeg fortjener hjelp. Både du og jeg fortjener å bli tatt på alvor når vi forteller at noe i hodet vårt ikke er som det skal være. Du fortjener at dine følelser og dine tanker blir tatt på alvor, uansett hvem du er. Uansett. 
Nei, kompisen din skriker ikke etter oppmerksomhet fordi han kutter seg. Og hvis han gjorde, så burde du uansett ta det på alvor. Og nei, venninna di sulter seg ikke for oppmerksomhet, og hvis hun gjorde; burde du uansett ta det på alvor. Når noen går så hardt til verks at de velger å skade kroppen sin for at du skal ta de på alvor, så er det faktisk på tide at vi åpner øynene. 

Det jeg vil frem til er at vi har ingen rett til å degradere andre menneskers følelser. Eller gjette oss til de. Og jeg vet at alt for mange i dette samfunnet gjør det, fordi de mener selv at de har opplevd noe verre. Smerte er ingen konkurranse. Psykiske lidelser er ingen konkurranse. Det er på tide å lære oss det. 

Det er viktig å ta andre på alvor uansett hvor lite viktig du selv mener det er, fordi det kan bety hele verden for noen andre. 

Jeg tror vi alle har de dagene. De dagene vi står ansikt til ansikt med veggen og stanger, fordi vi kommer ingen vei. Alt virker så sinnsykt håpløst. Hva vil jeg i fremtiden, liksom? Er jeg god for noe? Klar for noe? Jeg har de dagene fordi jeg er syk, og livet er litt mer begrenset enn det burde være, synes jeg. Det er ikke sånn jeg planla det, jeg planla ikke at jeg skulle få livet ødelagt av kreft og cellegift da jeg var bare 17 år gammel. Men fire år etterpå, og jeg har egentlig ikke kommet så mye lenger. Jeg er fortsatt sliten. Jeg kan fortsatt ikke gjøre alle tingene jeg har lyst til og må begrense energien jeg bruker betraktelig for at jeg skal holde meg oppe dagene som følger også. 

Vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg vil at dere som synes ting er håpløst, ikke er alene. For det er dere ikke. Jeg har også de dagene. Jeg tror vi må bare gjøre det beste ut av det. Og så er jeg så heldig at jeg har gode venner som forstår og støtter. Det håper jeg du også har.