Kjære 2018

Kjære du som leser dette, jeg har noen ønsker for deg. 

Jeg ønsker deg et år med mye kjærlighet. Ikke bare for andre, men for deg selv. Elsk deg selv først. Bli ferdig med å hate de “ekstra” kiloene dine, er buksene for små, så kjøp noen større. Det er ikke deg det er noe feil med, det er buksene som er for små- ikke du som er for stor. Kjøp den kjolen du ønsker deg selv om den er akkurat litt for dyr, det har du fortjent. Ta på deg rød leppestift og smil til verden. Gå i de høye hælene selv om du allerede er 180 cm høy, herregud, du ser smashing ut. Det er ingenting feil med deg, det skal du vite, lære, og du skal elske alt som er riktig med deg isteden. 

Jeg håper du gir ditt alt. Smil til fremmede. Elsk livet. Tenk over hvor deilig te smaker etter at du har vært ute i vinterkulda, tenk så fin himmelen er om kveldene før solen går ned. Tenk på følelsen du får når du ler på sene kvelder med dine beste venner. Strekk ut en hånd til noen som trenger det, og be om en hånd hvis det er det du trenger. 

Jeg håper du har gode venner rundt deg, som ikke gir opp på deg uansett hva slags rot du har havna i. At du kommer inn på skolen du ønsker, eller lykkes i jobben din. Jeg håper du tør å være deg selv. Jeg håper du er flink til å ta vare på rundt deg, og besøker bestemor og bestefar en gang for mye, og ikke en gang for lite. Fortell folk hva du føler. Tilgi dine uvenner, tilgi deg selv. Livet er for kort for hat. Du er bra. Du er verdifull. Og du fortjener alt godt.

 ♥ 

Kjære foreldre, legg vekk mobilen

Av og til ser jeg opp fra min egen mobil, og det er da jeg ser hvor opptatt folk rundt meg er med sine duppeditter. Personlig har jeg alltid vært opptatt av å studere mennesker, og mens jeg sitter og venter gjør jeg nettopp det. Studerer dere.

I dag var jeg på kjøpesenteret, og jeg så hvordan ungen din dro i jakka di. Jeg så hvordan hun måtte streve iherdig etter oppmerksomheten din, den oppmerksomheten du var for opptatt til å gi. Den gikk til din nye kule iPhone 6. Du lot deg ikke distrahere, ikke engang av barnet ditt som sa høyt og tydelig at hun måtte på do.

For en stund siden var jeg med pappa på restaurant, og foran oss satt det et barn, mor og far. Ungen var vel ikke et år engang, og hadde allerede begynt å trykke på en iPad. Bak oss satt det en far med et barn på sikkert 3 år, og han trykket også på en iPad. Ved siden av oss satt det enda en liten familie, og mor og far var begge opptatte av hver sin iPhone.

Er det dette verden har kommet til? Er det virkelig greit å sitte i telefonen sin 24 timer i døgnet, selv når du passer barnet ditt? Er det okei at du gir barnet ditt en iPad å leke med allerede før det har fylt et år?

Jeg er målløs. Ungen din trenger deg og oppmerksomheten din, så en oppfordring til alle foreldre der ute; se barnet ditt. Lytt. Lek. Lær. Vær der mens de vokser opp og se opp fra skjermen din.

Kjære KrF, nå tror jeg det har klikket for dere

Ventetid på abort? Fosteret skal ha rettigheter? Målet er null aborter? Hehe.

Hvorfor, kjære KrF, hvorfor ønsker dere å sette verden tilbake i tid? Kvinner har i alle år kjempet for disse rettighetene, rettighetene til å bestemme over egen kropp. Og nå skal dere gi de rettighetene til noe som KUNNE vært et liv? En ufødt celleklump? 

La meg fortelle dere om noe som kalles for bodily autonomy, dårlig oversatt til norsk; kroppslig autonomi. Det går ut på at ingen kan ta noe som helst av din kropp, uten ditt samtykke. En person bestemmer over sin egen kropp, over hva som bruker av den, hvor mye og hvor lenge. Derfor kan ingen tvinge noen til å donere organer, gi blod eller ta andre ting av kroppen uten samtykke. Selv om du er død, selv om du kunne ha reddet 40 liv, ingen har rett til å røre deg, ha sex med deg eller gjøre noe med deg uten ditt bevisste samtykke. 

Et foster bruker av kroppen til en kvinne; det bruker noens kropp. Dette fosteret er uten tanker, uten følelser og har ikke mulighet til å leve uten å bruke morens kropp. Fosteret er der fordi det har fått tillatelse til det, IKKE fordi det har RETTIGHETER til det. Et ufødt liv, noe som kunne vært et liv, skal ikke ha mer rettigheter enn noen som allerede tenker, føler og er et liv. 

Og hvorfor i alle dager vil dere innføre ventetid på abort? Tror dere at aborter blir tatt på impuls for moroskyld? Dere tror ikke dette er et gjennomtenkt, modig og modent valg allerede? Selvsagt tenker folk seg om før de tar en abort. Skal det sitte damer med meg i to døgn og overtale meg til å beholde noe jeg absolutt ikke har lyst på? Og hva med de menneskene som er så syke fordi de har et barn i magen og ikke kan bære det frem -skal de dø fordi dere er imot abort? 

Disse forslagene er virkelig ikke særlig gjennomtenkt. Ikke sett verden tilbake i tid. 

 

Kjære regjering, kjære foreldre og kjære elever


 

Kjære dere alle,

Jeg er ei jente på 19 år, og har gått på videregående skole i tre år. Jeg startet i 2012, (og hæ, det er jo fire år siden?!). Saken er den at jeg fikk kreft lille julaften i 2013, og selvsagt, det har påvirket hverdagen min. Jeg måtte ta et friår. Jeg er tilbake på skolebenken, men har allerede 20 dager med fravær. Det vil si at jeg burde få advarsel, ikke stipend, og helst ikke karakter i noen fag. Jeg er heldig, fordi jeg kan dokumentere det og fjerne ti dager.

Likevel frustrerer det meg, jeg blir engstelig og frustert og lei meg for at jeg ikke klarer det like bra som “alle” forventer. Jeg klarer ikke alltid å komme meg på skolen, eller fullføre skoledagene. Jeg blir dårlig av tanken på at jeg ikke får til så bra som jeg kanskje skulle. Det gjør utrolig vondt å ikke prestere bra, det gjør vondt å ikke komme seg på skolen, og det gjør vondt å skuffe meg selv og alle rundt meg. Flere dager har jeg ligget hjemme og vært så lei meg at jeg har kastet opp, bare fordi jeg ikke klarer. Og jeg vil så gjerne klare. Men jeg må tenke på helsen min først, og for å gjøre det må jeg ta det med ro. Men jeg får ikke ro når alt jeg tenker på er at jeg ikke klarer å fullføre. 

Alle er ikke like heldige som meg. Noen får ikke dokumentert det faktum at de ikke orker å stå opp om morgenen fordi de er redde for hva som venter dem. Noen tør ikke å gå til legen, og diverse andre grunner. Norsk skole har gjort det vanskelig å fullføre. En fraværsgrense på 10% er galskap. Dere kan ikke kaste elever ut av skolen fordi de ikke lever opp til alle forventninger. Det ligger så mye mer bak enn bare “jeg hadde lyst til å skulke.” Det er ganske demotiverende med en slik grense, skal jeg si dere. 

Kjære elever, vit at dere ikke er alene. Og takk for at jeg blir møtt med forståelse. 

Kjære foreldre og lærere, møt med forståelse. Det er utrolig viktig for at vi som elever skal klare oss, dere er støtteapparatene våre. 

 

Vi vil så gjerne få til

Kjære mennesker

Du er ikke et dårlig menneske selv om du ikke har råd til alle de dyreste gavene og kan gi ungen din akkurat det ungen din ønsker seg. Du er ikke et dårlig menneske fordi du ikke klarer å komme deg opp av senga, eller fordi du ikke liker julen. Du er ikke et dårlig menneske fordi du sitter helt alene på julaften med en Grandiosa i stedet for den fineste julematen. 

Kjære mennesker,

vær greie med hverandre. Vis omtanke og respekt for hverandre. Verden er urettferdig, men det betyr ikke at vi ikke skal ta vare på hverandre og de som ikke har en million i lommeboka si. 

Julen er ikke for alle. Personlig synes jeg den er overvurdert, men jeg som du har mine grunner til alt. Noen elsker den, forguder den, og det er også helt greit. Bare vit at du som datter eller sønn av dine foreldre- er elsket selv om du ikke får alt du ønsker deg eller de aller dyreste gavene. De vil nok gjerne, men har ikke alltid mulighet. Vit at du som forelder er et godt menneske selv om du ikke har råd. Det viktigste er at dere tilbringer tid med hverandre, eller gjør noe dere har lyst til. 

Og hey, stress ned. Alt ordner seg.

God jul!

Kjære hverdagshelter

Jeg vil si takk. Jeg vil si takk til alle de gretne bussjåførene; jeg forstår at dere er gretne når folk spytter snus i bussen deres, og dere er slitne etter kaklete damer. Jeg vil si takk til alle de blide bussjåførene også, dere gjør dagene bedre.
Takk til deg i kassa på Kiwi for at du gidder å slå inn varene mine slik at jeg ikke sulter ihjel. Takk til vaskedamene på skolen som smiler til meg når jeg sniker meg inn på skolen litt for tidlig på morgenen. 

Takk til lærerne mine som tilrettelegger og underviser etter beste evne. Takk til sutrekoppene på Facebook for at dere lager statuser som plager vettet ut av alle; men som vi likevel ikke vil være foruten. Takk til rånerne som viser at samhold er mer enn bingokvelder for gamle damer; og takk til dere damer som spiller bingo.
Takk til alle mødre og fedre som ikke ber ungene deres om å flytte ut så fort de fyller 18, og takk til dere 18åringer som allerede er så lei av mamma og pappa at dere har flytta ut. 

Takk til deg som alltid står i hjørnet alene, jeg vil gjerne bli kjent med deg. Takk til deg som snakker bak ryggen min, du viser meg hvordan jeg ikke vil være. Takk til alle mine kjære venner som holder ut med mine opp- og nedturer, og takk til alle som en gang var mine beste venner- dere har lært meg mye.
Takk til det musikalske geniet og det kunstneriske talentet ingen ser. Takk til deg som alltid får oppmerksomhet, og du som alltid ler høyest- selv om du har en dårlig dag. Du er modig. 

Takk til avisbudet som leverer aviser til gretne gubber, og takk til lastebilsjåfører som må kjøre mil etter mil for å levere hva enn dere leverer. Takk til bøndene som melker kuer og knerter kyllinger. Takk til leger og sykepleiere for at dere gjør en modig jobb og redder liv. Takk til deg som sender et smil til alle du møter- du har reddet meg mange ganger. Takk til den søte gamle damen som bruker ti minutter over gangfeltet, du har reddet mange billister fra fartsbøter. 

 

Tusen takk for at du er du! 

Kjære Trine

Jeg vet ikke om jeg noensinne fikk takket deg, eller om jeg noensinne kan finne ord og handlinger til å takke deg nok. Det betyr ikke at jeg ikke vil prøve, så vi gjør et forsøk.

Kjære Trine,

Takk for at du var der for meg. Takk for at du alltid sa velkommen når jeg følte meg uvelkommen, og alltid hadde kloke ord på lur. Takk for at du presset i meg en kvart pizzabit da jeg nektet å spise, og for at du alltid fortalte meg hvor nydelig du syns jeg var. Takk for at du sa at håret mitt var fint, og takk for at du lærte meg at de verste stormene blir gjennomgått i tenårene. Takk for at du viste meg at det var sol på den andre siden.

Jeg vet du jobber med mange barn, og jeg vet at du tar deg tid til hver og en av dem. Du lytter, gir råd og er et forbilde. Du fortjener en million takk. Både du, og de andre klubbarbeiderne på Ungdommens Hus. For meg, utmerket du deg. Du stod frem og fortalte din historie om hvordan du ble mobbet, hvordan de andre barna på skolen gjorde narr av nesa di, men hvordan du likevel kom deg gjennom det. Hvordan du i dag har en kjæreste du elsker høyere enn himmelen selv, en familie og gode venner rundt deg. Hvordan alt er mulig. Hvordan det fortsatt går an å være et barn i alderen av litt over tjue. Du har lært meg så utrolig mye.

Takk for at du trodde på meg, og for at du er et forbilde.

 

Kjære foreldre

Kjære foreldre,

Nå har ikke jeg tenkt å fortelle dere hvordan barn skal oppdras, for jeg har nettopp gått inn i “de voksnes rekke” og fylt atten år selv. Men, jeg vet hvordan det er å være ung i dag- så, jeg vil be dere om et par ting likevel.

Nummer en. Ikke bli sjokkert hvis dere ser arr på kroppen til sønnen eller datteren deres. De kommer mest sannsynlig til å berolige dere med at det bare var en katt eller at de tryna på sykkel. Det siste de vil er å få dere til å tro at dere er forferdelige foreldre. Dette er mest sannsynlig ikke deres feil. Det kan ta tid å forstå hvorfor barna deres vil skade seg selv, men ikke reager med sinne. Prøv å møt hverandre på halvveien. Ingenting løses ved å bli sint og skuffet, selv om dette mest sannsynlig kommer som et sjokk for deg som forelder, for hvorfor i alle dager skal din dyrebare skatt skade seg selv? Spør om det er noe som kan bli gjort, hvordan du kan hjelpe. Men IKKE bli sint. Da kommer barnet ditt mest sannsynlig til å bli enda mer lei seg, skygge unna deg og ikke snakke til deg om problemene sine noensinne igjen.

Nummer to. Ikke kommenter vekten til ungen din. Ikke noens vekt, egentlig. Ikke si at klærne sitter for stramt, og at de skulle mistet et par kilo. Ikke si til dem at du er glad de ikke er like store som den og den personen dere møter på gata, eller at de skulle droppet den kakebiten. Det er vanskelig nok å vokse opp i et samfunn der alt som teller er vekt, kalorier og kropp. Du skal være et godt forbilde og lære ungen å akspetere seg selv, ikke hate seg selv.

Nummer tre. Ikke, under noen omstendigheter, la ungen din mobbe noen. Ikke fortell at homofili er galt, selv om du er imot det. Ikke tving sønnen eller datteren din til å konfirmeres i kirka fordi du gjorde det. La de få bestemme selv, enten er de kristne – eller så er de ikke det. Dette er ikke et valg du verken kan eller burde ta for dem. Det er viktig at de lærer å ta valg selv, og at du som forelder støtter disse valgene. 

Nummer fire. Det er vanskelig å se barna sine vokse opp, men de kommer til å teste ting. De kommer til å flørte litt med alkohol, og hvis du tror du får holdt de unna sex og alkohol tar mest sannsynlig feil. Barn som vokser opp og har et anstrengt forhold til alkohol er som regel de som er først ut til å være på rangla så fort de blir 18. Dessuten har de nok allerede drukket ørten ganger bak ryggen din. Og vit at sex ikke bare skjer om natten, du har vært ung selv og vet garantert hvordan å lure foreldrene sine funker! Oppfordre heller til å bruke prevensjon.

Nummer fem. Du velger ikke vennene til sønnen eller datteren din, dette må de få gjøre selv. Det er fint at du prøver å beskytte for eventuelle farer, som dop og diverse, men vi lever og lærer! Vi må finne ut hvem vi vil ha og ikke ha i livene våre, helt selv. 

 


Kjære kjæreste

Jeg vet at du hater sånne kleine ting, jeg vet at du hater at jeg skriver om deg på internettet, og jeg vet at du syns det er dritkleint med klissete innlegg. Jeg skal ikke drite deg helt ut, bare bittelitt! 

2014 er snart over, og jeg vil bare si takk for at du har holdt ut med meg i snart et år. Det er faktisk ganske utrolig. Hadde aldri trodd at jeg skulle møte den gutten foreldrene mine likte nesten like mye som meg, og heller ikke at noen kunne være så god som du. Alle har så klart opp- og nedturer, men med deg er det virkelig verdt det. Jeg gleder meg masse til et nytt år med deg. Mest av alt vil jeg si takk for alle gangene du har laget sjokolademelk til meg og latt meg varme meg på magen din. 

– Din Lillen 

Kjære mobbere

Hei! Mitt navn er Ingrid, jeg er 18 år, og jeg vet ikke om du husker meg, men du pleide å kalle meg opp. Du kalte meg for sau, puddel, du slengte dritt til meg når det passet deg. “BÆÆ!” ropte du etter meg. Jeg var en liten jente på den tiden, jeg tok meg ikke nær av det da, for du fikk meg jo til å tro at jeg faktisk var mindre verdt. Du fikk meg til å tro at jeg var dum og svak. 

Jeg håper at livet ditt er like bra i dag som det var for ti år siden. Jeg håper du har det bra med deg selv, siden jeg lot deg rakke ned på meg. Det hjalp sikkert deg med selvtilliten din, regner med at du ble godt likt av nabobarna og de i klassen din. De syns sikkert du var kul fordi du rakket ned på meg. Jeg tror ikke jeg noensinne svarte deg, men jeg gjør det nå. Jeg skriver et helt brev til deg, på bloggen min! Vær så god.

For jeg vil at du skal vite hva jeg gikk gjennom. Alt på grunn av deg. Ja, jeg følte meg dum og svak, lenge. Jeg følte det helt til jeg begynte på vidergående. Jeg følte det helt til i fjor, faktisk. Det at du valgte å ødelegge mitt liv fordi du ikke hadde det bra med deg selv, det ødela mange av årene mine. Jeg hadde det vondt med meg selv i lang tid, jeg skadet meg, rømte hjemmefra, skrek, gråt, slengte i dører, straffet alle rundt meg for det du gjorde mot meg. Jeg burde straffet deg

Så, det er det jeg gjør nå. 

Jeg vil du skal vite at jeg er ikke dum, og jeg er ikke svak. Jeg er sterkere og klokere enn du noensinne vil bli, og det er en ærlig sak. Jeg lever ikke av å gjøre folk vondt, men av å hjelpe dem opp og frem. Jeg har kommet langt, både med bildene og ordene mine. Folk hører på meg når jeg har noe å si, jeg er ikke lenger den som står i bakgrunnen og lar folk gjøre hva de vil med meg. 

Jeg skulle vært stolt av krøllene mine, men jeg hatet dem. På grunn av deg. En kveld hvisket jeg til meg selv at jeg skulle ønske jeg fikk en sykdom så krøllene mine falt av, jeg fikk kreft. To uker før jeg mistet krøllene mine angret jeg veldig på at jeg hadde sagt det ønsket en dag i november 2013. Men, jeg overlevde. Til din store fortvilelse, jeg overlevde. Og jeg lover deg på tro og ære at du må se meg lykkes resten av livet ditt. Jeg vet du hater det.

Men, mest av alt, jeg ønsker å takke deg. Jeg vil takke deg for at du gjorde meg sterk og smart, og lærte meg verdier i livet.
Takk