Foto: Karianne Næss <3
Jeg vet det er lett å si, og vanskelig å tro på. “Ting blir bedre.” Men i går kveld møtte jeg et menneske i døråpningen på en bar her i Elverum som forandret noen ganske mørke hjørner i sinnet mitt. Hun visste godt hvem jeg var, vi hadde en felles venninne for mange år tilbake. De pleide å lese bloggen min begge to. Jeg prøvde å prate om det en gang tidligere, 03. november 2014, for å være eksakt. Men det er vondt dere, det er vondt å miste noen. Det er akkurat det som er en del av problemet, at når noe er vondt så prøver vi å ikke føle på det, vi gjemmer det vekk. Og det kan bli farlig. Det var farlig da, og det er farlig nå, kanskje mer enn noensinne. Så nå skal jeg prate om noe jævlig ubehagelig.
Vi mistet venninnen vår. Ikke fordi vi ble uvenner eller noe, men fordi hun valgte å forlate oss. Hun var god til siste stund, og selv om jeg ikke får svar skriver jeg fortsatt til henne.
Jeg ble venn med en jente for noen år siden som var flink til mye rart. Hun lærte seg å strikke, hun kunne synge, ta bilder, hun var flink i håndball og hun satt alltid andre før seg selv. På den tiden hadde jeg nettopp gått gjennom cellegiftbehandling og hadde allerede vært innlagt en gang fordi jeg hadde en dårlig psyke. Hun sjekket om jeg hadde det bra titt og ofte, mens jeg fikk høre de nydelige sangene hun spilte inn og sendte til meg mens hun også oppdaterte meg på dagene sine. Mange dager var lange. Mange dager var preget av ensomhet, noen dager var så tunge at de endte med legevakt og sammenbrudd. En gang tikket det inn en melding om at det gikk litt for langt. Men det gikk bra, det lovet hun. Det gikk jo alltid bra. Og selv hvor mye jeg sa det gikk fint at hun fortalte meg ting, unnskyldte hun seg alltid for at hun var så negativ. Hun satt alle før seg selv, alltid. Dette var et prakteksempel.
Verden er kald. Den er ond, og jævlig, og ikke minst vond. Vi må prate sammen. Vi må gi hverandre en ekstra klem og aldri slutte å si at vi er glad i hverandre. Jeg prøvde lenge å prate om det, men jeg ble kalt oppmerksomhetssyk og valgte å tie. Jeg skal aldri tie igjen. Når man møter mennesker tilfeldig på gata og de forteller at du har hjulpet de gjennom noen av de verste tidene i livene deres, så tier man ikke. Vær åpen om det vonde, normaliser at det er greit å ha vondt. Det er greit, det er menneskelig!
Takk til Ingrid for en fin og åpen samtale i natt, jeg håper dette er til hjelp for flere
<3
815 33 300 – Kirkens SOS, døgnåpen krisetelefon
116 123 – Mental helse, døgnåpen krisetelefon
116 111 – Krisetelefon for barn, åpen fra 15.00 – 08.00 i hverdager. Døgnåpen i helgene
800 33 321 – Åpen fra 14-20, Kors på halsen
81000277 – Homofiles ungdomstelefon, åpen alle dager untatt lørdag fra 18-22
