Jeg sitter her og lurer på når jeg slutta å se på Powerpuff-jentene på Cartoon Network. Skjedde det gradvis, eller bare stoppa jeg en dag? Når slutta de å sende ting som Hannah Montana og Zack og Cody på Disneychannel, når slutta jeg med lørdagsgodt, og hvor ble det av den 16 år gamle jenta som nettopp hadde starta på videregående med drømmer og planer foran seg?
En dag våkna jeg og fikk hele verden snudd på hodet. Jeg hadde kreft, og jeg ble aldri den samme. Jeg slutta å være aktiv, kroppen gjorde vondt, jeg mista konsentrasjonen og jeg ble fort sliten. Jeg ble redd for alt (og da mener jeg ikke bare snegler og mais, jeg ble redd for alt.) Planer om lappen ble lagt på hylla og skolen gikk rett vest. Nå sitter jeg her, nesten ti år etterpå og prøver enda så godt jeg kan. Jeg trener (men jeg må sove etterpå,) jeg er i gang med lappen, og jeg fullførte så mye skole som jeg klarte. Jeg er ikke redd for alt lenger (bortsett fra mais og snegler, og kanskje kjærlighet.) Det var ikke det her jeg så for meg.
Men det er greit. Livet er uforutsigbart på godt og vondt. Jeg har opplevd konserter og skreket til jeg mistet stemmen, jeg har tatt magiske bilder, fått være med på de mest utrolige øyeblikk, fått meg et par hunder, møtt fantastiske mennesker og hørt deres historier, og det viktigste av alt er at jeg har skjønt at det er mer ved livet enn det jeg trodde det var. Det er opplevelsene, både de store og små, som teller. Ikke hvor god du er på skolen eller hvor fancy jobb du har, det har ingenting å si hvis du ikke sitter igjen med gode folk og minner på slutten av dagen.
Så ga ikke livet mitt meg det jeg trodde det ville, men det gjør ingenting. Det er kanskje ikke meningen at det skal det heller.