Lurer du på noe?


Er det noe du har lyst til å spørre meg om, enten på bloggen så alle får se eller privat? Såå ta gjerne kontakt på facebook eller spør meg i kommentarfeltet! Vet at alt jeg har skrevet om i det siste kan være både triggende, tankevekkende og kanskje litt motiverende. Viktig at dere sier ifra, og hvis dere spør meg her kan jeg forsøke å få laget en video til dere også – etter ønske.

 

FORRESTEN, så er jeg veldig ensom denne uken (første gang på hundre år at jeg ikke har planer), så hvis du vil finne på noe med meg er jeg mer enn gjerne med på det!  

Det går fremover

I det siste har jeg forsøkt å smile på bilder, men det går ikke! Jeg har vært så frustrert fordi alle bildene jeg smiler på har bare vært falskt og fælt… Æsj. MEN, se her, dere! Jeg tror jeg klarte det sånn nogenlunde nå? Vi satser på det…. Det går hvertfall fremover, tror hemmeligheten er å ikke gi opp.

Du er verdt livet

Noen ganger er livet så vanselig at man helst vil dø… eller forsvinne. Spesielt nå i ungdomstiden, vi har så utrolig mye press på oss, og føler oss aldri gode nok. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg god nok for noen, men jeg vet at jeg har følt det, og den følelsen av å være god nok; Den er verdt å vente på. For du er det, du er mer enn bra nok! Ikke la NOEN få deg til å føle deg dårlig, aldri. Vis dem fingern og stikk av, for de er virkelig ikke verdt tiden din. Personer som trekker deg ned er virkelig ikke verdt å ha i livet sitt, og jeg snakker av erfaring… 

Og husk at hvis livet er vanskelig og kaster stein på deg, så kaster du stein tilbake! Du er verdt livet, du har MYE å leve for. Hjelper det å si at det finnes en person der ute som er laget for deg? Håper det, for det er det jeg holder fast i akkurat nå. Tenk på alle stedene og personene du har igjen å se og møte. Tenk på all latteren som venter på deg! Det handler bare om å komme igjennom dette først. Jeg skal klare det, og du skal klare det. Vi skal klare det sammen.

Lever du, eller bare eksisterer du? 

A little girl grew up too fast

Tusen takk for all støtte og alle fine tilbakemeldinger i går og i dag! Så fort jeg hadde postet det andre innlegget overøste dere meg med hyggelige meldinger. Det var virkelig herlig å vite at så mange fortsatt er der. Jeg har hvertfall lært at de menneskene som er verdt å ta vare på står ved din side hele tiden, og de forlater deg ikke uansett hva det måtte være! Jeg skal klare dette her, men det vil ta tid, tårer og nedturer… Jeg vil uansett klare det, jeg lover det. 

Og så må jeg takke Bjørnar for at han var en kjempevenn når jeg trengte noen. Og Viljar som alltid har vært der når ting har vært dumt. Dere aner virkelig ikke hvor mye jeg setter pris på dere, men det gjør jeg virkelig! Så igjen, tusen takk. 

Hvis dere lurer på noe må dere gjerne spørre, forresten! 

Livet på vent – Unnskyld

Sanderud, folkens. Så langt har jeg kommet. I skrivende stund er det igrunn ganske stille og rolig her, og jeg er i trygge omgivelser… Jeg er ikke flau over å være her, for det er sånn det er; mennesker sliter. Noen har det verre enn andre, noen velger å få hjelp, og jeg er en av dem. 

I fire år har det pågått, opp og ned, opp og ned. Inn og ut av farlige depresjoner, inn og ut av perioder der jeg har vært så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. De mistenker at jeg lider av noe som heter “Bipolar lidelse,” og det er derfor jeg ikke kan noe for at ting har blitt som de er nå. For det er sant, jeg kan ikke det.

Jeg hadde en herlig bestevenn, inntil han fikk seg dame, så ditcha han meg. Skjønner han godt, for hadde jeg hatt muligheten til å rømme fra meg hadde jeg gjort det også. Jeg hadde en herlig kjæreste, men ting gikk over styr for meg, så han ditcha meg han og. Skjønner nok han enda bedre ettersom han måtte slite med at jeg først var oppi skyene, og plutselig lå under jorda. Og ikke minst når jeg ble sint, for jeg ble ikke litt sint, jeg ble så sint at det klikka helt for meg.

Jeg skammer meg ikke over hvem jeg er, men jeg er lei meg for at psykdommen har ødelagt så utrolig mye for meg. Jeg er lei meg for de jeg har mistet og dyttet unna meg når de prøvde å hjelpe, lei meg for at de ikke klarte det; for at jeg ikke lot de hjelpe meg. Så nå sitter jeg her da, med tårer i øynene og angrer. Men jeg får ikke gjort så mye med det… Jeg vil bare si unnskyld til alle som prøvde. Og tusen takk for at jeg fikk være i livene deres.. jeg er så lei meg for alt jeg har påført dere, så lei meg for at jeg har vært så vanskelig. 

Tusen takk

Du er en fuckings tier

“Lik og jeg rangerer utseendet ditt fra 1-10!” 
“Lik, så rater jeg personlighet og utseendet ditt!”

Og vet dere hva som er synd med disse tallene? At ikke alle får 10. Hva forteller det personen som får tallet, egentlig? Jeg skjønner jo at hvis man faktisk kaster seg ut i en slik “rangering,” så må man tåle å få høre det… Men hvorfor er det noen som gidder å gjøre det i det hele tatt? Jeg har gjort denne type ting EN eneste gang. Vet dere hva jeg gjorde? Jeg ga alle en 10er. For vet du hva? Du er bra nok.  Alle er bra nok, alle ser bra ut, alle mennesker er like mye verdt, og et tall du får av en annen person definerer ikke hvem DU er.

Man setter ikke prislapper på mennesker.

Now I’m lying on the cold hard ground

I think.. I think when it’s all over, it just comes back in flashes, you know? It’s like a kaleidoscope of memories. It just all comes back… But he never does. I think a part of me knew the second I saw him that this would happen. It’s not really anything he said or anything he did.. It was just the feeling that came along with it. And the crazy thing is; I don’t know if I’m ever gonna feel this way again. But I don’t know if I should. I knew his world moved too fast and burned to bright, but I just thought… How can the devil be pulling you toward someone who looks like so much like an angel when he smiles at you? Maybe he knew that when he saw me. I guess I just lost my balance. 
I think that the worst part of it all wasn’t losing him…

 

– It was losing me