Ingrid Jackson

Da jeg var 13 år gammel fikk jeg ikke lov til å ha Facebook, så jeg laget meg et “dekknavn” slik at foreldrene mine ikke skulle finne ut av det. Lite visste jeg at jeg kom til å sitte her i dag med et navn mange tusen jenter og gutter kjente til. Jeg ante ikke at mennesker skulle gi meg en slik status der de flippet over å se meg på gata, tok snik-bilder av meg eller sendte meg meldinger om at jeg hadde reddet livene deres. (Haha, dette er nesten litt Hannah Montana.)

Ingrid Jackson lot meg være modig. Sammen med dere skapte jeg et menneske som kunne flytte fjell. Ikke bare hadde dere noen å se opp til, jeg hadde det også. Jeg hadde noen jeg prøvde å leve opp til. En stund syntes jeg det var morsomt, det gjorde meg glad at folk kjente meg igjen. Jeg følte meg uovervinnelig. Udødelig, nesten.
En gang leste jeg et sitat som gikk slik; “What is the point of being alive if you don’t at least try to do something remarkable?” – og jeg prøvde så inderlig hardt å leve opp til det. Jeg ville ikke bli glemt. Men glemt blir vi alle. Jeg er bare glad jeg klarte å gjøre en forskjell, om ikke det var en forskjell for tusen personer, så vet jeg at det var for en. 

Selv om Ingrid Jackson lot meg være tøff, så hadde det sine baksider også. Jeg ble ganske ensom. Jeg visste aldri hvem som var ekte, hvem som var der for å være min venn, eller hvem som var der for å tjene noe på det. Det var mennesker som kunne spille utrolig snille, og like etter gå til hvem som helst å snakke dritt om meg. Så fort jeg snudde ryggen til kunne de si hva som helst i håp om at jeg ikke så det. Jeg ser dere. Jeg er menneskelig, og jeg tar det til meg. Alt som blir sagt om meg, jeg føler det på kroppen. Offentlig eller ei, mennesker er bare mennesker. 

De siste dagene har jeg brukt tid med folk som betyr mye for meg, mennesker jeg vet liker meg for den jeg er; mennesker som kan etternavnet mitt og kjenner meg. Det har gjort meg godt og jeg føler meg ikke så ensom lenger. 

Jeg tror kanskje at jeg skal prøve å være Ingrid Rundberget Enger litt, det kan hende det er like tøft.

Takk for muligheten

<3

Jeg har skapt et vesen jeg ikke kan leve opp til

Klokka er 04.06 i skrivende stund, og jeg sitter fremdeles oppe og jobber med oppgaver jeg har tatt på meg for å fylle tomrommet og tiden min med noe. Jeg sitter oppe om nettene og surrer i min egen verden, det er jo så stille og fint. Ingen forventninger. Ikke noe å stresse med. Helt stille. 

Men så kommer dagen, sola står opp og jeg må klistre på meg det fordømte smilet, stille opp for alle som trenger meg og helst poste noe på internett så folk vet at det er liv i meg. Innen klokka er tolv har jeg allerede fått tjue meldinger. Innen klokka er tolv er jeg tagget i minst ti innlegg på facebook, og innen klokka to burde jeg ha stått opp og gjort noe fornuftig ut av dagen. Og jo, jeg burde vel kanskje det. 

Problemet er bare at det virker så håpløst. Jeg har ikke noen grunn til å stå opp, synes jeg. Jeg står opp for alle andre og plutselig ikke for min egen del lenger. Sitter i møter for alle andre og ikke meg selv, enda det er meg vi snakker om. 
Jeg har skapt Ingrid Jackson, et vesen som gjerne skulle klart alt. Ei jente med bein i nesa; og som folk til og med ser opp til. Men Ingrid Jackson er et menneske jeg selv ikke engang klarer å leve opp til. I disse dager er jeg bare Ingrid, og bare Ingrid er ganske ensom. Ensom, tom og uten motivasjon. Til og med litt sint. 

Jeg har ikke gitt opp, altså. Jeg tror mitt største mål (og mitt første) er å bli det mennesket jeg har skapt utenfor mitt eget hode. Hun virker ganske kul. 

 

 

Takk

Er det en ting jeg sier altfor sjeldent,- så er det takk. Men nå, nå vil jeg gjerne si takk til alle som har hjulpet meg i år. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal starte!

Tusen takk til Slay Squad for at dere alltid har kommentert, muntret meg opp, vist interesse og hjulpet både meg og hverandre. Takk for at dere stod opp mot Mannegruppa Ottar og viste meg hva samhold er. Dere er helt fantastiske.

Takk til bussjåførene som har stått opp hver morgen for å kjøre rundt på morgentrøtt ungdom, som har smilt til meg enda dere måtte tvinge det frem. Det betyr mye. Takk til dere som jobber på butikkene og er renholdsarbeidere også. Takk til dere som holder Norge oppe og går.

Takk til dere sure kvinner og menn i kommentarfeltene på VG jeg har hatt glede av å diskutere med.

Takk til dere mennesker som har sendt meg meldinger midt på natten i fortvilelse, både for å få hjelp selv og for å hjelpe meg. Jeg setter pris på dere, og hånda dere strakk ut da jeg følte meg alene. 

Tusen takk til Rune, Amalie og Pat for at dere har stilt opp nettene jeg var på mørke steder og ble med meg på butikken fordi jeg ikke turte å gå alene.

Takk til Jonas, Einar, Alexander, Trine, Helene, Lars, Jon Andreas, Silje og Nina for alle gangene dere har hørt meg sutre og valgte å være vennene mine likevel. 

Takk til mamma, pappa, lillebror og storebror for at dere alltid er der, enten jeg må hentes, trenger følge hjem fra byen, må prate med noen flere timer i telefonen eller er sulten. 

Takk til Jackson for alle den gode kosingen din og de fine smilene dine. Du er en flott hund. 

Takk til alle dere fantastiske mennesker som har vært i livet mitt i år, og gjort dette overlevbart. (Jeg har garantert glemt noen, men dere vet godt hvem dere er alle sammen.) 

Jeg gleder meg til et nytt år med dere.

…men de hater deg når du er ærlig


 

Det går ikke an å tilfredsstille noen i dette samfunnet. Faen heller. Enten så sier man for mye, eller så er man for stille. Når store kjendiser står frem i media om sine psykiske lidelser, så kommer støtten de får an på hvem de er. Det handler ikke lenger om handlingen de gjør, men hvem de er. Når Sophie Elise sier at hun endelig er fornøyd med kroppen sin får hun faen meg hat. Hadde hun vært misfornøyd hadde hun fått hat for det og. Hadde det vært Harald Rønneberg hadde folk jublet fordi han var så “sterk som stod frem i media om det!” …altså? Handlingen er den samme! Det må være mulig å støtte begge deler?

Jeg prøvde å stå frem om hva som feiler meg (I know, it’s a lot,)- jeg orker ikke det tullet med at alt skal være så fint og flott hele tiden. Fordi det er det ikke. Hva slags reaksjoner får jeg? I starten hatet folk på meg fordi “Ingrid har ikke noe å klage over, hun får jo så mange likes på bildene sine!!” – deretter var jeg oppmerksomhetssyk. Så ble jeg skikkelig sjuk, og da kunne folk elske meg. Hvor ble det av dere, forresten?  

Nå er det nok. Ta et oppgjør med deg selv før du hakker på folk, seriøst. Jeg kan få så mange likes jeg bare orker, jeg, men det betyr ikke at det er noe bedre på innsiden for det. Andres liker-klikk på Facebook definerer meg ikke som person. 

Oppgjennom mine tjue år har jeg møtt mange fantastiske mennesker, et av de lever ikke lenger. Hun skrek høyt og lenge om både hjelp og fred, men det virket ikke som noen tok det på alvor. Når noen er ærlig med deg om hva de sliter med, ta de på alvor. En dag er de ikke der lenger, og det gjør så forbanna vondt. Det er et tomrom som ikke kommer tilbake, for å ta et liv er permanent. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dette mennesket. Og det gjør like vondt hver dag. 

Det er lett å trekke seg unna når sannheten blir for hard å takle. Men å være der for noen er så utrolig viktig og modig gjort. Det letteste er ikke alltid det beste.

 

Elsk når folk er ærlige, sannheten varer lengst – 
 

Mobbing og humor er IKKE det samme

Jeg har vært utsatt for mobbing siden jeg var liten jente. Med årene har det blitt mye bedre, og jeg har lært å stå opp for meg selv. Problemet er at det er visst ikke alle som skjønner at de faktisk gjør folk vondt og gir seg aldri. Jeg hadde en episode her en dag med en fyr som over tid har plaget meg med spydige kommentarer, og gjentatte ganger har jeg sagt til han at jeg liker det ikke, jeg synes ikke noe om kommentarene hans. Svaret var hårreisende.

“Jeg er lei av deg fordi du sensurerer humoren min.” 

Vet du hva jeg er lei? Jeg er lei av folk som tror at mobbing kan forveksles med humor og finner det tilfredsstillende å hakke på folk. Jeg er lei av at hver gang jeg står opp for meg selv og sier ifra at jeg ikke liker oppførselen til noen, så skylder de på at det “bare er for moro.” Det er ikke morsomt, ikke for parten som blir utsatt i hvert fall. Dritkult hvis du finner det morsomt å være kjip mot folk, men det blir fort et problem du må ta konsekvensene av. Hvis det har seg sånn at du ikke kan ha “humor” uten å få folk til å føle seg dårlig med seg selv burde du kanskje ta en dyp og lang omgang med deg selv, for det er på ingen måte greit.

 

Why you gotta be so mean?

You, with your words like knives
And swords and weapons that you use against me
You have knocked me off my feet again
Got me feeling like a nothing
You, with your voice like nails on a chalkboard
Calling me out when I’m wounded
You, picking on the weaker man

Well you can take me down with just one single blow
But you don’t know, what you don’t know…

Someday I’ll be living in a big ole city
And all you’re ever gonna be is mean
Someday I’ll be big enough so you can’t hit me
And all you’re ever gonna be is mean
Why you gotta be so mean?

Et positivt innlegg

♥ Jeg har ny hårfarge. Igjen. Lys lilla.
♥ Viljar er en god kjæreste. Han lager sjokolademelk til meg.
♥ I dag var jeg i Sverige med Anders, vi kjøpte ikke så mye spennende. Vi fant ingen kurv (som om det forklarer alt.) Men det var en fin tur.
♥ Det regner ikke. Og er akkurat passe varmt. 
♥ Jeg skal gå Barn og ungdomsarbeider på Elvis til høsten.
♥ Snart skal jeg være bryllupsfotograf. 
♥ Det er ferie. 

Positive innlegg må til, det også. Jeg klager mye, men det er fordi verden er urettferdig. Not even sorry. Håper alle har en fin ferie

Mat – fra fiende til venn

Jeg sa det aldri høyt, at det feilet meg. At mat var min verste fiende. Jeg ville ikke innrømme at jeg spiste lite eller ingenting. Jeg kunne ikke si det høyt, da ville de skaffet hjelp eller sagt at jeg bare skulle spise. At jeg skulle skjerpe meg, eller at jeg var oppmerksomhetssyk. Så jeg sa aldri at det feilet meg. Men de visste, de visste så godt. For hvordan skjuler man at buksene er for store, eller at man må gå til innkjøp av nye, mindre bh-er hele tiden? De tenkte vel at jeg måtte finne ut av det selv. Viljar, min kjære kjæreste, ga meg likevel aldri opp. Hvis han måtte lage favorittmaten min for at jeg skulle spise, så gjorde han det. Hvis jeg ville ha sjokolademelk for å få i meg noe, så lagde han det. (Takk for at du aldri ga meg opp.) 

Som mye annet i livet mitt, fant jeg ut av det med maten også. Det ender alltids godt, selv om det tar tid. Hvordan? Jo, jeg  begynte å lage min egen mat. Jeg fikk bestemme hva som skulle være i den, og hva det skulle smake. Jeg fikk lov til å utforske på kjøkkenet her hjemme, og hos Viljar. Nå har familien min lidd seg gjennom uttalige smaksprøver, både vellykkede og ikke så vellykkede. Jeg begynte også å trene. Jeg vil ha en sunn og sterk kropp, og er på vei dit nå. Det er ikke særlig greit å gå uten null energi, spesielt ikke nå! Tenårene skal jo gå ut på å leve, ikke være døende. Det er nå energinivået skal være på topp, og vi skal være i vårt ess. 

Jeg valgte livet. Nå er det din tur

 

I’ve got bipolar disorder…


…my shit’s not in order. 

Jeg føler ikke jeg har fått forklart meg nok til de stakkarne som har blitt utsatt for det psykiske jeg sliter med. Mest fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skal forklare det faktum at jeg dytter de unna, blir sint uten grunn, ler hysterisk og har i hodet mitt en plan om å redde verden, for så å gråte til jeg ikke får puste – i en og samme gang. Hvordan forklarer man egentlig det til noen? At man er gæren? Det finner de jo ut før eller senere uansett, og når de gjør det- da forlater de meg. 

Det er sånn det er. Du sliter- og de forlater deg. De vil ikke ha en gal venn, ingen vil vel det? De orker ikke at du konstant skal manipulere dem til ting, de orker ikke å være der for deg midt på natten når du gråter, skriker og gjerne vil dø. De gidder ikke en sånn venn. Det de gidder er den gode siden din, der du er oppe i skyene og ler av alt, tar initiativet til å feste hele natten lang, dra på turer… You name it. Det er det de vil ha, halve personligheten. Jeg hadde aldri venner som var der for meg lengre enn noen måneder, før de fant ut at de ikke orket mer. Jeg husker det var noen som sa til meg en gang at; “Ja, du er vanskelig, men det er verdt å takle det vanskelige når man får oppleve alt det gode du kommer med.” Det tristeste- denne personen forlot meg også. (Sjokk, ikke sant.)

Jeg aner ikke hvor jeg vil med denne teksten. Jeg vil si unnskyld til dere som har fått gjennomgå, unnskyld for at jeg har vært så vrien. Jeg prøver fortsatt å finne en løsning. Jeg vil også be dere der ute som er pårørende til noen med psykiske lidelser; vær der for dem. Det er så viktig, så veldig, veldig viktig. Alle trenger noen. Uansett hvor vriene de er, hvor sinte og sure og teite de oppfører seg, det er ikke et friskt menneske som sier slike ting til deg. Prøv å forstå. Det er ikke en frisk hjerne, dette mennesket vil deg mest sannsynlig ingenting vondt.

 

 


//Skrevet en natt jeg kunne hjelpe alle andre, og ikke meg selv.