I’ve got bipolar disorder…


…my shit’s not in order. 

Jeg føler ikke jeg har fått forklart meg nok til de stakkarne som har blitt utsatt for det psykiske jeg sliter med. Mest fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skal forklare det faktum at jeg dytter de unna, blir sint uten grunn, ler hysterisk og har i hodet mitt en plan om å redde verden, for så å gråte til jeg ikke får puste – i en og samme gang. Hvordan forklarer man egentlig det til noen? At man er gæren? Det finner de jo ut før eller senere uansett, og når de gjør det- da forlater de meg. 

Det er sånn det er. Du sliter- og de forlater deg. De vil ikke ha en gal venn, ingen vil vel det? De orker ikke at du konstant skal manipulere dem til ting, de orker ikke å være der for deg midt på natten når du gråter, skriker og gjerne vil dø. De gidder ikke en sånn venn. Det de gidder er den gode siden din, der du er oppe i skyene og ler av alt, tar initiativet til å feste hele natten lang, dra på turer… You name it. Det er det de vil ha, halve personligheten. Jeg hadde aldri venner som var der for meg lengre enn noen måneder, før de fant ut at de ikke orket mer. Jeg husker det var noen som sa til meg en gang at; “Ja, du er vanskelig, men det er verdt å takle det vanskelige når man får oppleve alt det gode du kommer med.” Det tristeste- denne personen forlot meg også. (Sjokk, ikke sant.)

Jeg aner ikke hvor jeg vil med denne teksten. Jeg vil si unnskyld til dere som har fått gjennomgå, unnskyld for at jeg har vært så vrien. Jeg prøver fortsatt å finne en løsning. Jeg vil også be dere der ute som er pårørende til noen med psykiske lidelser; vær der for dem. Det er så viktig, så veldig, veldig viktig. Alle trenger noen. Uansett hvor vriene de er, hvor sinte og sure og teite de oppfører seg, det er ikke et friskt menneske som sier slike ting til deg. Prøv å forstå. Det er ikke en frisk hjerne, dette mennesket vil deg mest sannsynlig ingenting vondt.

 

 


//Skrevet en natt jeg kunne hjelpe alle andre, og ikke meg selv.

Dagene ingen snakker om

Du vet de dagene du helst skulle opp av sengen om morgenen fordi du vet du har mye å gjøre, men kroppen nekter deg? De dagene tårene bare presser på, og du tror det er noe galt med deg fordi du gråter av ingen grunn. Dagene du føler at ingenting går din vei, at verden hadde vært det samme eller et bedre sted uten deg; det er de dagene ingen snakker om høyt. Men vi har de. Alle har de dagene. Før eller senere kommer følelsen av å være mislykket snikende innpå deg, og du får ikke gjort noe med det. Sannheten er at slike følelser treffer oss alle, selv de som ikke har noen grunn til å føle seg slik. 

I det siste har jeg hatt mange av de dagene. Ukene. Det var i hovedsak derfor jeg sluttet å blogge en stund. Livet har ikke vært annet enn trist, slitsomt og grått i det siste. Men jeg sier det jo ikke, jeg kan jo ikke si det, da tror folk at jeg er gal. Eller at jeg har gitt opp. At jeg er svak. Jeg er ikke svak, jeg er bare et menneske. Mennesker føler. 

Helt fra vi er små blir vi lært opp til at vonde følelser er tabu, at de er dumme å ha. Vi blir lært opp til at å være lykkelig ikke er en følelse, men en destinasjon. “Når jeg blir gammel skal jeg være lykkelig.” Nei, når du blir gammel skal du føle på følelsen lykke. Like mye som når du er ung. Du skal føle sorg og smerte og de andre følelsene du har følt hele livet også. Lykke er en følelse, ikke en destinasjon- på samme måte som sorg og smerte og andre følelser.

Problemet er når de vonde følelsene tar overhånd og vi ikke har kontroll på det lenger. Jeg har ikke kontroll. Men jeg er jo bare et menneske. Det blir bra igjen.

Hvem er jeg?

Jeg hører stadig de eldre si til meg; Bare vær deg selv! Og jeg vet at det er det de fleste får høre i denne alderen. Men det jo ikke så lett; for hvem er jeg?

Er jeg jenta som sitter oppe om natta og ser på filmer til jeg sovner, står opp igjen tidlig for å prestere bra og får høre av folk jeg ikke engang kjenner “jeg er stolt av deg”?
Er jeg jenta som sitter blant en gruppe med folk og dagrømmer om å komme meg vekk herfra for å lære nye og morsomme ting, istedet for å være her i denne byen med de samme gamle folka og de samme rutinene?
Er jeg jenta som ikke klarer å rive meg løs fra mitt eget hode og skriker i desperasjon for å komme ut?
Er jeg jenta som ler med vennene mine,- og av og til føler at jeg er på toppen av verden?
Eller er jeg jenta som ligger i fosterstilling på gulvet klokken tre om natten, gråtende fordi hun er lei av å bli forlatt og glemt- om og om igjen?

Så, til en av dere vise og eldre mennesker som kan noe om “den ekte, store kalde verden”; Fortell meg. Hvem er jeg? 

Time for recovery; Staying strong

Jeg er lei av at jeg ikke bestemmer over humøret mitt og tankene mine. Jeg er lei av å tenke, lei av å være, lei av alt, egentlig. Mest av alt er jeg så lei av meg selv at jeg kan spy. Jeg sårer folk, jeg mener det selvsagt ikke, men jeg gjør det. Jeg sårer meg selv. Jeg er likegyldig. Jeg er sint, og så likegyldig igjen.

2014 var et forferdelig rart år. Det var på mange måter veldig vanskelig, men på så mange måter var det også verdt det. Det var jo også et bra år. Noen kom inn i livet mitt, andre ble borte. Jeg vet ikke om dere vet det, men en venninne av meg tok livet sitt, og det sitter hardt i enda. Jeg mistet noen til kreft, men takket være at jeg selv hadde denne sykdommen fikk jeg også nye venner, og Viljar, Viljar kom inn i livet mitt igjen. Uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Uten vennene mine hadde jeg vært fortapt.

2015 skulle jo bare “bli det beste året noensinne!” som jeg har sagt alle andre år. Hittil ser det ikke veldig lyst ut. Av disse tjueto dagene som har gått er jeg sikker på at jeg har sittet oppe om nettene og grått i hvertfall tjue av dem. Jeg forteller selvsagt alle at det går bra, for det gjør jo det, tror jeg. Jeg bare har litt problemer med meg selv, men det har vi vel alle, eller? 

Eller kanskje det ikke går så bra som jeg leker at det gjør. Kanskje det faktisk går rett i dass. Jeg har i hvert fall bestemt meg for at det slutter her. Jeg vet ikke hva som feiler meg nøyaktig, men jeg vet at jeg skal bli frisk fra det. Jeg vil ikke ha noe mer med det onde og dumme å gjøre. Selvfølgelig kommer jeg til å gå et skritt frem og to tilbake et par ganger, men det er fremskritt uansett. Jeg får alltid høre at jeg er deres inspirasjon, vit at dere er min. Dere inspirerer meg til å bli et bedre menneske, til å reise meg, gang på gang. 

Og Viljar, hvis du leser dette, vit at du fikk meg til å ta dette valget i dag. Takk. 

Hvorfor var jeg aldri nok?

Hvorfor var du alltid for opptatt til å se meg? Hvorfor hørte du aldri? Hvorfor ønsket du ikke å forstå? Hvorfor måtte jeg nesten dø for oppmerksomheten din, og selv da var jeg ikke verdt den? Hvorfor gjorde jeg aldri noe bra? Hvorfor holdt du meg på vent så lenge? Hvorfor var det ikke nok å se meg prøve? Hvorfor kunne du ikke feile og lykkes sammen med meg? Hvorfor var det ikke nok at jeg prøvde? Hvorfor var jeg ikke nok?

Fordi du tror du kjenner meg

Jeg håper du vet at favorittretten min er pasta carbonara, at jeg har tatovert en setning fra sangen Everlong på armen og at jeg er sykt lat. Jeg håper du vet at ingenting slår sjokolademelk og at jeg har brukt mange tusen kroner på habbo-kort gjennom årene. Jeg håper du vet at jeg tar bilder med et Canon-kamera, at kjæresten min heter Viljar og at bestevennen min er en hund som lyder under navnet Jackson. Håper også du vet at jeg ikke heter Jackson til etternavn, og at jeg har to dritkule brødre. Ikke glem delen der jeg mistet en fantastisk person til kreft dagen før bursdagen min i sommer. 

Hvis du ikke vet dette, eller noe som helst annet om meg, gir det deg ingen rett til å dømme. Det du har sett på bloggen min er relativt lite av livet mitt. Det du har hørt fra andre stemmer antagelig ikke. Du kan verken fortelle meg hvem jeg er, hva jeg skal gjøre eller hvordan livet mitt henger sammen. Du kan ikke uttale deg om hvor oppmerksomhetssyk jeg er når du er innom min blogg og slenger dritt for at jeg skal se deg. Du kan ikke fortelle meg hva jeg skal mene, skrive om eller hvem som er mine venner. Så enkelt er det! 

Og istedet for å henge ut folk, spre rykter og kommentere dritt; redd kattunger ned fra trær eller se en film. Det er mye bedre å bli sett på en positiv måte, enn å bli sett fordi du er usikker på deg selv og prøver å dytte andre ned. 

 

Jeg er en Gud

Jeg fikk en veldig morsom kommentar i går. Den lyder slik: “Dette blir for dumt. Slutt å se på deg selv som en Gud.” Og jeg vil jo selvfølgelig svare vedkommende, jeg mener, Gud ville gjort det, så hvorfor ikke. 

Det har seg sånn, at dette er min blogg med mine meninger. Det betyr ikke at du trenger å like det jeg skriver. Det er faktisk helt valgfritt å lese det også. Skjønner ikke hvorfor du dro Gud inn i dette, han har vel ikke gjort deg noe? Jeg tar meg selv ganske uhøytidelig, og selv om du og jeg ikke har like meninger er det ganske stygt og lite gudommelig av deg å slenge dritt på andres nettsteder. Gud anbefaler nok at du får en ny hobby. Min er å blogge, du burde prøve det en dag. 
 
Jeg beklager at du oppfatter meg som en Gud, det er ikke meningen, jeg er egentlig en ganske alminnelig jente på 18 år med egne meninger.
Klem Ingrid 

Takk for at jeg fikk være meg

Ting som depresjon, selvskading og kreft er fremdeles tabu å prate om. Når jeg først gjorde det fikk jeg så mye oppmerksomhet at folk begynte å hate på meg for det. Jeg har problemer, akkurat som deg, men jeg valgte å gi de problemene et ansikt. Det er ikke farlig å prate om ting, og det er hjelp å få. Alle har problemer, store eller små. (Det rimte.) 

Det er viktig å gi håp til andre. Hvis du kan, gjør det. Noen små ord kan forandre liv. Jeg er så glad for at jeg fikk være krigeren deres. For at jeg fikk lov til å bli meg.

Tusen takk 

“What’s wrong with me?”

Mørke tider og tårer hører tydeligvis sammen. Mørke tider er vanskelige tider. Så vanskelig at jeg sjeldent klarer å sette ord på det. Jeg skjønner jo ikke hva som er vanskelig, men jeg skjønner og føler at noe er feil. Hvis jeg føler noe, da. Kanskje det er feilen? At jeg ikke føler? Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har det sånn. 

Før jeg sluttet på skolen var det stress med skole rundt disse tider. Lærerne setter alt de kommer over til siste slutt, de sprer ikke oppgaver utover året. Det er jo fordi karakterene skal settes nå, men kjære, kjære lærere. DERE MÅ FORSTÅ AT VI TRENGER PUSTEROM. 
Daglig blir jeg kontaktet av fortvilte tenåringer som ikke aner hvor de skal gjøre av seg, de er så slitne at de ikke orker å stå opp om morgenen. Det er åpenbart at skolen har gjort noe feil når elever ikke lenger gleder seg til skolen, men heller vil ligge hjemme i sengen sin og se på serier, og i verste fall dø. Tro det eller ei, det er ikke å overdrive.

Juletider skal være så fint og flott alltid. Mange hater julen. Jeg hater julen. Det var koselig da jeg var liten, nå er det bare stress. Jeg hater bortskjemte barn som griner seg til en iPhone i julegave, og jeg hater de sure meggene som dytter og knuffer i butikkene for å bli ferdig med julehandelen. Naboen min på snart 90 er søt, da. Han tar sykkelen midt på vinteren og sykler seg en tur. I dag var jeg og pappa på leteaksjon, men vi fant han aldri. Han kom hjem i god behold, så det gikk bra. Men det er ikke poenget. 

Jeg tror ikke denne teksten faktisk har et poeng, jeg må bare få tømt meg litt. Jeg er så sliten, det går rundt og alle maser. Håper dere slutter å mase snart. Eller lar meg mase litt på dere istedet. Det hadde vært kult om verden kunne ta en pause av og til, bare for å stoppe opp og se hva som foregår. Ta godt vare på hverandre i julen, og stress ned.

Takk for at du tok deg tid til å lese