Det går ikke an å tilfredsstille noen i dette samfunnet. Faen heller. Enten så sier man for mye, eller så er man for stille. Når store kjendiser står frem i media om sine psykiske lidelser, så kommer støtten de får an på hvem de er. Det handler ikke lenger om handlingen de gjør, men hvem de er. Når Sophie Elise sier at hun endelig er fornøyd med kroppen sin får hun faen meg hat. Hadde hun vært misfornøyd hadde hun fått hat for det og. Hadde det vært Harald Rønneberg hadde folk jublet fordi han var så “sterk som stod frem i media om det!” …altså? Handlingen er den samme! Det må være mulig å støtte begge deler?

Jeg prøvde å stå frem om hva som feiler meg (I know, it’s a lot,)- jeg orker ikke det tullet med at alt skal være så fint og flott hele tiden. Fordi det er det ikke. Hva slags reaksjoner får jeg? I starten hatet folk på meg fordi “Ingrid har ikke noe å klage over, hun får jo så mange likes på bildene sine!!” – deretter var jeg oppmerksomhetssyk. Så ble jeg skikkelig sjuk, og da kunne folk elske meg. Hvor ble det av dere, forresten?  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå er det nok. Ta et oppgjør med deg selv før du hakker på folk, seriøst. Jeg kan få så mange likes jeg bare orker, jeg, men det betyr ikke at det er noe bedre på innsiden for det. Andres liker-klikk på Facebook definerer meg ikke som person. 

Oppgjennom mine tjue år har jeg møtt mange fantastiske mennesker, et av de lever ikke lenger. Hun skrek høyt og lenge om både hjelp og fred, men det virket ikke som noen tok det på alvor. Når noen er ærlig med deg om hva de sliter med, ta de på alvor. En dag er de ikke der lenger, og det gjør så forbanna vondt. Det er et tomrom som ikke kommer tilbake, for å ta et liv er permanent. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dette mennesket. Og det gjør like vondt hver dag. 

Det er lett å trekke seg unna når sannheten blir for hard å takle. Men å være der for noen er så utrolig viktig og modig gjort. Det letteste er ikke alltid det beste.

Elsk når folk er ærlige, sannheten varer lengst – 
 

Jeg har vært utsatt for mobbing siden jeg var liten jente. Med årene har det blitt mye bedre, og jeg har lært å stå opp for meg selv. Problemet er at det er visst ikke alle som skjønner at de faktisk gjør folk vondt og gir seg aldri. Jeg hadde en episode her en dag med en fyr som over tid har plaget meg med spydige kommentarer, og gjentatte ganger har jeg sagt til han at jeg liker det ikke, jeg synes ikke noe om kommentarene hans. Svaret var hårreisende.

“Jeg er lei av deg fordi du sensurerer humoren min.” 

Vet du hva jeg er lei? Jeg er lei av folk som tror at mobbing kan forveksles med humor og finner det tilfredsstillende å hakke på folk. Jeg er lei av at hver gang jeg står opp for meg selv og sier ifra at jeg ikke liker oppførselen til noen, så skylder de på at det “bare er for moro.” Det er ikke morsomt, ikke for parten som blir utsatt i hvert fall. Dritkult hvis du finner det morsomt å være kjip mot folk, men det blir fort et problem du må ta konsekvensene av. Hvis det har seg sånn at du ikke kan ha “humor” uten å få folk til å føle seg dårlig med seg selv burde du kanskje ta en dyp og lang omgang med deg selv, for det er på ingen måte greit.

You, with your words like knives
And swords and weapons that you use against me
You have knocked me off my feet again
Got me feeling like a nothing
You, with your voice like nails on a chalkboard
Calling me out when I’m wounded
You, picking on the weaker man

Well you can take me down with just one single blow
But you don’t know, what you don’t know…

Someday I’ll be living in a big ole city
And all you’re ever gonna be is mean
Someday I’ll be big enough so you can’t hit me
And all you’re ever gonna be is mean
Why you gotta be so mean?

♥ Jeg har ny hårfarge. Igjen. Lys lilla.
♥ Viljar er en god kjæreste. Han lager sjokolademelk til meg.
♥ I dag var jeg i Sverige med Anders, vi kjøpte ikke så mye spennende. Vi fant ingen kurv (som om det forklarer alt.) Men det var en fin tur.
♥ Det regner ikke. Og er akkurat passe varmt. 
♥ Jeg skal gå Barn og ungdomsarbeider på Elvis til høsten.
♥ Snart skal jeg være bryllupsfotograf. 
♥ Det er ferie. 

Positive innlegg må til, det også. Jeg klager mye, men det er fordi verden er urettferdig. Not even sorry. Håper alle har en fin ferie

Jeg sa det aldri høyt, at det feilet meg. At mat var min verste fiende. Jeg ville ikke innrømme at jeg spiste lite eller ingenting. Jeg kunne ikke si det høyt, da ville de skaffet hjelp eller sagt at jeg bare skulle spise. At jeg skulle skjerpe meg, eller at jeg var oppmerksomhetssyk. Så jeg sa aldri at det feilet meg. Men de visste, de visste så godt. For hvordan skjuler man at buksene er for store, eller at man må gå til innkjøp av nye, mindre bh-er hele tiden? De tenkte vel at jeg måtte finne ut av det selv. Viljar, min kjære kjæreste, ga meg likevel aldri opp. Hvis han måtte lage favorittmaten min for at jeg skulle spise, så gjorde han det. Hvis jeg ville ha sjokolademelk for å få i meg noe, så lagde han det. (Takk for at du aldri ga meg opp.) 

Som mye annet i livet mitt, fant jeg ut av det med maten også. Det ender alltids godt, selv om det tar tid. Hvordan? Jo, jeg  begynte å lage min egen mat. Jeg fikk bestemme hva som skulle være i den, og hva det skulle smake. Jeg fikk lov til å utforske på kjøkkenet her hjemme, og hos Viljar. Nå har familien min lidd seg gjennom uttalige smaksprøver, både vellykkede og ikke så vellykkede. Jeg begynte også å trene. Jeg vil ha en sunn og sterk kropp, og er på vei dit nå. Det er ikke særlig greit å gå uten null energi, spesielt ikke nå! Tenårene skal jo gå ut på å leve, ikke være døende. Det er nå energinivået skal være på topp, og vi skal være i vårt ess. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg valgte livet. Nå er det din tur

…my shit’s not in order. 

Jeg føler ikke jeg har fått forklart meg nok til de stakkarne som har blitt utsatt for det psykiske jeg sliter med. Mest fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skal forklare det faktum at jeg dytter de unna, blir sint uten grunn, ler hysterisk og har i hodet mitt en plan om å redde verden, for så å gråte til jeg ikke får puste – i en og samme gang. Hvordan forklarer man egentlig det til noen? At man er gæren? Det finner de jo ut før eller senere uansett, og når de gjør det- da forlater de meg. 

Det er sånn det er. Du sliter- og de forlater deg. De vil ikke ha en gal venn, ingen vil vel det? De orker ikke at du konstant skal manipulere dem til ting, de orker ikke å være der for deg midt på natten når du gråter, skriker og gjerne vil dø. De gidder ikke en sånn venn. Det de gidder er den gode siden din, der du er oppe i skyene og ler av alt, tar initiativet til å feste hele natten lang, dra på turer… You name it. Det er det de vil ha, halve personligheten. Jeg hadde aldri venner som var der for meg lengre enn noen måneder, før de fant ut at de ikke orket mer. Jeg husker det var noen som sa til meg en gang at; “Ja, du er vanskelig, men det er verdt å takle det vanskelige når man får oppleve alt det gode du kommer med.” Det tristeste- denne personen forlot meg også. (Sjokk, ikke sant.)

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg aner ikke hvor jeg vil med denne teksten. Jeg vil si unnskyld til dere som har fått gjennomgå, unnskyld for at jeg har vært så vrien. Jeg prøver fortsatt å finne en løsning. Jeg vil også be dere der ute som er pårørende til noen med psykiske lidelser; vær der for dem. Det er så viktig, så veldig, veldig viktig. Alle trenger noen. Uansett hvor vriene de er, hvor sinte og sure og teite de oppfører seg, det er ikke et friskt menneske som sier slike ting til deg. Prøv å forstå. Det er ikke en frisk hjerne, dette mennesket vil deg mest sannsynlig ingenting vondt.

//Skrevet en natt jeg kunne hjelpe alle andre, og ikke meg selv.

Du vet de dagene du helst skulle opp av sengen om morgenen fordi du vet du har mye å gjøre, men kroppen nekter deg? De dagene tårene bare presser på, og du tror det er noe galt med deg fordi du gråter av ingen grunn. Dagene du føler at ingenting går din vei, at verden hadde vært det samme eller et bedre sted uten deg; det er de dagene ingen snakker om høyt. Men vi har de. Alle har de dagene. Før eller senere kommer følelsen av å være mislykket snikende innpå deg, og du får ikke gjort noe med det. Sannheten er at slike følelser treffer oss alle, selv de som ikke har noen grunn til å føle seg slik. 

I det siste har jeg hatt mange av de dagene. Ukene. Det var i hovedsak derfor jeg sluttet å blogge en stund. Livet har ikke vært annet enn trist, slitsomt og grått i det siste. Men jeg sier det jo ikke, jeg kan jo ikke si det, da tror folk at jeg er gal. Eller at jeg har gitt opp. At jeg er svak. Jeg er ikke svak, jeg er bare et menneske. Mennesker føler. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Helt fra vi er små blir vi lært opp til at vonde følelser er tabu, at de er dumme å ha. Vi blir lært opp til at å være lykkelig ikke er en følelse, men en destinasjon. “Når jeg blir gammel skal jeg være lykkelig.” Nei, når du blir gammel skal du føle på følelsen lykke. Like mye som når du er ung. Du skal føle sorg og smerte og de andre følelsene du har følt hele livet også. Lykke er en følelse, ikke en destinasjon- på samme måte som sorg og smerte og andre følelser.

Problemet er når de vonde følelsene tar overhånd og vi ikke har kontroll på det lenger. Jeg har ikke kontroll. Men jeg er jo bare et menneske. Det blir bra igjen.

Vi sees.

– I.J

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg hører stadig de eldre si til meg; Bare vær deg selv! Og jeg vet at det er det de fleste får høre i denne alderen. Men det jo ikke så lett; for hvem er jeg?

Er jeg jenta som sitter oppe om natta og ser på filmer til jeg sovner, står opp igjen tidlig for å prestere bra og får høre av folk jeg ikke engang kjenner “jeg er stolt av deg”?
Er jeg jenta som sitter blant en gruppe med folk og dagrømmer om å komme meg vekk herfra for å lære nye og morsomme ting, istedet for å være her i denne byen med de samme gamle folka og de samme rutinene?
Er jeg jenta som ikke klarer å rive meg løs fra mitt eget hode og skriker i desperasjon for å komme ut?
Er jeg jenta som ler med vennene mine,- og av og til føler at jeg er på toppen av verden?
Eller er jeg jenta som ligger i fosterstilling på gulvet klokken tre om natten, gråtende fordi hun er lei av å bli forlatt og glemt- om og om igjen?

Så, til en av dere vise og eldre mennesker som kan noe om “den ekte, store kalde verden”; Fortell meg. Hvem er jeg? 

Jeg er lei av at jeg ikke bestemmer over humøret mitt og tankene mine. Jeg er lei av å tenke, lei av å være, lei av alt, egentlig. Mest av alt er jeg så lei av meg selv at jeg kan spy. Jeg sårer folk, jeg mener det selvsagt ikke, men jeg gjør det. Jeg sårer meg selv. Jeg er likegyldig. Jeg er sint, og så likegyldig igjen.

2014 var et forferdelig rart år. Det var på mange måter veldig vanskelig, men på så mange måter var det også verdt det. Det var jo også et bra år. Noen kom inn i livet mitt, andre ble borte. Jeg vet ikke om dere vet det, men en venninne av meg tok livet sitt, og det sitter hardt i enda. Jeg mistet noen til kreft, men takket være at jeg selv hadde denne sykdommen fikk jeg også nye venner, og Viljar, Viljar kom inn i livet mitt igjen. Uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Uten vennene mine hadde jeg vært fortapt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

2015 skulle jo bare “bli det beste året noensinne!” som jeg har sagt alle andre år. Hittil ser det ikke veldig lyst ut. Av disse tjueto dagene som har gått er jeg sikker på at jeg har sittet oppe om nettene og grått i hvertfall tjue av dem. Jeg forteller selvsagt alle at det går bra, for det gjør jo det, tror jeg. Jeg bare har litt problemer med meg selv, men det har vi vel alle, eller? 

Eller kanskje det ikke går så bra som jeg leker at det gjør. Kanskje det faktisk går rett i dass. Jeg har i hvert fall bestemt meg for at det slutter her. Jeg vet ikke hva som feiler meg nøyaktig, men jeg vet at jeg skal bli frisk fra det. Jeg vil ikke ha noe mer med det onde og dumme å gjøre. Selvfølgelig kommer jeg til å gå et skritt frem og to tilbake et par ganger, men det er fremskritt uansett. Jeg får alltid høre at jeg er deres inspirasjon, vit at dere er min. Dere inspirerer meg til å bli et bedre menneske, til å reise meg, gang på gang. 

Og Viljar, hvis du leser dette, vit at du fikk meg til å ta dette valget i dag. Takk.