…my shit’s not in order.
Jeg føler ikke jeg har fått forklart meg nok til de stakkarne som har blitt utsatt for det psykiske jeg sliter med. Mest fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skal forklare det faktum at jeg dytter de unna, blir sint uten grunn, ler hysterisk og har i hodet mitt en plan om å redde verden, for så å gråte til jeg ikke får puste – i en og samme gang. Hvordan forklarer man egentlig det til noen? At man er gæren? Det finner de jo ut før eller senere uansett, og når de gjør det- da forlater de meg.
Det er sånn det er. Du sliter- og de forlater deg. De vil ikke ha en gal venn, ingen vil vel det? De orker ikke at du konstant skal manipulere dem til ting, de orker ikke å være der for deg midt på natten når du gråter, skriker og gjerne vil dø. De gidder ikke en sånn venn. Det de gidder er den gode siden din, der du er oppe i skyene og ler av alt, tar initiativet til å feste hele natten lang, dra på turer… You name it. Det er det de vil ha, halve personligheten. Jeg hadde aldri venner som var der for meg lengre enn noen måneder, før de fant ut at de ikke orket mer. Jeg husker det var noen som sa til meg en gang at; “Ja, du er vanskelig, men det er verdt å takle det vanskelige når man får oppleve alt det gode du kommer med.” Det tristeste- denne personen forlot meg også. (Sjokk, ikke sant.)
Jeg aner ikke hvor jeg vil med denne teksten. Jeg vil si unnskyld til dere som har fått gjennomgå, unnskyld for at jeg har vært så vrien. Jeg prøver fortsatt å finne en løsning. Jeg vil også be dere der ute som er pårørende til noen med psykiske lidelser; vær der for dem. Det er så viktig, så veldig, veldig viktig. Alle trenger noen. Uansett hvor vriene de er, hvor sinte og sure og teite de oppfører seg, det er ikke et friskt menneske som sier slike ting til deg. Prøv å forstå. Det er ikke en frisk hjerne, dette mennesket vil deg mest sannsynlig ingenting vondt.
//Skrevet en natt jeg kunne hjelpe alle andre, og ikke meg selv.
Jeg forstår. Jeg forstår og jeg er her. Uansett om det vanskelige også trekker meg lenger og lenger ned, så er jeg her. For jeg ser de lyse sidene. Jeg vet at bak ødeleggende tanker så er personen som jeg er så utrolig glad i. Og som er så glad i meg. Og han trenger meg – ja, for alle trenger noen. Så jeg har blitt, jeg har ikke forlatt noen. Om det en dag blir for mye å be om, det vet jeg ikke ennå. Men ingen får komme her å si at jeg ikke virkelig har prøvd.
Jeg kjenner igjen det du skriver så altfor godt.
Sjæl er jeg ikke bipolar (selvom man nesten skulle tro det for noen år siden..) men jeg har borderline.. og det er mye likt med hvordan jeg hadde det slik du skriver. Jeg har vel kun én person som har holdt ut lenge med meg, men hun er “felles psyk” og vi forstår hverandre og har vært der for hverandre i fem år nå.
Isj folk burde få vite om psykiske lidelser osv allerede i barneskolen.. jeg håper jeg får oppdratt sønnen min når den tid kommer om å ikke være dømmende men heller støttende om han vet om noen som sliter psykisk
Jeg er så enig. Samtidig er frykten for å bli for mye for andre og å ødelegge delvis for andre fordi man er som man er noe av det verste. Og jeg forstår til en viss grad at noen trekker seg unna, og det er det verste man kan gjøre mot en annen person som allerede er langt nede, samtidig forstår jeg at det kan være krevende og bli for mye for mange.
WOW! Akkurat som jeg skulle sagt det selv. Kan forstå at andre skygger banen nå jeg er i det humøret at jeg ikke vet om jeg skal skrike i frustrasjon, le eller gråte. Kan forstå at andre skygger banen når jeg isolerer meg og nekter å bli med på noe. Kan skjønne folk skygger banen, når de ser at jeg ikke blir frisk, for denne meg kommer alltid tilbake.
Men sånn som jeg er nå, har jeg plutselig mange nye bestevenner, jeg har masse energi, jeg har akkurat gått en tur og kl. er 04.30 på morgenen! Jeg vet så alt for godt hvordan det er. så alt for alt for godt.
Vet ikke hvor lenge du har hatt diagnosen, men mail meg om det er noe. Fikk diagnosen nå nylig, men har allerede gått på min første smell ved å kaste tablettene!
Hei, jeg fant bloggen din idag og ble så glad for at jeg gjorde det. Dette må være den beste, mest ærlige og fineste bloggen jeg noen gang har lest. Dette er akkuratt en sånn blogg som jeg trengte og en som det helt klart burde være flere av. Tusentakk for at du deler tanker og følelser-det setter jeg så enormt stor pris på! Ble rett og slett utrolig glad for at jeg fant nettopp denne bloggen-jeg gleder meg til å lese mer og følge med videre! Takk for du er du! Du er en super inspirasjon på alle mulige måter.
Mvh Marte