Hvorfor var du alltid for opptatt til å se meg? Hvorfor hørte du aldri? Hvorfor ønsket du ikke å forstå? Hvorfor måtte jeg nesten dø for oppmerksomheten din, og selv da var jeg ikke verdt den? Hvorfor gjorde jeg aldri noe bra? Hvorfor holdt du meg på vent så lenge? Hvorfor var det ikke nok å se meg prøve? Hvorfor kunne du ikke feile og lykkes sammen med meg? Hvorfor var det ikke nok at jeg prøvde? Hvorfor var jeg ikke nok?
Jeg håper du vet at favorittretten min er pasta carbonara, at jeg har tatovert en setning fra sangen Everlong på armen og at jeg er sykt lat. Jeg håper du vet at ingenting slår sjokolademelk og at jeg har brukt mange tusen kroner på habbo-kort gjennom årene. Jeg håper du vet at jeg tar bilder med et Canon-kamera, at kjæresten min heter Viljar og at bestevennen min er en hund som lyder under navnet Jackson. Håper også du vet at jeg ikke heter Jackson til etternavn, og at jeg har to dritkule brødre. Ikke glem delen der jeg mistet en fantastisk person til kreft dagen før bursdagen min i sommer.
Hvis du ikke vet dette, eller noe som helst annet om meg, gir det deg ingen rett til å dømme. Det du har sett på bloggen min er relativt lite av livet mitt. Det du har hørt fra andre stemmer antagelig ikke. Du kan verken fortelle meg hvem jeg er, hva jeg skal gjøre eller hvordan livet mitt henger sammen. Du kan ikke uttale deg om hvor oppmerksomhetssyk jeg er når du er innom min blogg og slenger dritt for at jeg skal se deg. Du kan ikke fortelle meg hva jeg skal mene, skrive om eller hvem som er mine venner. Så enkelt er det!
Og istedet for å henge ut folk, spre rykter og kommentere dritt; redd kattunger ned fra trær eller se en film. Det er mye bedre å bli sett på en positiv måte, enn å bli sett fordi du er usikker på deg selv og prøver å dytte andre ned.
Jeg fikk en veldig morsom kommentar i går. Den lyder slik: “Dette blir for dumt. Slutt å se på deg selv som en Gud.” Og jeg vil jo selvfølgelig svare vedkommende, jeg mener, Gud ville gjort det, så hvorfor ikke.
Det har seg sånn, at dette er min blogg med mine meninger. Det betyr ikke at du trenger å like det jeg skriver. Det er faktisk helt valgfritt å lese det også. Skjønner ikke hvorfor du dro Gud inn i dette, han har vel ikke gjort deg noe? Jeg tar meg selv ganske uhøytidelig, og selv om du og jeg ikke har like meninger er det ganske stygt og lite gudommelig av deg å slenge dritt på andres nettsteder. Gud anbefaler nok at du får en ny hobby. Min er å blogge, du burde prøve det en dag.
Jeg beklager at du oppfatter meg som en Gud, det er ikke meningen, jeg er egentlig en ganske alminnelig jente på 18 år med egne meninger.
Klem Ingrid
Ting som depresjon, selvskading og kreft er fremdeles tabu å prate om. Når jeg først gjorde det fikk jeg så mye oppmerksomhet at folk begynte å hate på meg for det. Jeg har problemer, akkurat som deg, men jeg valgte å gi de problemene et ansikt. Det er ikke farlig å prate om ting, og det er hjelp å få. Alle har problemer, store eller små. (Det rimte.)
Det er viktig å gi håp til andre. Hvis du kan, gjør det. Noen små ord kan forandre liv. Jeg er så glad for at jeg fikk være krigeren deres. For at jeg fikk lov til å bli meg.
Tusen takk
Mørke tider og tårer hører tydeligvis sammen. Mørke tider er vanskelige tider. Så vanskelig at jeg sjeldent klarer å sette ord på det. Jeg skjønner jo ikke hva som er vanskelig, men jeg skjønner og føler at noe er feil. Hvis jeg føler noe, da. Kanskje det er feilen? At jeg ikke føler? Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har det sånn.
Før jeg sluttet på skolen var det stress med skole rundt disse tider. Lærerne setter alt de kommer over til siste slutt, de sprer ikke oppgaver utover året. Det er jo fordi karakterene skal settes nå, men kjære, kjære lærere. DERE MÅ FORSTÅ AT VI TRENGER PUSTEROM.
Daglig blir jeg kontaktet av fortvilte tenåringer som ikke aner hvor de skal gjøre av seg, de er så slitne at de ikke orker å stå opp om morgenen. Det er åpenbart at skolen har gjort noe feil når elever ikke lenger gleder seg til skolen, men heller vil ligge hjemme i sengen sin og se på serier, og i verste fall dø. Tro det eller ei, det er ikke å overdrive.
Juletider skal være så fint og flott alltid. Mange hater julen. Jeg hater julen. Det var koselig da jeg var liten, nå er det bare stress. Jeg hater bortskjemte barn som griner seg til en iPhone i julegave, og jeg hater de sure meggene som dytter og knuffer i butikkene for å bli ferdig med julehandelen. Naboen min på snart 90 er søt, da. Han tar sykkelen midt på vinteren og sykler seg en tur. I dag var jeg og pappa på leteaksjon, men vi fant han aldri. Han kom hjem i god behold, så det gikk bra. Men det er ikke poenget.
Jeg tror ikke denne teksten faktisk har et poeng, jeg må bare få tømt meg litt. Jeg er så sliten, det går rundt og alle maser. Håper dere slutter å mase snart. Eller lar meg mase litt på dere istedet. Det hadde vært kult om verden kunne ta en pause av og til, bare for å stoppe opp og se hva som foregår. Ta godt vare på hverandre i julen, og stress ned.
Takk for at du tok deg tid til å lese
“Håper du skjønner at broren din blir mobbet for dette innlegget,” stod det i innboksen på bloggen min i dag. Selvfølgelig en anonym kommentar, ettersom folk er altfor feige til å si sånn med navn i fare for å få folk etter seg. Jeg skrev jo et innlegg om at broren min har dysleksi, og kjære anonyme tintang, jeg vet vel bedre enn deg hva som blir sagt om broren min, og hvordan han har det. Du derimot, kan ikke ha det så veldig bra med deg selv, og jeg håper du får hjelp. Han har forresten blitt en av Norges best likte gutter født i 1999, og har hundrevis av jenter etter seg! Gjetter du er sjalu, det ville jeg vært også.
Nå lager jeg et helt innlegg til deg, fordi jeg vet at du vil ha oppmerksomhet. Vær så god, masse oppmerksomhet! Håper du er fornøyd nå, det er åpenbart at du trenger hjelp med deg selv når du sitter og slenger dritt til folk og om folk på internett. Tar meg veldig sjeldent tid til å skrive innlegg og bruke energi på folk som deg, men siden du skriker etter hjelp, så håper jeg dette var til hjelp. Har laget et innlegg om hjelpetelefoner til diverse steder før, du finner det her. Ha en fin kveld 🙂
Toget stanset. Hjertet stanset. Det ble mørkt, tomt og tungt. Alt i en gang. Hun forlot oss, og det har enda ikke gått opp for mange,- inkludert meg. Jeg mistet en god venninne, det skulle jo ikke ende sånn. Hun ble femten år gammel. Vi mistet alle en fantastisk person, alt fordi verden var for stor og for ond mot henne.
Karianne lærte oss alle noe, og hun lærte oss mest av alt at vi må stå sammen og ta vare på hverandre. Verden er urettferdig, og ord blir så fattige i denne situasjonen. Sorgen vil være dyp og uendelig. Jeg er så glad i deg, vennen. Hvil i fred
<3
Det er lett for deg som en “normal” person å si at andre bare skal skjerpe seg, at det bare er å spise, eller lese litt mer. Kanskje sette litt ekstra insulin eller slappe av, ta en lur. Problemet med de usynlige sykdommene og problemene, sånn som diabetes, depresjon, dysleksi, ME, diverse spiseforstyrrelser o.l, er at det ikke er så lett som alle skal ha det til. Det er ikke bare å “ta seg en lur.” Det er ikke bare å lese. Dette krever så mye av en person, det er utfodringer i hverdagen uten like. Det er lett å ta en kreftpasient på alvor, fordi man ser utfallet. Når noe er usynlig; ja, da er det usynlig.
Se for deg at du er en fugl, du skulle hatt to vinger, men du har bare en. Alle andre flyr lett som ingenting, men du trenger hjelp. Du trenger hjelp til å holde balansen, og du må jobbe beinhardt for å fly, bare litt. Du vil så gjerne, men du står igjen på bakken. Du får ikke til. Ingen ser ut til å bry seg heller. Du puster og peser og gisper og hopper, du vil så veldig, veldig gjerne. Men det går ikke. Du er syk. Du er ikke som de andre.
Det er ikke bare å skjerpe seg, kroppen vil ikke. Det er vanskelig å være syk, og enda vanskeligere er det når alle forventer det beste av deg bestandig. Noen ganger har du faktisk lov ti å stå opp for deg selv og ta en pause. Helsen din er viktigst, og trenger du hjelp er det alltid noen der for å hjelpe. Du trenger ikke å unnskylde deg for at du har problemer, du er menneskelig. Og vet du hva? Du er ikke alene.
Dette var en påminnelse til alle som føler seg uvel eller litt utenfor. Dere er ikke alene.
Kjære lærere, dette er noe jeg vil dere skal lese.
Jeg er ei jente på 18 år, og jeg har en lillebror med dysleksi. Helt siden barneskolen har han hatet lekser, prøver, og oppgaver på skolen fordi ingen forstår han. Jeg har sett han oppgitt, lei seg og frustrert fordi dere ikke skjønner situasjonen hans. Men, jeg har også sett han lykkes. Stjernene i øynene hans når han kommer hjem med en god karakter, og jeg vil se det flere ganger.
Han har blitt lært opp til å tro at han er dum fordi han ikke er like flink til å skrive som alle andre. Han har opplevd at lærere har gitt han opp og snakket nedlatende til han, som om han var en liten unge. Lillebroren min er ingen unge, han er nå 15 år og en skikkelig smart tenåring. Han kan så mye, men dere har ikke planer om å gi han sjansen til å vise hva han kan. Det dere fokuserer på er at språket skal være korrekt til enhver tid, at han skal klare alt på lik linje med de andre i klassen sin.
Han kan ikke det, skjønner dere. Han prøver, og det må være godt nok. Han prøver veldig hardt. Nylig hadde han en matteprøve på skolen, og han har fått en egen bok fordi tall og bokstaver faktisk går litt i surr. Når han kommer på skolen, så får han en prøve sånn som alle andre. På lik linje som de andre. Skjønner dere ikke at det er feil? Han har ikke lært det de andre ungdommene har lært, han. Fordi dere lovet å hjelpe han, og da forventes det jo en prøve siktet mot det han har lært. Er det da hans- eller deres feil at han får en 1’er på matteprøven sin?
Lillebroren min er slettes ikke dum, han forstår så mye, han kan så mye, men han må få det fortalt. Med ord. Verbalt er han vel kanskje den flinkeste 15åringen jeg kjenner. Dere bruker feil taktikk. I stedet for å klage på det han ikke får til, ros han for det han kan. Dere skal jo dytte han opp, ikke rive han ned.
Mvh. ei jente som vil se lillebroren sin lykkes
Natten er alltid mørkest. Ikke bare ute, men også i tankene mine. Jeg lurer alltid på hvorfor jeg er som jeg er, gjør som jeg gjør og sier som jeg sier. Jeg tenker ofte at jeg ikke er god nok, at kjæresten min og vennene mine fortjener bedre enn meg. At de skulle ønske jeg var en annen. Tankene er farligst om kveldene. De har nesten tatt livet av meg -flere ganger.
I det siste har det vært bedre enn på lenge, men hver gang jeg har en opptur, så vet jeg at den går lengre ned etter den har vært oppe. Jeg har ikke veldig lyst til å sitte på med denne berg-og-dalbanen, jeg har fått nok. Dessuten, jeg hater de karusellene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre. Behandlinger jeg har fått hittil har gått dårlig. Jeg har forsøkt altfor hardt å gjøre noe med meg selv. En gang så hardt at det gikk ordentlig galt, og jeg mistet meg selv.
Jeg skjønner at det er noe galt med meg, men jeg skjønner ikke hva.
