Natten er alltid mørkest. Ikke bare ute, men også i tankene mine. Jeg lurer alltid på hvorfor jeg er som jeg er, gjør som jeg gjør og sier som jeg sier. Jeg tenker ofte at jeg ikke er god nok, at kjæresten min og vennene mine fortjener bedre enn meg. At de skulle ønske jeg var en annen. Tankene er farligst om kveldene. De har nesten tatt livet av meg -flere ganger.
I det siste har det vært bedre enn på lenge, men hver gang jeg har en opptur, så vet jeg at den går lengre ned etter den har vært oppe. Jeg har ikke veldig lyst til å sitte på med denne berg-og-dalbanen, jeg har fått nok. Dessuten, jeg hater de karusellene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre. Behandlinger jeg har fått hittil har gått dårlig. Jeg har forsøkt altfor hardt å gjøre noe med meg selv. En gang så hardt at det gikk ordentlig galt, og jeg mistet meg selv.
Jeg liker tatoveringer med en mening. Min første tatovering er en tatovering med mening.
14. august 2014 mistet jeg en venninne til kreft, hun hadde vært der for meg under hele min behandling, og da jeg ble ferdig med mitt, så begynte hennes reise. Dette var dagen før jeg fylte 18, og det gikk veldig inn på meg. Jeg husker jeg så Facebookveggen hennes fylt med hjerter, og jo flere hjerter som ble postet, jo flere tårer gled sakte nedover kinnene mine. Jeg savner henne allerede, hun var en fantastisk dame.
De aller, aller fleste liker å stå frem på sosiale medier som at de har det helt perfekt, aldri har det vondt, at ting ikke kunne blitt bedre. Jeg derimot, jeg liker å være ærlig. Jeg kan si at, okei, jeg har en dårlig dag, noen dager skulle jeg vel helst gått til anskaffelse av et atomvåpen og utslettet jorden fordi alt er dritt. Jeg skjønner ikke hvorfor man blir stemplet som det ene og det andre for å være åpen om seg selv, ikke bare de positive, men også negative sidene? Jeg- akkurat som du, er et menneske, mennesker har følelser (hey there miss. obvious) og alle har rett til å føle, såvidt jeg vet. Det er ikke feil å snakke om det. Det er ikke feil å dele med verden at du er et menneske.
Poenget mitt er; vi kan ikke gå rundt med et påklistret smil og en maske hele livet. Det vil bli vanskeligere jo lengre du holder på den masken, og alt hadde vært mye lettere hvis man bare kunne vært ærlig fra starten av, uten å bli sett ned på. Vi trenger ærlige folk, jeg syns det begynner å bli veldig få av dem. Det fine med å dele at du har det litt dårlig nå og da er at alle andre ikke tror de er helt gærne, men at de faktisk er ganske normale. Jeg ville vel heller sagt det var mer unormalt å ikke ha problemer. DA ville jeg nok trodd du var gal. Del dine erfaringer, for Guds skyld, sånn at andre kan lære av dere.
Er det noen som er lei av krefthistorien min, så er det meg. Jeg har sluttet å prate om det. Så lei er jeg. Men, det er visst ikke slutt enda. I dag var jeg på kontroll, jeg forventet at jeg skulle slippe unna med ultralyd og lungebilde, og som vanlig; jeg tok feil. De fant en litt for stor lymfeknute på samme sted som sist, og måtte derfor ta en prøve ekstra. En av de ekleste prøvene, egentlig. Biopsi. Det vil si at de pirker i huden og drar ut celler fra stedet de tror det er sykdom. Jeg får svar om en uke, og håper virkelig at det ikke er noe galt.
I går skjedde det jeg alltid har vært imot; jeg sluttet på skolen. Det er sikkert en “sideeffekt” av kreft, det også. Jeg var for sliten til å konsentrere meg i timene når jeg først var på skolen, og av 11 dager- klarte jeg 3. Jeg hadde aldri trodd at det skulle skje meg. Jeg kom inn på det jeg alltid hadde ønsket, og måtte gi meg. Men, jeg har lært at det faktisk er viktigere å ta vare på helsa si slik at en er i stand til å gjøre noe som helst. Hvis jeg var en dag på skolen, så kunne jeg holde meg hjemme i fire, bare fordi det krevde så mye av meg. Jeg har selvfølgelig planer om å starte igjen senere, men for i år, så skal jeg bli meg selv igjen. Jeg skal bli helt frisk, og være klar til å gi alt.
I dag er det Verdensdagen for selvmordsforebygging! Og i den anledningen ønsker jeg å fortelle dere at alt blir bedre. Hvis dere skulle trenge hjelp, så har jeg funnet noen krisenumre dere kan ringe;
815 33 300 – Kirkens SOS, døgnåpen krisetelefon 116 123 – Mental helse, døgnåpen krisetelefon 116 111 – Krisetelefon for barn, åpen fra 15.00 – 08.00 i hverdager. Døgnåpen i helgene 800 33 321 – Åpen fra 14-20, Kors på halsen 81000277 – Homofiles ungdomstelefon, åpen alle dager untatt lørdag fra 18-22
Og i tillegg til dette er det en APP som ble lansert i dag, der står det numre og den sporer nærmeste legevakt. Den heter “MinPlan,” er helt gratis og skal forebygge selvmord, veldig grei å ha hvis du sliter!
…og er ikke det nok, så finner du meg på facebook. Jeg er tilgjengelig ganske ofte og svarer så fort jeg kan. Håper dere har en fin dag, og at dette var til hjelp!
Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sagt at jeg er sliten, men bare får til svar; “Du må sove mer.” Jeg kan sove i et døgn og være like sliten. Som Ingvild så fint formulerte, jeg er ikke den type sltien som du er. Jeg er den type sliten som i at jeg kan skrike og skrike og skrike inn i det endeløse, men det er håpløst. Ingen hører .Det er som å være i et evig mørke, og du kan se lyset helt i toppen, men så fort du prøver å klatre på veggen sklir du ned igjen. Veggene er glatte. Du får såvidt tak, og vips, så detter du ned igjen. Tilbake til start.
Det jeg fryktet skulle skje; det skjedde. Jeg har klart to dager på skolen. To av fire. Jeg vil så gjerne klare alle dager… Men når det er sagt, så klarte jeg to lange, og ikke to korte. Bedre enn ingenting. Likevel føler jeg meg mislykket og håpløs. Ooog jeg gruer meg til å se fraværet mitt når skoleåret er over. Hvorfor må veien være så lang å gå?
I det siste har ikke ting vært så bra, egentlig. Jeg tør nesten ikke poste noe på bloggen lenger heller, for hele verden følger med og dømmer meg. Tankene mine er et eneste stort rot, det begynner å minne om rommet mitt. Jeg gråter, skriker, er sint, og så er jeg plutselig helt på topp og føler jeg kan gjøre alt. Jeg er under utredning for bipolar lidelse, og det er ikke kult. Kult at de endelig gjør noe; men det er ikke kult å ta seg nær av alt. Hvis noen sier et ord feil er det galt. Problemet mitt er også at jeg har vansker for å glemme ting. Ting som skjedde i 2012 kan fortsatt gå innpå meg den dag i dag, og det er jo en selvfølge at det er vanskelig for de rundt meg å leve med. Ingen forstår, og jeg kan ikke forklare. Jeg dytter folk unna, vil ikke snakke om problemene mine, og på toppen av alt er jeg jo så utrolig oppmerksomhetssyk fordi jeg er ærlig.
Nå er alt bare grått. Jeg gruer meg til skolestart fordi jeg er redd det blir for vanskelig. Når skal ting roe seg for meg? Det er slitsomt å stå opp, jeg må lade opp energi i flere dager for å gå ut i et par timer, jeg får ikke sove om natten og jeg tenker bare negativt hele tiden. Jeg har ikke valgt dette, jeg vil ikke dette. Når tar det slutt?
