Han er den type gutt som holder rundt deg når du lager mat, og synger bare for å få deg til å le. Er du syk, så sørger han for at du har alt du trenger til enhver tid. Han er den type gutt jentene burde fly etter, og gutten jenter skriver sanger om. Ikke han som knuser hjertet ditt og ikke fortjener flere sjanser, men han som kommer med roser når han har gjort noe dumt, eller bare for å se smilet ditt. 

Jeg er så heldig som har han, dere skulle bare visst. Når Gud laget meg, sørget han for at jeg fikk min helt egen engel. Han laget Viljar. (Okei, det var moren hans, takk Camilla.) Viljar er gutten som gråter gledestårer fordi han er glad for at han har meg, som forteller meg daglig hvor nydelig og god jeg er for han. Han er gutten som ikke gir meg opp uansett hva, og som syns det er okei at jeg har en dårlig dag- så lenge han får passe på meg. Livet mitt hadde ikke vært det samme uten han. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Viljar er den gutten foreldrene blir glad i, gutten med humor og glimt i øyet. Selv om han forteller de samme historiene om og om igjen, blir man ikke lei av å høre på det han har å si; for gløden i øynene hans er helt spesiell når han snakker om ting han liker. 

Jeg er så heldig

….for mens alle andre har masse energi og går på stranda med venner, sitter jeg inne og ser på tv eller sover. Mens alle går rundt i sommerkjoler, går jeg i store hettegensere og bukser. Mens alle antagelig kommer inn på hva de vil til neste år, må sikkert jeg gå skolen om igjen. Igjen. Mens jeg er for opptatt med å se alle, er alle for opptatt med å overse meg. 

Jeg er så nær ved å gi opp. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Okei. Kult. Du har en mening om meg. Men du kjenner meg ikke. Sier ikke det da mer om deg enn om meg? 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg husker lille julaften som om det var i går. Jeg husker at jeg kom til Hamar sykehus for noe mamma trodde var en “kontroll,” for jeg hadde jo hatt en kul i låret en god stund. Ingen trodde det var farlig fordi det ikke ga noen andre symptomer. Jeg kastet ikke opp, hadde ikke feber, ingenting. Det var bare den kulen. 

Så kom beskjeden. “Det er en god og en dårlig nyhet. Du har kreft, men det vil gå bra.” Prosessen var ikke så fæl. Beinmargsprøven var verst. Cellegiften var slitsom, men det kunne vært verre. Når jeg stod midt oppi det selv, noe jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve; så var det faktisk ikke så ille. Okei, jeg mistet det krøllete fine håret, jeg mistet rumpa mi- og puppene mine krympa. Men det kom jo tilbake igjen. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor folk rundt meg syns dette var så forferdelig, for jeg overlevde jo, gjorde jeg ikke? Det var øyeblikk der jeg trodde jeg ikke ble frisk, og øyeblikk jeg tenkte på hvordan det ville bli hvis jeg ble borte, men jeg var ikke redd.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Midt oppe i dette, på valentinsdagen av alle ting, så fikk jeg “The fault in our stars” av Viljar. Den boka ga meg et helt annet syn på livet. Kreften er ikke deg, den definerer ikke deg som person, men den blir automatisk en del av deg ettersom den lever inne i deg. Det kreften vil, det er jo å leve. Det er en kamp, enten så vinner du; eller så gjør den det.

Jeg husker også jeg fikk en kommentar på bloggen her om at “KREFT ER VANLIG!!! HERREGUD SKJERP DEG!” 
Kanskje det er vanlig, men det er dødelig. Tenk på det. Tenk om du en dag står der selv. Det hadde ikke vært så kult og vanlig, hadde det det?
Det verste med å ha kreft, tror jeg, er det at det ikke er så mange rundt deg som forstår. Ingen tilfeller er like heller. Det er også ettereffektene av det, når du er så sliten at du ikke orker å gå tilbake i en normal hverdag. Jeg trodde det ville ta meg noen uker, men der tok jeg feil. Jeg blir bare mer og mer sliten, og det er faktisk utrolig frustrerende. Jeg vil så gjerne, men får ikke til. Jeg prøver å komme meg ut for å være sosial, men bare noen timer tar knekken på meg. 

Det er lov å være sint, lei, frustrert og alt det der. Alle skjønner jo det, (bortsett fra Mr. eller Mrs.Smartypants som sier at kreft er vanlig, da.) 
Men det er ikke lov å gi opp

Det evige kaoset i hodet ditt, de endeløse nettene uten søvn, de tårevåte øyeblikkene du aldri ser ut til å bli kvitt. Det er de som får deg til å tvile, ikke sant? Tvile på om du skal fortsette å leve, eller om du bare skal sette deg ned, gi opp og dø. Det er de grå dagene der du våkner og skulle ønske du aldri gjorde det. Du ser at folk rundt deg har det så bra, og du vil bare dø. Du står opp likevel, selv om du er så sliten at du skulle helst blitt hjemme istedet for å dra på skolen eller være sosial. Kroppen din er tung som bly, du unngår alle speil fordi du føler deg forferdelig. Smilet ditt er ikke lenger et smil, det er bare en strek midt i ansiktet og øynene dine er triste og har mistet all glød. Det er dette som får deg til å tvile, er det ikke?

Hvis du svarte ja nå, så husk at uansett hvor mye du tviler, uansett hvor sliten du føler deg; Følelser er ikke konstante. De varer ikke evig. Det kan ta noen dager, uker eller år, men en dag vil du våkne opp og føle deg bra igjen. Du vil endelig ha gleden av livet, du vil våkne og føle en slags glede i hele kroppen, og du vil på nytt ha energi. Hvis du har nådd bunnen, så er det egentlig en bra ting,- da kan det jo bare gå en vei! 

Du er verdt livet, du er verdt hjelp. Det kan være skummelt å ta imot, men det er verdt det. Når du har tatt første skrittet og spurt om hjelp, da har du kommet veldig langt. Du er modig nok til det, du er modig når du innrømmer at du har et problem. Dessuten, hva er det verste som kan skje? Du er et menneske, og det er menneskelig å ha det vondt; enten det er fysisk eller psykisk. Du går jo på sykehuset hvis du har brukket noe for å bli fikset,- så det er på tide å ta imot hjelpen du fortjener.

Jeg føler meg ikke vakker. Jeg føler det er vanskelig. Å gå uten håret, som siden jeg var født har vært kjennetegnet mitt, det er ganske hardt. Jeg føler at folk foretrekker å være med andre enn meg, bare fordi jeg ikke har hår. Verden går plutselig imot meg, jeg føler meg liten. Håret har så utrolig mye for både utseendet og identiteten å si… Hvor blir du av, håret mitt? Jeg ville jo ikke miste deg. Og jeg angrer på at jeg sa jeg ville det.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Love is a beautiful place, when you’re in it
But then you fucked it all up in just a minute
And now we’re finished

I thought that you’d always be there
I would have followed you anywhere
Now everything we ever shared
Is just a memory in my head

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I promise you this is the end
I am singing a requiem
You’re not gonna feel me again
Cause I’m sining a requiem

There was so much you could say
So much you could do
But look away and hide the truth
You’re trying to explain
But I am not a fool, no
I’m no fool for you 

1. Når jeg blir sint på folk som har gjort noe teit mot meg eller vennene mine, så planlegger jeg hvordan jeg skal drepe personen på en veldig surrealistisk og gal måte, men jeg får aldri fullført det, da… Ikke ta det seriøst. En gang ville jeg visst kaste noen over rekkverket på danskebåten, jeg kan ikke engang huske at jeg har sagt det =) 

2. Jeg kan ikke fordra at folk hører på rykter utenom å spørre personen det gjelder om ting er sant før de trekker en beslutning.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

3. Jeg syns det er ubehagelig å spise borte fordi jeg er så kresen. Jeg syns det er ubehagelig å spise ute også, for da får folk se meg spise…

4. Navnet mitt er egentlig Ingrid Rundberget Enger, men jeg vil endre det til Ingrid Jackson.

5. Hunden min heter Jackson. Blir det da Jackson Jackson?

6. Jeg tror ikke det finnes en mer sjalu person enn meg. 

7. Det fineste jeg vet er når Viljar spiller gitar og synger til meg.

8. Jeg hatet å gå i kjoler helt til i år, men nå har jeg faktisk tre stk (!!)

9. Jeg syns det er rart når folk sier at man ikke kan forandre seg. Selvfølgelig forandrer man seg med tiden og erfaringene man gjennomgår. Man lever for å lære, ikke sant?

10. I dag tok jeg solkrem på hodet. Det var rart.  

– og dette var dagens “jeg kjeder meg-innlegg.” 

Jeg finner det litt morsomt at folk sier jeg er oppmerksomhetssyk fordi jeg valgte å dele historien min om kreft og psykiske lidelser på bloggen min. Det er ingen som tvinger deg til å lese, det er min personlige dagbok, og jeg skriver for å få ut tankene mine- og for å hjelpe folk i samme situasjon. Selvfølgelig får jeg oppmerksomhet når jeg gjør det, for det er ganske tøft gjort når du er i en sånn situasjon. Men HVEM som helst hadde fått det om de hadde vært i min situasjon. Jeg ser ikke vitsen med å hakke på andre for sånne ting, kan dere ikke drite i den jævla janteloven snart? Jeg har ikke gjort noen noe galt, jeg har vært syk og jeg har skrevet om det, okei? Hadde jeg løyet for oppmerksomhet, så hadde jeg fortstått at det var noe å klage over, men det har jeg jo ikke gjort. Enkelt og greit

Jeg har fått høre så mange ganger at jeg er en inspirasjon og til motivasjon for folk, og det varmer veldig. Derfor kommer jeg også til å fortsette, og jeg blogger gjerne om ting dere vil jeg skal blogge om. Det er bare å komme med forslag, det! Peace xx 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Skal svare på video, så spør meg om hva som helst!