Du vet de dagene du helst skulle opp av sengen om morgenen fordi du vet du har mye å gjøre, men kroppen nekter deg? De dagene tårene bare presser på, og du tror det er noe galt med deg fordi du gråter av ingen grunn. Dagene du føler at ingenting går din vei, at verden hadde vært det samme eller et bedre sted uten deg; det er de dagene ingen snakker om høyt. Men vi har de. Alle har de dagene. Før eller senere kommer følelsen av å være mislykket snikende innpå deg, og du får ikke gjort noe med det. Sannheten er at slike følelser treffer oss alle, selv de som ikke har noen grunn til å føle seg slik. 

I det siste har jeg hatt mange av de dagene. Ukene. Det var i hovedsak derfor jeg sluttet å blogge en stund. Livet har ikke vært annet enn trist, slitsomt og grått i det siste. Men jeg sier det jo ikke, jeg kan jo ikke si det, da tror folk at jeg er gal. Eller at jeg har gitt opp. At jeg er svak. Jeg er ikke svak, jeg er bare et menneske. Mennesker føler. 

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Helt fra vi er små blir vi lært opp til at vonde følelser er tabu, at de er dumme å ha. Vi blir lært opp til at å være lykkelig ikke er en følelse, men en destinasjon. “Når jeg blir gammel skal jeg være lykkelig.” Nei, når du blir gammel skal du føle på følelsen lykke. Like mye som når du er ung. Du skal føle sorg og smerte og de andre følelsene du har følt hele livet også. Lykke er en følelse, ikke en destinasjon- på samme måte som sorg og smerte og andre følelser.

Problemet er når de vonde følelsene tar overhånd og vi ikke har kontroll på det lenger. Jeg har ikke kontroll. Men jeg er jo bare et menneske. Det blir bra igjen.