Jeg sa det aldri høyt, at det feilet meg. At mat var min verste fiende. Jeg ville ikke innrømme at jeg spiste lite eller ingenting. Jeg kunne ikke si det høyt, da ville de skaffet hjelp eller sagt at jeg bare skulle spise. At jeg skulle skjerpe meg, eller at jeg var oppmerksomhetssyk. Så jeg sa aldri at det feilet meg. Men de visste, de visste så godt. For hvordan skjuler man at buksene er for store, eller at man må gå til innkjøp av nye, mindre bh-er hele tiden? De tenkte vel at jeg måtte finne ut av det selv. Viljar, min kjære kjæreste, ga meg likevel aldri opp. Hvis han måtte lage favorittmaten min for at jeg skulle spise, så gjorde han det. Hvis jeg ville ha sjokolademelk for å få i meg noe, så lagde han det. (Takk for at du aldri ga meg opp.) 

Som mye annet i livet mitt, fant jeg ut av det med maten også. Det ender alltids godt, selv om det tar tid. Hvordan? Jo, jeg  begynte å lage min egen mat. Jeg fikk bestemme hva som skulle være i den, og hva det skulle smake. Jeg fikk lov til å utforske på kjøkkenet her hjemme, og hos Viljar. Nå har familien min lidd seg gjennom uttalige smaksprøver, både vellykkede og ikke så vellykkede. Jeg begynte også å trene. Jeg vil ha en sunn og sterk kropp, og er på vei dit nå. Det er ikke særlig greit å gå uten null energi, spesielt ikke nå! Tenårene skal jo gå ut på å leve, ikke være døende. Det er nå energinivået skal være på topp, og vi skal være i vårt ess. 

Annonsørinnhold

Romjulssalget er i gang: Stor oversikt over tilbudene

Jeg valgte livet. Nå er det din tur