UNNSKYLD

Jeg heter Ingrid, er 21 år og jeg lider av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.
Dette skulle egentlig være en video, men jeg tror ingen vil se meg sippe i fem minutter.

Å skrive dette er mest sannsynlig det vanskeligste jeg har skrevet på bloggen min noensinne, for nå skal jeg fortelle om meg selv både på godt og vondt. Utlevere meg selv totalt. Og det er mest vondt. Det er få som prater om dette åpent, og det er i hvert fall kvelende å skrive det om seg selv. Men jeg skal gi det et forsøk likevel. Jeg tror at jeg må være ærlig for å bli frisk og bedre. Og jeg er bare et menneske, jeg også. 

Se for deg det vondeste du har hatt det. Som når hunden din døde, eller når du fikk hjertet ditt knust for første gang. Sånn har jeg det hver eneste gang noe går meg imot, jeg har så vondt at jeg mister pusten. Det som er med denne personlighetsforstyrrelsen er at jeg mister all evne til å tenke logisk, blir utrolig impulsiv og har null evne til å styre følelsene mine. Jeg kan finne på å true med å ta livet mitt, med å kutte meg, skade meg selv eller andre. Noen ganger kan det gå så langt at jeg gir det et forsøk og ikke bare truer med det. Det er utrolig slitsomt å leve sånn, ikke bare for meg, men for de rundt også. Lav selvfølelse er nøkkelordene. Så lav at du ser på enhver annen jente som en trussel. Så lav at du egentlig ikke bryr deg om hva som skjer med deg selv.

Jeg kom nylig ut av et åtte måneder langt forhold med en gutt. Han orket ikke mer, forståelig nok. Å bli manipulert i alle retninger, se noen du elsker være helt fra seg konstant, og alltid bli dyttet unna kan umulig være lett for noen. Dagene og nettene er så lange, og alt jeg kan gjøre er å banke meg selv opp over hva jeg har gjort. Hvorfor gjorde jeg ikke ting bedre og annerledes? Hvorfor fikk jeg ikke hjelpen før? Hvorfor gjorde jeg ikke mer da jeg hadde sjansen? Jobbet hardere med meg selv? 

Mønsteret er det samme. Jeg møter en fyr, han sier at han skal takle meg og lover på tro og ære at han ikke skal forlate meg, vi krangler og jeg dytter personen unna x antall ganger, manipulerer og gjør fæle ting, og så orker de ikke mer. Da skjer det jeg frykter mest, jeg blir forlatt av noen som sa de aldri skulle forlate. For et liv. Men det slutter her. 

Jeg vil si unnskyld til alle som har vært et offer min “vrede.” For at jeg har vært sint, lei meg, dyttet dere vekk og endret humør fortere enn dere kan si sjokolade. Jeg har aldri ment å gjøre noen vondt, og jeg vet at jeg har gjort det. Jeg vil dere skal vite at det aldri var deres feil. Jeg er så lei meg for det. 

 

13 kommentarer
    1. Jeg har og den diagnosen, er heilt jævli å ikke klare å styre seg selv :/ mistet gutten jeg elsker nylig og, så vet akkurat hvordan det er for deg :/

    2. Jeg har samme sykdom og kjenner meg altfor godt igjen i det du skriver. borderline er sinnsykt vanskelig å leve med. Hver dag er en kamp mot ditt eget hode. Stay strong ♡

    3. Kjære Ingrid.
      Jeg er bare en random bloggleser som ikke kjenner tegn, men jeg vil gjerne takke deg for åpenheten din. Nå har ikke jeg noen psykisk sykdom, men jeg håper og tror at det at noen – sånne som deg – som er så åpne, kan bidra til større aksept for psykisk sykdom, at det settes på dagsordenen.
      Det må ha kostet deg mye å skrive dette innlegget, men du gjorde det likevel. Du er, som Vibeke sier, sterk. Glem ikke det midt oppe i alt.

    4. Du er tilgitt ❤ jeg håper det går bra med deg. Du vant over kreften, du vinner over dette. Til slutt. Jeg lover

    5. Har samme diagnose og det blir bedre, jeg lover. Men det vil alltid være noe som tipper deg over, bare du klarer å komme deg opp igjen skal du se.

    6. Kjære Ingrid, først og fremst så vil jeg takke deg for at du er så sterk og åpen om å dele alt dette. Jeg vet så godt hvordan du har det. Jeg er 23 år og ble diagnosert med Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse for bare to måneder siden. Du er så sykt sterk, og jeg har bare lyst til å heie på deg, fordi dette skal du faen meg klare. Jeg vet du klarer det, og om du trenger å prate så er jeg her for deg. Det er en helt grusom diagnose, men det finnes håp. Og nå finnes det også god hjelp. Du er fantastisk, ikke vær så slem mot deg selv. <3 Klem

    7. Tøft og lese, og utrolig flott at du klarer og sette ord på det slik du gjør! jeg krysser fingrene for deg, og håper du får den hjelpen du trenger!Du er unik og spesiell, ikke vær så hard mot deg selv! Lysere tider vil komme !

    8. Takk for at du er så sterk og skriver om dette. Jeg har borderline personlighets forstyrrelse. Schizofreni og PTSD . Så jeg greier å forstå akkurat det du skriver. Lider av de samme problemene. Heldigvis har jeg en kjæreste som støtter meg når jeg blir sånn som det her. Håper du finner en som vil støtte deg uansett hvor mye h*n må gjennomgå.
      Har skrevet om litt av dette på bloggen min jeg også hvis du vil lese litt mer.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg