Jeg heter Ingrid, er 21 år og jeg lider av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.
Dette skulle egentlig være en video, men jeg tror ingen vil se meg sippe i fem minutter.

Å skrive dette er mest sannsynlig det vanskeligste jeg har skrevet på bloggen min noensinne, for nå skal jeg fortelle om meg selv både på godt og vondt. Utlevere meg selv totalt. Og det er mest vondt. Det er få som prater om dette åpent, og det er i hvert fall kvelende å skrive det om seg selv. Men jeg skal gi det et forsøk likevel. Jeg tror at jeg må være ærlig for å bli frisk og bedre. Og jeg er bare et menneske, jeg også. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Se for deg det vondeste du har hatt det. Som når hunden din døde, eller når du fikk hjertet ditt knust for første gang. Sånn har jeg det hver eneste gang noe går meg imot, jeg har så vondt at jeg mister pusten. Det som er med denne personlighetsforstyrrelsen er at jeg mister all evne til å tenke logisk, blir utrolig impulsiv og har null evne til å styre følelsene mine. Jeg kan finne på å true med å ta livet mitt, med å kutte meg, skade meg selv eller andre. Noen ganger kan det gå så langt at jeg gir det et forsøk og ikke bare truer med det. Det er utrolig slitsomt å leve sånn, ikke bare for meg, men for de rundt også. Lav selvfølelse er nøkkelordene. Så lav at du ser på enhver annen jente som en trussel. Så lav at du egentlig ikke bryr deg om hva som skjer med deg selv.

Jeg kom nylig ut av et åtte måneder langt forhold med en gutt. Han orket ikke mer, forståelig nok. Å bli manipulert i alle retninger, se noen du elsker være helt fra seg konstant, og alltid bli dyttet unna kan umulig være lett for noen. Dagene og nettene er så lange, og alt jeg kan gjøre er å banke meg selv opp over hva jeg har gjort. Hvorfor gjorde jeg ikke ting bedre og annerledes? Hvorfor fikk jeg ikke hjelpen før? Hvorfor gjorde jeg ikke mer da jeg hadde sjansen? Jobbet hardere med meg selv? 

Mønsteret er det samme. Jeg møter en fyr, han sier at han skal takle meg og lover på tro og ære at han ikke skal forlate meg, vi krangler og jeg dytter personen unna x antall ganger, manipulerer og gjør fæle ting, og så orker de ikke mer. Da skjer det jeg frykter mest, jeg blir forlatt av noen som sa de aldri skulle forlate. For et liv. Men det slutter her. 

Jeg vil si unnskyld til alle som har vært et offer min “vrede.” For at jeg har vært sint, lei meg, dyttet dere vekk og endret humør fortere enn dere kan si sjokolade. Jeg har aldri ment å gjøre noen vondt, og jeg vet at jeg har gjort det. Jeg vil dere skal vite at det aldri var deres feil. Jeg er så lei meg for det.