Alle har hørt min historie, om hvordan det var da jeg hadde kreft, fra innsiden. Men jeg har ikke fortalt på bloggen at pappaen min fikk kreft i 2017, og at bestemor har det nå. Her er mamma sin historie om hvordan hun har opplevd det hele.

 

Hei. Jeg heter Kari, jeg er mammaen til Ingrid, kona til Kjell, og datteren til Torbjørg. Tre mennesker som i mitt liv betyr uendelig mye, og som alle sammen har blitt rammet av kreft.

Det tar meg to sekunder å kjenne på den følelsen av maktesløshet, sorg, skrekk, – redsel, bare ved ordet kreft. Må si når jeg ser meg tilbake, at det hele er som et blytungt teaterstykke. Regi av Ingmar Bergman, så vi kan egentlig starte med første akt.

 

Høsten 2013, Ingrid forteller om en kul på låret som vokser. Jeg avfeier det hele med beskjed om at det sikkert var en fettkul. Jeg var på en måte i min egen lille boble, hadde mistet jobben i juli, og ville på en måte skjerme meg selv. Men kulen, den forble et tema. Etter å være på besøk hos lege, sykehus, lege igjen, biopsi, mer vevsprøve med operasjon, kom ventingen. Ingrid som var 17 år og på vei ut i livet, hadde nettopp startet på videregående, hvorfor skulle hun bli syk liksom?

Dette gikk sikkert bra, tenkte jeg. Symptomene med vektreduksjon og slitenhet så jeg ikke, så det kunne i hvert fall ikke være kreft. Lille julaften reiste Ingrid og jeg til Hamar sykehus, for å sjekke at alt var greit etter operasjonen. At såret på låret hadde grodd ordentlig, og etterpå skulle vi shoppe litt.

 

Stor, brutal og sår var beskjeden vi fikk i møte med en kvinnelig, alvorlig lege. Legen ser på oss og sier: “Vi har en god, og en dårlig nyhet. Du har kreft, men du blir frisk.” Hele rommet snurrer rundt, tårene presser på, og jeg hører legen si; “vi får finne noe tørkepapir til mor.”

Jeg tok det imot, og hun så på meg som om hun var klar for neste pasient. Hun var kald som en stein. Jeg hørte Ingrid si: “skal jeg dø nå da?”

Vi ble ført videre inn i neste bås, nå skulle de ta beinmargsprøve før vi kunne dra hjem. Det blikket til Ingrid, og det skriket av smerte, vil forfølge meg helt inn i evigheten. Nå var det bare å mobilisere, for det kom til å bli en kamp, det visste vi jo. Men at kreft har så ufattelig styrke, hadde jeg ikke regnet med.

 

Julaften, på formiddagen, skulle jeg lage litt frokost. Idet jeg åpner skuffen med bestikk, pumper ordet kreft opp. Akkurat som når du har trent, og kjenner pulsen i tinningen. Slik slo ordet kreft mot meg. Jeg slapp skuffen, og gikk ut mot postkassa. Der kom det igjen. Nummen av gråt, stavret jeg meg inn. Jeg var en slagen mor. All kraft blir sugd ut av deg, og i ytterste konsekvens visste vi jo at det var, eller kunne være døden som ventet. Før døde jo nesten alle av kreft. Heldigvis er det ikke sånn lenger. Men uvissheten, skrekken, hjelpeløsheten; er den samme.

 

Akt to.
I januar 2014 startet behandlingen på Radiumhospitalet. Det var som å komme til et sted proppfullt av engler, og stod i sterk kontrast til Hamar sykehus. Det skyldes nok at disse englene i Oslo er håndplukket. Uansett når du ringte på knappen over senga, så dukket sykepleiere opp, blide og hjelpsomme. Her kunne vi roe ned, selv om det var sykdom overalt. Etter å ha fått cellegift en uke der, dro vi hjem et par uker, og så tilbake igjen. Etter 22 dager fra første kur, døde Ingrids hår. Det var en sår opplevelse, og jeg følte enda mer på at nå ledet kreften 1-0.

 

I mars 2014 skulle vi finne ut hvordan giften hadde påvirket hodgkins lymfom, jeg glemmer aldri de ordene. Vi håpet det skulle være borte, og at vi kunne feire. Kreften var borte den, men feiringen uteble. Som mamma og påpasser i flere måneder fikk jeg kjenne på det å slappe av. Det var som å miste helt grepet, og jeg kjente på hvor sliten jeg var. Liten, sliten, redd.
Fundamentet jeg stod på var ødelagt. Veien ned i kjelleren var klar. Jeg ble deprimert. Leger og psykologer hjalp meg så godt de kunne, men livsgnisten og gleden var borte. Ingrid og jeg hadde tenkt at åpenhet rundt kreft kunne være med på å ufarliggjøre ordet, at vi kunne møte folk og prate om det. Ingrid blogget, og jeg skrev på Facebook. Sympati og støtteerklæringer uteble ikke, men etter at nyhetene hadde lagt seg, forsvinner alle til sitt. Sånn er det bare.
Det som er helt klart er at åpenhet ikke er en garanti for at du skal få deg en skikkelig nedtur etter behandlingen. Ingrids fatigue og min depresjon ble litt av det samme, null energi, uansett hvor mye du hviler, eller prøver å gjøre noe for å få energi. Helt tomt, til og med reservene var brukt opp.

 

Akt tre.

På en eller annen måte er jeg nødt til å komme meg opp fra denne mørke kjelleren. Midt ene halmstrå er maling, pensel og palett. Selv om sinnet er dystert, ender jeg opp med fargesterke og fargeglade bilder. Troen på meg selv kommer gradvis, selv om skryt og ros ikke gjør meg særlig komfortabel. Dette blir en form for terapi, og jeg produserer flere bilder i måneden. Til og med utstillinger har jeg. Det går bedre med Ingrid også, hun er stadig på farten og tar på seg ulike fotooppdrag.

 

Når ting synes å gå seg til, kommer neste scenario, som en bombe. Frem på scenen kommer min mann, han får en telefon, går litt rundt seg selv og snakker. Det er sommeren 2017. Jeg ser på hele kroppen at det er dårlige nyheter. Han har vært gjennom mange undersøkelser denne våren, og det viser seg altså- vi er igjen rammet av kreft.

Der hugger det tak i meg igjen, musikk fra en skrekkfilm i ørene, ulidelig spenning; hva skjer nå?

Høsten 2017 blir Kjell operert, og det går bra. Men mange tunge stunder for oss alle.

Kreft, bare ordet, har like mange pigger som en tornebusk. Det klorer og river i følelsesregisteret ditt. Ikke bare for pasienten, men også for pårørende. Nå opplever jeg dette som mamma, og kone. Akkurat som når du er ferdig med et prosjekt, og får det sendt av sted, så dukker det opp et nytt. Da er det nødt til å tære på kreftene.

 

Det går ganske bra med Kjell nå, han har begynt å jobbe igjen. Da kunne jeg senke skuldrene. Og hva skjedde? Joda, rett ned i kjelleren, igjen. Lege, psykolog, NAV, man skal stables på beina igjen. Nok engang er det pensler og palett som driver meg videre i hverdagen. Jeg er fullstendig utslitt, men gjør mitt beste. Jeg må være der for de andre, vise omsorg, og ta del i deres liv, som bare en kone og en mamma kan.

 

Og som om ikke dette var nok, rett før jul 2018 får min mamma beskjed om at hun har kreft. Hun har visst det en stund, men dette er en type du dør med, og ikke av.

 

Hva skal man si? Har ofte hørt at man ikke får mer enn det man orker å bære. Jeg lurer på hvem jeg burde si ifra til, at jeg har fått kvota mi nå. Kreft berører alle, og snart er det ikke snakk om hvem som får det, men når man får det. Ingen garantier finnes, absolutt ingen, for å unngå kreft. Heldigvis har vi kommet langt i forskning og kan derfor hjelpe mange til å bli friske. Ikke alle, selvfølgelig, men det er viktig å komme til lege tidlig. Ta det minste lille tegn på unormal oppførsel av kroppen din på alvor.

 

Nå skal jeg gå ut og male, takk for oppmerksomheten!