Uansett hva et menneske gjør vil det alltid være et annet menneske som slenger litt med leppa og forteller deg at du er oppmerksomhetssyk. Uansett hvor mye bra du utretter, det vil alltid være noen som ikke klarer å holde kjeft i ren misunnelse. Hvis du velger å si til noen at de er oppmerksomhetssyke, så er du det som regel selv. Det er faktisk ganske normalt å trenge en eller annen form for oppmerksomhet. Noen gjør det bare på andre måter enn folk flest. Jeg fikk oppmerksomhet fordi jeg var syk. Jeg klaget aldri og sutret meg ikke til oppmerksomhet. Jeg fikk positiv oppmerksomhet fordi jeg var åpen om det og ville hjelpe andre i samme situasjon.
Se for deg jenta eller gutten som blir oversett hjemme. Alt mor og far gjør er å krangle eller reise bort og aldri være tilstede. Tror du ikke den ungen blir en liten ramp for å få oppmerksomhet? Tror du ikke den gutten eller jenta gjør hva som helst for å bli sett? Det tror jeg, nemlig. Du som sitter der og kommenterer til andre at de er så oppmerksomhetssyke, hvor oppmerksomhetssyk er du egentlig selv når du velger å tråkke på noen som ligger nede? Det syns jeg du skal tenke på.
Jeg trodde alltid at det å være sterk var å aldri miste kontroll, aldri gråte, aldri være redd, aldri vise frykt eller følelser. At det handlet om å hele tiden være bra nok for alle rundt meg, og aldri gjøre noe galt. At man ikke kunne vise følelser, og måtte se positivt på alt. Helt til jeg snakket med et klokt menneske som sa; “Selv himmelen viser følelser, og selv skyene gråter. Og er ikke de sterke? De som bærer alle mulige årstider, alle mulige værforandringer, og alle mulige klimaendringer? Du er sterk når du kan vise følelsene dine og stå for dem. Du er sterk når du ser at du trenger hjelp og gjør det du kan for å ta den i mot på en best mulige måte. Du er sterk når du kan stå med et smil om munnen og likevel felle en tåre, om det er det som føles rett. Du er sterk når du faller – men resier deg likevel.”
Nå er det snart jul! Det betyr juleball og nyttårsball og hele pakka. Alle jenter ønsker seg vel en søt eller fin kjole, og her er det juleinspirerte (røde) kjoler fra nelly! Du finner de her.
Her er noen av de kule nyttårskjolene! Og ikke nok med det, men Nelly har en egen julekalender med nye tilbud hver eneste dag! Du finner den her.
I dag er det forresten Thea som har julekalenderen til Temafoto, og dere finner luke nummer 8 her! Og vinneren av konkurransen vi hadde – som ble avlsuttet i går, er Martine! Du har blitt kontaktet på mail. Gi oss tilbakemelding innen 10.desember, slik at vi kan sende deg koden din!
Husk at du uansett om du vant eller ikke får 20% rabatt på caseapp.no frem til 18. desember ved bruk av denne rabattkoden: JULEKALENDERN20
Hver gang vi klager, er det noen som påpeker at andre har det verre nå, eller har hatt det verre før. Hva spiller det for noen rolle for ungdommene i dag som mener de ikke har det bra nå? Vi må lese artikkel på artikkel om hvor late vi er, hvor lite vi gjør, hvilke flere endringer skolesystemet tenker at ville være supert å gjøre; men hver gang vi prøver å få en forandring, kommer argumentet med at det var verre før.
Aldri har det vært så mange deprimerte unger. Hvilepulsen er høyere enn noen ganger før. Skolen tar over livene våre. Hva vi får på den neste prøven definerer oss som mennesker. Hvert minutt vi ikke tilbringer foran notater og lærebøker vil gi oss dårlig samvittighet, og vil være skyld i de tre poengene vi mistet. Den største del av ungdommer er misfornøyde med det faktum at vi må bruke vår fritid, hver eneste dag, til å forberede neste skoledag. Vi har prøver, innleveringer, presentasjoner. eksamener, gloser, og mesteparten må gjøres og øves til hjemme. Hadde det enda bare vært en ting i uken vi kunne fokusere på, men nei. Tentamener, for eksempel, faller lett på tre datoer rett etter hverandre. For hver lærer er den lærerens fag livsviktig – og det passer alle de 16 lærerne i de 16 forskjellige avgangsfagene å minne oss på. Helst hver dag.
Jeg er kanskje ikke av dem som har det aller, aller verst. Min skole har en viss forståelse for å ikke presse oss med karakterer. Det som plager meg er statistikken. Antallet ungdommer som går rundt med et undertrykt ønske om forandring, men ikke sier noe. Antall ungdommer som dropper ut av skolen, ikke for å være kule, men fordi de har fått nok.
Hvis vi ønsker en forandring, er det klart for å skape en.
Livet som kreftpasient er ikke akkurat noe å skryte av. Det er ikke særlig glamorøst, og anbefales absolutt ikke. Hvis jeg fikk valget, ville jeg ikke opplevd kreft i det hele tatt. Endeløse timer inn og ut av sykehus, ti blodprøver om gangen, cellegift, nattesvette, mareritt, tabletter, altfor dårlig og altfor god matlyst. Jeg ville ikke valgt å stikke en gigantisk sprøyte i ryggen min, skrike til jeg ikke klarer å reise meg, og den konstante frykten om at det ikke kom til å gå bra. Timene det tar å vente på prøver, og håret. Du vil beholde håret. Jeg lover.
Jeg hadde ikke valget, men det har du. Til en grad, i hvert fall. Jeg vil bare be deg tenke deg om ti ganger før du putter røyken inn i munnen. Tenk deg om ti ganger før du tar et drag, og tenk deg om ti ganger hva du kunne ha gjort istedet for den jævla røyken. Det samme gjelder snus. Jeg vet at du vet at det ikke er bra for deg, men jeg tenker du trenger en siste påminnelse. Det tar deg en uke å slutte. Du sparer penger, tenner og helse.
“Ååh, ja, men vi skal jo alle dø en gang, jeg lever bare litt kortere. Jeg vil leve så lenge jeg er ung.” Kreft er ikke et liv. Kreft er et mareritt. Det hjelper ikke med noe “skulle bare.” Stump røyken og gjør deg selv- og alle andre en tjeneste. Alt får konsekvenser.
Tall. Vi er tall. Vi er karakterene våre, vekten vår, “likes” vi har på profilbildet, hvor mange følgere vi har på Instagram og Twitter, størrelsen på klærne våre, pengene vi har på kontoen og så videre. Sånn har det altså blitt. Hvis du veier over 50 kg får du ikke vise deg på stranden, og har du ikke minst fire hundre likes på profilbildet ditt er du en taper. Jeg savner å være en taper.
Samfunnet vi lever i – er galskap. Det er ikke rart vi føler oss som tapere, det er ikke rart vi hater oss selv mer enn noe annet. Det er ikke rart at jeg har brukt minst tjue timer i løpet av et år på å gråte foran et speil og fortelle meg selv hvor fæl jeg er. Det er ikke dette jeg har blitt lært opp til, men dette jeg har vokst sammen med. I stedet for å fokusere på å være fornøyde med oss selv, fokuserer vi på å bli tynnere, eller få mer former. Alt ettersom hvordan du er laget. Vi kan ikke lenger skeie ut med litt smågodt på en lørdag, eller en annen dag i uka, nei, vi må spise sunt og legge det ut på Instagram, samtidig som vi må skryte litt av hvor lang dagens treningsøkt var.
Selvfølgelig er ikke tall alt vi er. Det er hva du tenker og hva du gjør som avgjør hvem du er, og jeg er ganske sikker på at det er mer enn tall. Du er verdt noe, du er ikke stygg selv om du har kort hår og piercinger og ikke ser ut som en toppblogger fra månen. Du er kul. Du er unik, og drit i de jævla tallene. Du fikk en toer på matteprøven? Okei, det er bedre enn ingenting. Du veier mer enn 50 kg? Du ser sikkert fantastisk ut. Du har ikke engang hundre følgere på Twitter? Det betyr at du kan skrive mer gossip enn andre uten at alle får vite om det. Du bruker 34 i bukser? Cool. Du bruker 44 i bukser? Også helt kult.
One Direction, Ed Sheeran, Bono og en gruppe andre kule mennesker har laget et prosjekt mot Ebola. BandAid står bak, og DU har mulighet til å hjelpe. (Klikk på bildet for å se videoen.) Det er viktig at denne sykdommen blir utryddet og tatt knekken på så fort som mulig, akkurat som kreft og hiv/aids. Dette er en sykdom som rammer mange, den er veldig farlig- og ikke minst smittsom. Jeg håper dere har mulighet til å hjelpe, det er snart jul og Nissen følger med!
Dere kan donere her. Laste ned singelen på iTunes her, eller på GooglePlay her.
