I 2016 kom Daniel ut som en transseksuell gutt. Det innlegget kan du lese her. Siden den gang har han vært åpen om det på TV, flytta fra Oslo og tilbake til Elverum, vært på Rikshospitalet for å få konsultasjoner og psykologtimer, og han har vært en vandrende tinderkatastrofe. 

Dessverre gikk ikke alt etter planen. Daniel var på sin første time hos Rikshospitalet i starten av 2016, og første time gikk greit. Den andre timen derimot, var veldig skremmende. En opplevelse man ikke ønsker i et møte med en psykolog. Daniel fikk beskjed om at “kanskje det hadde vært lettere om du prøvde å begå selvmord da du var yngre.” Hun fortsatte i en time for å få frem hvor mye psykisk galt det kunne være med Daniel, men fant ingenting. “Du kan jo bare leve med kroppen du har nå,” sa damen. Daniel følte seg ikke tatt på alvor etter de tre neste timene med samme psykolog, forståelig nok, og til slutt tok han saken i egne hender og begynte på hormoner privat.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I desember 2016 fikk han endelig diagnosen F64.0. Rikshospitalet lovet en ny time i mars 2017, men den fikk han aldri. En ny henvisning ble sendt, en ny time ble lovet; men da var han plutselig borte i systemet. Daniels neste time er i juni 2018, og først da kan han kanskje få time videre for konsultasjon til operasjon. 

I et stort rop om hjelp slik at Daniel endelig kan få være seg selv, så skriver jeg dette her og håper at noen ønsker å hjelpe.  Om du kan donere fem kroner, eller femti kroner, alt hjelper. (Det kan også gjøres anonymt!) Vi har 70 dager på oss til å samle inn 40.000 kroner, dere kan donere HER 

Hvorfor kan vi ikke skryte av oss selv? Hvorfor kan vi ikke la andre mennesker være fornøyde med seg selv, eller ting de gjør – uten å tråkke på de? Hvorfor takler vi ikke å se andre lykkes?

Jeg tror at Janteloven fortsatt er farlig. Med farlig mener jeg at ingen tør å være flinke lenger. I hvert fall ikke si det høyt. Vi skal hate oss selv så mye som mulig, kan ikke rose oss selv en dag vi ser bra ut, kan ikke si høyt at vi ser smashing ut i den buksa eller at den tegningen var faktisk ikke så verst. Det er ikke så rart at samfunnet har blitt som det har blitt, sier jeg bare. Jeg vet ikke hvordan det er i din krets, eller i ditt miljø, men jeg var i et utrolig giftig miljø en periode, der alt handlet om å hakke ned på seg selv, være sykest mulig, og aldri kunne si noe bra om seg selv. Rakket man ikke ned på seg selv, så rakket man ned på andre. Det er ikke noe jeg ønsker å ta del i. Det er ikke bra for noen.

Hva jeg ønsker å ta del i, derimot, er et trygt miljø der det ikke er farlig å rose hverandre, eller seg selv. Det er så utrolig viktig å være fornøyd med den du er. Med hvem vennene dine er. Du skal jo tross alt leve med deg selv (og forhåpentligvis ha noen vennskap) som varer livet ut. Ikke vær redd for å si til jenta på toget at hun har sminket seg fint i dag, eller gutten du alltid ser i gangene på skolen at han har fint hår. Det er ikke farlig å gi hverandre komplimenter. Jeg skulle bare ønske vi kunne elske litt mer, og hate litt mindre. Misunnelse er skikkelig skummelt.

Og for å få det oppklart, nei, du er ikke høy på deg selv fordi du synes du ser bra ut eller er flink til noe nå og da. Du har bare blitt kvitt janteloven, og jeg er skikkelig stolt av deg.

Hva kan man si til mennesker som ønsker å ta livet sitt? Hva kan man si til mennesker som selvskader, og føler en så dyp sorg at de må ty til alkohol, piller eller mennesker som aldri føler at de strekker til? 

Det er så mye, jeg kan skrive endeløse tekster til hver og en av dere om hvor mye dere er verdt og hvor bra dere er. Hvor mye godt som venter dere. Men vil det hjelpe hvis det ikke er noe dere selv føler? Tvilsomt. Tankene i deres eget hode vil overgå mine ord. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg kan uansett gjøre et forsøk. Jeg kan og jeg vil. Dette er (litt) klisje, og dere har nok hørt det før. Men jeg har lært at man må høre noe tusen ganger før det kanskje synker inn. Hvis jeg kan redde et menneske, eller få et menneske til å føle seg bedre med seg selv, så selvsagt; jeg gjør det jo. 

Du er god nok. Du er så god at du fortjener at noen klemmer alle dine ødelagte biter på plass. Du er så god at du fortjener all hjelpen du kan få; men du må tørre å ta imot. Du er fin akkurat sånn som du er, selv om buksa di fra ungdomsskolen kanskje ikke passer mer. Det er sånn det skal være; du har vokst. Det gjør ingenting. Det er greit, og fint, og helt normalt og du er akkurat sånn du er ment til å være. Du fortjener å smake på ny mat uten å veie den, eller telle alle kaloriene. Du fortjener å puste inn frisk luft en herlig vårdag og føle at det er nok å være deg. Du fortjener å sitte på cafe med vennene dine og le til du har tårer i øynene, kaffe i nesa og vondt i magen. Du fortjener å gå turer, se filmer, dra på konserter og lese de aller beste bøkene; som gjerne gjør deg så sint at du kaster de i veggen. Du er verdt livet, og du burde velge det. Fordi herregud,- så mye fint det har å by på. 

Ta det fra noen som har vært der. Det blir bedre, jeg lover. Det blir bedre, og jeg er stolt av deg for at du er her

For nøyaktig et år siden kom Daniel ut som gutt. Her er historien om året etter.

Daniel kaller det en dag, og jeg møter han på Kafé Øst i Elverum. Det er hans nye arbeidsplass. Han roper “ha det” til de andre ansatte, åpner døren for meg og vi går ut i vinterkulda. Videre rusler vi rundt i byen og slår oss til ro i en annen café mens Daniel ivrig forteller meg om datinglivet sitt -som tydeligvis ikke går så bra.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var faen meg på tide 
– Det første jeg gjorde var å fortelle det til nære venner og familie. De ble ikke særlig overrasket, men tenkte vel mer at det var på tide. Ingrid, min gode venninne gjennom femten år, og jeg planla et intervju som skulle være mitt “komme ut”-brev. Dette brevet publiserte vi 2-3 måneder etter jeg hadde begynt å fortelle det til mine nærmeste, og ble også skoleoppgaven til Ingrid. 

Responsen var enorm, og ble møtt med bare kjærlighet. Dette var noe de aller fleste var positive til. Men de fleste betyr ikke alle. Daniel hadde gledet seg lenge til første time hos legen, han beskriver at hjertet nesten hamret ut av brystet hans. På Rikshospitalet til første time ble han først møtt av en hyggelig dame, men der sa det stopp. 

Kanskje du skulle prøvd selvmord
– Den andre timen var ikke særlig hyggelig. Jeg fikk kommentarer som “kanskje du skulle prøvd selvmord da du var yngre” og “hvis du lever fint som mann nå, hvorfor ikke fortsette? Hvorfor trenger du oss?” Det ene stedet som skulle hjelpe meg videre i prosessen endte med å bryte meg ned. Jeg ble drittlei, og fikk vite at man kan gå privat for å få hormoner. 

Diagnosen F64.0
I desember hadde jeg min siste time på Riksen, og fikk endelig diagnosen F64.0 (transseksualisme.) I løpet av noen måneder får Daniel hormoner utskrevet gratis.
– Det er ikke en sykdom selv om det er en diagnose, så folk kan ta det helt med ro, presiserer Daniel. 

Not my cup of tea
Kjærlighetslivet er visst ikke så lett, forklarer han og sukker oppgitt.
– Jeg får stadig høre at jeg ikke er jentenes “cup of tea,” jeg er jo en transseksuell hetero gutt, bare uten en ordentlig penis. Jeg har derimot valgmuligheter, men det hjelper lite når jeg er en vandrende katastrofe på Tinder. 

Behandlingen
I 7 måneder har Daniel vært i behandling og gått på hormonet testosteron. Han har fått en mye dypere stemme og mer hår. Siden sist har han juridisk byttet kjønn og navn, og lært seg å bruke pronomenet “han.” 
– Jeg har aldri hatt det bedre med meg selv. Det tok meg 20 år å komme frem til denne avgjørelsen. Det har vært en reise full av følelser og forandringer, men jeg angrer ikke, dette er det beste valget jeg har tatt. Det er en liten vei igjen å gå, men jeg er klar. 

Innlegget “jeg er en gutt” fra da Daniel kom ut kan du lese her. 

Hvor ble kjærligheten av?

Jeg bor i et lite land, i en liten by, her alle kjenner alle. Og en skulle tro at siden alle kjente alle, så ville man få et hei på gata fra hverandre. En skulle tro at det var vanlig å sitte sammen på bussen, men isteden setter vi sekkene våre i setet ved siden av, for vi kan jo ikke risikerer at noen sitter der. Vi glemmer å se opp når vi går forbi fremmede. Vi glemmer å smile. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For noen år siden reddet et smil livet mitt. Jeg hadde en veldig mørk periode, og av en eller annen grunn befant jeg meg inne på Coop her i byen jeg bor. Hadde ikke mannen inne på butikken smilt til meg den dagen, vet jeg ikke hvor jeg ville vært i dag. Det betydde, rart som det høres ut, alt for meg. Noen viste meg at jeg ikke var usynlig. Noen varmet hjertet mitt ved å løfte litt på leppa.

Vi sklir fra hverandre, vi har blitt et kaldt og egoistisk samfunn. Vi må snart løfte blikket og smile litt. Du kan jo faktisk risikere å redde noen.

Hei! Jeg sitter her i nattens mørke og er rimelig forvirret, og ikke minst sint og oppgitt. Vi er i 2016, tenk det,- og folk er fortsatt imot homofili. Hvorfor? Hvordan går det utover deg på noen som helst måte at en gutt liker en gutt, eller at en jente liker en jente? Gjør det deg vondt? Mister du pusten? Får du utslett? Oppsøk en lege og la menneskene være i fred.

“Du er jo bare påvirket av samfunnet,” ser jeg de voksne skriver i kommentarfelt her og der. Jeg tenker at hvis samfunnet har klart å påvirke noen til å komme ut av skapet – så GO samfunn! Vi er bare mer opplyste nå enn vi var “da,” og jeg synes det er helt fantastisk at mennesker endelig tør å være seg selv. Åpenhet i samfunnet er kanskje noe av det beste som har hendt oss på lang, lang tid. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

“Du er for ung til å vite sånt,” – nei, hvorfor det? Gjennom puberteten skjer det mye, og det er vel kanskje da vi er “mest utsatt” for å forelske oss i noen. Om det er samme kjønn eller motsatt kjønn, det har faktisk ingen noe med. Jeg er helt sikker på at hvis du forklarer en fire år gammel gutt eller jente at to jenter elsker hverandre, så godtar barna det. Noen må våkne og slutte å være så trangsynte. Det er bare et menneske som elsker et annet menneske.

Vi burde alle ta moren til Isak fra SKAM som et godt eksempel, hun er stolt av barnet sitt, hun er stolt av at Isak tør å være seg selv, enda det ser ut til at hun er super-kristen. (Les: Bibelen er ikke kjent for å akseptere homofili.) Og det er akkurat det vi skal være også. Når noen tør å være seg selv, tør å komme ut, tør å si ifra at “HER ER JEG” så skal vi være stolte, og ingenting annet. Vi skal ikke se ned på noen, være flaue, be de holde kjeft. Vi skal være der, stolte, støttende og ingenting annet. 

Denne kampen må vi fortsette å kjempe, ikke faen om vi stopper her.

SPEAK YOUR MIND EVEN IF YOUR VOICE SHAKES

– og det er at ingen sitter alene. 

Det ser ut som verden har glemt hva som er viktig; nemlig samhold. Jeg ser at folk handler inn gaver i hytt og pine, spør på facebooksider hva de skal ønske seg(?!), at de røsker til seg ting fra Black Friday, og jeg synes det er viktig å være egoistisk og tenke på seg selv av og til, men hva med samholdet? Hva med de stakkars bestemødrene som sitter alene hver dag ellers i året, eller de menneskene i samfunnet som ikke har noen? Hva med de som gruer seg til julen fordi de er så klar over at de ikke har noen å gå til? Det er ikke alle som vet at det finnes noen der ute som gjerne vil feire jul med ensomme sjeler. Det gjør vondt å tenke på, og jeg skulle gjerne reddet alle. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I går var jeg på et arrangement som heter MOT til å glede-dagen, og det er en dag som går ut på at en skal glede hverandre. Et band herfra, som kaller seg for Synergi, tok med seg lille Trym på scena, og han hadde det største smilet i ansiktet sitt. Det er dette julen handler om, tenker jeg. Å gjøre andre så glad at de nesten kryper ut av skinnet sitt. Det kan være alt fra litt oppmerksomhet, et smil, et vennlig nikk, eller at du ber de på julemiddag hvis du har noe til overs. I julen kjøper vi jo inn så mye mat at vi har i flere dager, hvorfor ikke dele med flere? 

“Du kan ikke redde alle,” sier de bestandig til meg.

Jeg tror at vi kan, hvis vi vil. Jeg vet hvor jeg skal starte.

“Selvmord er så egoistisk. Tenk på alle du etterlater deg” – hørt det før? Jeg også. Men vi må snakke om disse fordommene, det er viktig. Er det ikke mer egoistisk å tvinge et menneske som ønsker døden så sterkt at det når hver minste celle i hele kroppen? 

Vi må prøve å forstå. Vi må ha forståelse, vi som sitter igjen. Ikke være sinte, ikke på den avdøde, ikke på oss selv. Jeg har sittet igjen etter et selvmord, og jeg har klandret meg selv så lenge- for jeg kunne gjort mer, kunne jeg ikke? Jeg forstår nå at jeg kunne ikke. Personen ønsket dette av hvert et fiber, hvert åndedrag. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Mange kan jo mene – og også bli sinte, fordi de sitter igjen. At det var egoistisk at du nå sitter igjen med sorg over et tapt liv. Da er det jo viktig å huske på at denne personen antagelig har hatt det så vondt med seg selv og sine indre demoner at det rett og slett virket som det eneste riktige. Smerten til personen som utførte dette må jo ha vært hundre ganger så stor som den vi nå sitter igjen med, å ta et liv er tross alt permanent. Hvor lenge er det rett å kreve av oss at en person skal kjempe?

(Synes bare det er viktig for pårørende som sitter igjen å huske på, og også mennesker som har fordommer. Oppfordrer likevel til å få hjelp, å ta et liv er som sagt permanent og følelser varer IKKE evig.) 

Dersom du trenger hjelp: 

815 33 300 – Kirkens SOS, døgnåpen krisetelefon
116 123 – Mental helse, døgnåpen krisetelefon
116 111 – Krisetelefon for barn, åpen fra 15.00 – 08.00 i hverdager. Døgnåpen i helgene
800 33 321 – Åpen fra 14-20, Kors på halsen 
81000277 – Homofiles ungdomstelefon, åpen alle dager unntatt lørdag fra 18-22

– og du som har ansvar for et barn på internett. 

I dag er jeg oppgitt og skuffet fordi jeg nok en gang har måttet ta tak i en forferdelig mobbesak på Facebook. Jeg griper inn fordi jeg har et håp om at hvis man terper på dette nok, sier ifra nok, så vil ikke mobbing lenger forekomme. Men, jeg trenger hjelp fra dere. Jeg sier ikke at dere skal overvåke hva barna deres gjør, ikke at de har dårlig oppdragelse heller, men jeg ber dere om å være gode forbilder. Både hjemme og på sosiale medier. Jeg ber dere om å slutte med ekle og trakasserende kommentarer i kommentarfeltene til Se og hør, og slutte å kødde med sykdom i kommentarfeltene til VG. Ungdom og barn tror nemlig at dette er greit dersom dere gjør det. Og da- da har vi det gående.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvis dere skulle få en melding av et annet menneske som har vært vitne til hva ditt barn gjør på internett, så håper jeg dere tar tak i det. Jeg håper dere snakker med barnet deres om at sånn oppførsel er forbudt, og forteller dem at neste gang vil det få konsekvenser. Fordi i fremtiden- så vil det kanskje det uansett. 

– er ingenting å kødde med. Det vil si, det er ikke morsomt å tulle med, det er ikke greit å lage spøker om. Hvorfor, spør du kanskje? Jo, fordi 1) hvis det sitter en potensiell voldtektsmann(eller dame) i rommet; vil dette være med på å “ufarliggjøre” overgrep og overgriperen vil tro at det er helt greit siden folk kødder med det. 2) Dette kan virkelig såre et offers følelser, og du vet aldri hva han eller hun som sitter ved siden av deg har vært gjennom.

Det er mange som har en skremmende holdning til dette med voldtekt. Som at “jeg tror ikke på noe før det er bevist,” eller at “mange jenter lyver om det for oppmerksomhet.”

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Saken er den at det er vanskelig å bevise en voldtekt som skjedde for ti eller fem år siden. Og ingen av oss vet hva som faktisk har skjedd med mindre vi er personen som har blitt utsatt selv.
Å lyve om voldtekter er det vel faktisk ingen ved sine fulle fem som gjør. Det hender, men i utgangspunktet burde vi tro offeret. Det vondeste i verden i en sånn sak er å ikke bli trodd.

Huskeregel: ALDRI skyld på offeret. Å skylde på offeret fører til at jenter og gutter som har blitt utsatt for overgrep ikke tør å si ifra om det, i fare for at de ikke blir trodd.

Det er noe som kalles for “rape culture” hvis dere ønsker å lese om det. (På norsk, “voldtektskultur.”)
Det handler om å normalisere voldtekt. Det vil vi gjerne ha slutt på.
Hva er dette? Jo, det er ting som;

– Musikk som forteller at “violent pornography” er helt okei, for eksempel. (Eller teksten til Blurred Lines.)
– Å si at en jente BA om det fordi hun hadde på seg “for lite klær” (ingen ber om å bli voldtatt!!!!)
– Å spørre hva offeret hadde på seg den natten. Eller om offeret hadde drukket. (Veldig bra politi?? Men det spiller faktisk ingen rolle hva de hadde på seg, for din kropp er din kropp! Ingen skal røre den uten ditt samtykke.)
– Journalister som skriver “sex” i stedet for “voldtekt” (for nei det er ikke det samme!!)
– Porno som bare gir gutten nytelse og damene må suge til de kaster opp. Porno som fremmer voldtekter. (Gutter og jenter på ti år skal ikke behøve å tro at dette er normalt.)
– Vitser om voldtekt og folk som ler og synes det er hysterisk.
– Anta at folk sender inn falske anklager om en voldtekt. (Det er bare 2% av anmeldelser som er falske. Keep that in mind.)

Vær så snill og tro venninna di når hun sier hun ble voldtatt; og hjelp henne. For dette er et vanskelig tema og det er vondt for mange. Tenk deg om før du skriver noe om dette temaet på Internett. Og hvis du ikke tror offeret; hold kjeft. (Ellers bidrar du bare til denne kulturen jeg beskrev over.)

Aldri normaliser voldtekt, men snakk gjerne om det, din opplevelse; fordi du er ALDRI alene. Hvis noen har noen spørsmål, fyr løs. Her er en oversikt over hvordan du kan få hjelp!

http://www.ung.no/overgrep/1355_F%C3%A5_hjelp_etter_seksuelle_overgrep.html