Kommentarfeltene på Facebook er alltid like interessant å lese. Jeg mener, så fort det er ei jente med utringning og litt større pupper enn “normalt,” en artikkel som handler om silikon eller pupper og lettkledde damer- ja, da er de horer.
Kjære hele verden, jeg ønsker at dere tenker dere om. Det er ingen fasit på hvordan en hore ser ut. Vet du i det hele tatt hva en hore er? Det er ikke jenta som dumpa deg, og det er ikke jenta som liker å ha på seg lite klær eller har sex med flere enn deg. Ordet hore har blitt så degraderende, og det er utrolig leit. Det som burde være et “skjellsord”, er de ekle mannfolka som velger å kjøpe sex. Og skjeller ut jenter.
“Kvinne som utfører seksuelle handlinger for penger med flere personer.”
En hore kan like godt være jenta i klassen din som aldri åpner munnen, fordi hun må ha inntekt til å forsørge lillebroren sin. Det kan være damen du er forelsket i, som er utdannet advokat. Kanskje hun bare liker sex? Og så, da? Hvorfor skal du gjøre det til en dårlig ting?
Det er deres kropp, og de gjør hva de vil med den. Du har null rett til å skjelle ut noen for hvem de er og hva de ønsker å vise eller gjøre med kroppen deres.
Tenkte at det var kjekt å skrive opp noen huskeregler for deg som pårørende til en psykisk syk person! Alle reagerer forskjellig på forskjellige ting, men her er i hvert fall noen ting skrevet opp, noe som KAN hjelpe.
1. T Å L M O D I G H E T. Hvis en person er veldig nedfor og ikke har lyst til å snakke om hva som er problemet, så vent til personen kommer til deg og er klar for å snakke om det. Det gjør sjeldent godt å tvinge det ut av noen. Det ender bare med grining, og det vil vi ikke ha noe av.
2. Vær der! Bare vis at du er der. Si i fra at “hey, du kan snakke med meg. Jeg er her.” Det er godt å vite at man ikke er helt alene.
3. Klem. Vær stille og gi personen en god klem.
4. Sett på favorittmusikken til personen- sanger du vet at han eller hun blir i godt humør av uansett!
5. Er det snakk om angstanfall, er det hundrevis av metoder som funker fra person til person. Noe av det jeg har lært er å ta tilbake kontrollen over tankene, følge linjer i tak eller på gulvene, konsentrere seg om noe helt annet, eller puste godt inn og ut.
6. Hvis personen er SINT, og skriker at du skal holde deg unna, ville jeg trukket meg unna til personen hadde roet seg (med mindre han eller henne er i fare for eget liv. Alltid vær der, i så fall.)
7. Har du ikke mulighet til å være hos personen? Ring! (Hvis personen har telefonskrekk, send en lang søt melding om hvor mye denne personen betyr for deg.)
8. Ikke reager med sinne hver gang en person som sliter dytter deg unna. Han eller hun vil mest sannsynlig ikke skade deg eller plage deg med sine problemer.
9. Har personen anfall av noe slag, få han eller henne til å teste “fem-regelen.”
5 ting du kan se 4 ting du kan røre 3 ting du kan høre 2 ting du kan lukte 1 ting du kan smake
Hei! Etter at Ingrid postet intervjuet i går på denne vakre bloggen så ble vi begge to overrasket over hvor mye respons vi fikk på det. Vi hadde ikke sett for oss så mye pågang. Og med det så vil i hvert fall jeg, Daniel, takke for all responsen jeg har fått, og inspirasjonen mange har gitt meg gjennom kommentarer og meldinger om at jeg kan hjelpe andre med min historie. Dere har alle vært herlige og vist en så utrolig støtte til mitt valg i livet at jeg er på nippet til å bli litt rørt her jeg sitter i Oslo. Hele greia er en utrolig lang reise og prosess, og Ingrid har planer om å bli med på den reisen til slutten, for det er frivillig tvang. Hun kommer til å stå ved min side med spørsmål og et kamera for å dokumentere den reisen jeg skal ut på, og etter deres positive inspirasjon og støtte, så håper vi at vi kan hjelpe en haug med mennesker gjennom denne tiden.
10.25 en fredag ankommer jeg Oslo Bussterminal og rusler bort til Espresso House. Der blir jeg møtt av en glisende Emilie Nordengen, hun har sittet her en time allerede. Vi småprater litt før hun guider meg gjennom Østbanehallen og bort til arbeidsplassen hennes, Fjøla. På Fjøla har hun jobbet som kokkelærling i snart et år. Det føles som det var i går at jeg besøkte henne på hennes nye arbeidsplass for første gang.
I rommet er det en behagelig atmosfære, det lukter nykokt kaffe og rett ved siden av oss pågår det et jobbintervju. Emilie åpner Macbooken sin, setter seg godt til rette og spør meg interessert hva jeg lurer på.
HISTORIEN – Vi snakker om historien hennes, alt fra hvordan hun gikk i typiske gutteklær og hadde kort hår på barneskolen, til den dag i dag. I kronologisk rekkefølge, selvsagt. Hver detalj er viktig. Allerede i 6.klasse på Søbakken skole i Elverum kom Emilie ut som bifil, fordi hun var usikker på om det var godtatt at hun bare likte et kjønn.
En liten gutt pleide å kalle henne for Emil, fordi han ikke fikk det til å stemme; Emilie var et jentenavn. Denne jenta var en gutt. Det var ikke før hun begynte på ungdomsskolen at hun ble stemplet som “hun lesba.”
– Jeg har alltid hatt tanker om at jeg er født i feil kropp. Da jeg var 10 år gammel spurte jeg mamma om jeg kunne bytte til et guttenavn, men hun sa så klart nei.
Å FORTELLE OM LEGNINGEN var ikke lett. – Det var ikke mange i jentegjengen som ble begeistret for det. Gymtimene var jævlige, bare mine fem venninner turte å skifte sammen med meg, og etter vi hadde skiftet snek vi meg ut derfra slik at jeg slapp stygge blikk og frekke kommentarer. På ungdomsskolen var det en gutt som alltid ropte “jævla transe!” etter meg i gangene. Jeg fortalte dette til en lærer, men fikk bare beskjed om å ikke bry meg. Det sluttet ikke, det ble verre.
Videre forteller hun om sin første kjæreste. Hele skolen sto klistret inntil vinduene for å se dem kysse. Hun sukker oppgitt.
– Vi var ikke alene om det kysset. Vi veksler blikk og jeg ser på henne med medfølelse.
– I 2015 FORTALTE JEG MAMMA AT JEG VAR TRANSSEKSUELL. Svaret jeg fikk var “vel, det kom jo ikke som noen bombe.” Det var utrolig betryggende, det betydde at jeg nå kunne si det videre til resten av familien og vennene mine. Alle hadde skjønt det, og alle godtok det. Kjæresten min aksepterte det, og ønsket å vite alt om prosessen. Jeg starter i januar. Du skal få dokumentere hele greia. Du er med på det?
Fjøla er i ferd med å bli fylt opp av gjester, så vi bestemmer oss for å tusle rundt på Karl Johan. Det er ikke så mange mennesker ute til tross for at det er en fredag formiddag, men det er helt greit, det gir oss mer frihet til å ta bilder. Mens vi går fortsetter praten, Emilie har mye å fortelle.
UTFORDRINGER – Å være transseksuell i et samfunn der folk ser rart på deg hvis du går inn på “feil” toalett er alt annet enn lett.
– En stund gikk jeg på doen for funksjonshemmede. “Emilie bruker den doen, fordi hun vet ikke hvilket kjønn hun er!” husker jeg at noen ropte etter meg en gang. Hvorfor lager de ikke doer for alle?
TOK IKKE TAK I MOBBINGEN
Det var vanskelig for Emilie at lærerne ikke tok tak i mobbingen. Hvis de hadde gjort det, er det ikke sikkert at hun den dag i dag hadde vært redd for garderober. Hun slet psykisk i noen år og ble veldig innesluttet. Det er bedre nå.
Ferden går videre gjennom Karl Johan og opp til Slottet, før vi stopper og tar noen bilder. Emilie vrir og vender seg i alle mulige positurer før vi sier oss fornøyd.
– Tenk så morsomt det hadde vært å fortelle de gardistene et par homo-vitser! ler hun. Gløden i øynene hennes er tilbake, dette er noe helt annet enn den personen jeg møtte for noen år siden. Hun er ikke innesluttet og redd lenger, tvert imot.
I LØPET AV LIVET vil nok “skeiv” ungdom møte på ulike utfordringer og en eller annen form for diskriminering, tror Emilie. Rådet hennes er å stå opp for seg selv uansett hvor slemme mennesker er.
– Du vil alltid møte på noen som har problemer med deg, men la de vite at du er du og at ingen kan forandre det.
Hjertet mitt blør. Hjertet mitt blør for sånne som henne, for sånne som han. De menneskene hele verden forlot. De menneskene som ikke har noen. De menneskene som hele verden snudde ryggen til.
Hvor var du da jeg skrek om hjelp for en stakkars jente vi begge kjente så godt? Hvor var du da jeg måtte ringe ambulansen siste dag av ferien min? Da jeg så sårt ba deg om hjelp, og du ikke ville hjelpe, uansett hvor mange ganger jeg hadde hjulpet deg med dine småting. Jeg gjorde det fordi jeg var glad i deg. Men hvor var du?
Hvor var vi da gutten som alltid satt bakerst i klasserommet ikke hadde noen? Da han gikk alene til kantina- hvor var vi? Og hvor var vi da jenta i førsteklasse dukket opp med blåmerker rundt øynene? Hvor var vi da gutten i tredje sultet seg slik at ribbeina stakk frem og ryggraden aldri hadde sett spissere ut? Hvor faen var vi?
Vi er verden, og vi kan ikke fortsette å snu ryggen til. Alle fortjener å bli inkludert, alle fortjener omsorg og noen som bryr seg. Jeg bryr meg. Åh, vit at jeg bryr meg. Uansett hvem du er, uansett hvilken hudfarge du har, hvor gammel du er, hvor høy du er eller hvor langt unna du er- jeg bryr meg. Og for all del, ikke nøl med å ta kontakt med meg.
Hei, mine venner og ikke-venner! (Vi er alle venner her.) La oss snakke om hvordan man går fra psykisk syk til frisk! Det er jo tusenvis av metoder å gjøre dette på, men her har jeg skrevet en liten huskeliste, i tilfelle du skulle snuble litt på veien.
1. Det er lov å føle. Det tar ikke over natta å bli frisk. Du må jobbe med deg selv hele tiden. Det er viktig å føle på hva som er riktig for deg, og ikke stenge følelsene ute. Vil du gråte? Gråt! Føler du for å le? Le. Det er ingenting i veien med følelsene dine, og aldri la noen få deg til å tro det.
2. Du må feile. For å lære seg å spille et spill, feiler man som regel de 100 første gangene. For å bli frisk må du finne ut hvilken metode som passer best for deg, og du kan prøve å feile- men ikke gi opp!
3. Ting tar tid. Det er utrolig viktig å bruke tiden til hjelp. En kan ikke knipse med fingrene og forvente at alt er bra. Noen bruker dager, andre bruker år.
4. Lytt til kroppen din. Det er helt vanlig å bli sliten når man er psykisk syk. Lytt til kroppen din og ta en velfortjent pause når den sier ifra at nok er nok.
5. Ikke få panikk hvis du får tilbakefall. Det er normalt å få tilbakefall hvis man har vært syk. Du kommer til å ha dårlige dager der du føler at alt er på vei ned igjen, men fortvil ikke! I morgen er en ny dag, og du er en ny og bedre deg i morgen.
6. Si ifra når du har vondt. La noen vite om følelsene dine slik at du ikke bærer på de alene. Det gjør ting litt lettere. Gå til noen du stoler på. Du skal ikke behøve å bære alt alene. Det kan virke skummelt, men noen vil alltid være der for å strekke ut en hånd. Enten det er en psykolog, mor, far, en venn eller en hund- fortell det til noen.
7. Verden hater deg ikke. Det er lett å føle at hele verden hater deg- når du hater deg selv. Men selv om du er imot verden (og muligens deg selv), er ikke det sånn det faktisk er. Som skrevet over, noen er alltid der med en hjelpende hånd.
8. Følelser er midlertidige. Du sitter kanskje med vonde følelser nå, men akkurat som burgeren du spiste for et par uker siden; det er midlertidig. Ingenting varer evig.
9. Kvitt deg med giftige folk. Mennesker som bare trykker deg ned, som alltid pirker på det du gjør, som skylder på deg for sine plager, som ikke vil se deg lykkes- de har ikke noe i livet ditt å gjøre. Vær med mennesker som gjør deg glad.
Kjære voksne mennesker der ute… Som overhode ikke klarer å oppføre seg…
Logg av internett. Klarer du ikke å oppføre deg som et voksent menneske, har du ingenting på internett å gjøre. Ja, du har ytringsfrihet, men den er ikke fullstendig. Du kan ikke henge ut og mobbe folk, der går grensa. Ungene lærer etter deg, fordi du skal være et forbilde.
Kommentarfeltene til VG og Dagbladet er aller verst. Det er ikke måte på hvor rasitiske og frekke mennesker kan være. Hva er det som får noen til å gjøre slike ting?
Jeg er medlem i en jentegruppe på facebook, og medlemstallet er vel på 40.000 jenter i dag. Det er ingen nyhet at flere enn tre jenter ikke går bra, men hey, nettvett og oppførsel burde vel alle lært seg før de slipper til på internett. Det har hendt at det har vært så ekstreme tilfeller av mobbing at jeg har måttet ta kontakt med foreldrene til de det gjaldt, og likevel forsvarte foreldrene ungen sin. Du kan ikke rettferdiggjøre en mobber.
Det er greit det, jeg skal ikke oppdra verken deg eller dine barn, men da får du gjøre det selv. Mobbing er ikke greit, uansett. Du er et forbilde og forelder, du får ta tak i hva ditt barn gjør på internett.
Dette er en stor greie, og vi må snakke om det. Vi må snakke om det til vi har fått alle med oss. Det er viktig, fordi de er mennesker. De er som deg og meg.
Jeg snakker selvsagt om flyktningene som er overalt i media om dagen. (Hvordan kan noen ha unngått å få det med seg?!) 50 millioner mennesker er på flukt fordi landet deres blir bombet og herjet ned. Er ikke det grunn nok til å hjelpe dem? Her sitter vi i lille, rike Norge og har det godt, varmt og trygt. Vi har hver vår smartphone, varme klær, en datamaskin, speilreflekskameraer, kjøleskap, familie, vi har sykehus, penger, omsorg, og vi har et hjem. Et hjem ja, du unner vel kanskje alle et hjem?
Flyktningenes hjem er ikke lenger et trygt hjem de vil bo i. De flykter ikke for moroskyld må du skjønne. Og i hvert fall ikke for å bli møtt med tåregass, anklager for å være terrorister og mer vold. Her klager vi over at maten ikke var slik vi ville ha den, at telefonen gikk tom for strøm, og over at det er så kaldt eller så varmt ute. Dessverre er ikke dette realiteten hos alle.
Tenk om det var deg og meg, at vi var på rømmen for å leve. Forlate alt vi eide og var glad i for å overleve. Tenk om svenskene ikke ville ta oss imot under andre verdenskrig- hvor ville vi vært i dag? Tenk om det var vi som trengte hjelp, og ingen kom. At vi var de redde, sårbare sjelene som hadde en usikker fremtid.
Hele verden må hjelpe til, det gjelder også deg og meg og hele Norge og alle andre land.
Jeg blir så oppgitt og lei meg når jeg ser at jenter legger ut ting mot feminisme; “grunner til å ikke være feminist.” Feminister kjempet DIN kamp og de er grunnen til at DU har stemmerett. Så, kult for deg at du er komfortabel med din situasjon. Vet du hvorfor? Fordi feminisme. Det er grunnen til at du ikke er det svakere kjønnet lenger. I lang, lang tid var kvinner undertrykket og sett på som det svakere kjønn, slik er det heldigvis ikke lenger – i Norge. Jeg er feminist og kjemper ikke bare for meg og mine, men for andre kvinner – og menn- som ikke har rettighetene jeg har i andre land. Jeg kjemper for en likestilling verden over, og ikke bare her i Norge. Jeg kjemper for en verden der kvinner og menn ikke blir voldtatt. En verden der både menn og kvinner får gå på skole og ta utdanning, der kvinner og menn tjener like mye. En verden der mobbing ikke foregår – og spesielt ikke på grunn av kjønnet ditt.
…folk tror fortsatt at det er okei å se på jenter som sexobjekter.
…rosa og blått skiller gutter og jenter, og er ikke kjønnsnøytrale farger. Farger burde være kjønnsnøytrale. Farger burde være farger.
…hore og homo blir fortsatt brukt som skjellsord.
…hvis en gutt slår og det ikke gjør vondt- “slår han som ei jente”
– eller skriker som ei jente.
…likestillingsministeren i Norge mener at det er voldtektofferets feil at offeret har blitt voldtatt. Og hun er DAME!!!
…ingen andre enn feminister stod opp for Jaden Smith da han dukket opp i kjole på den røde løperen.
…kvinner skal ha rett til å bestemme over sin egen kropp, og om de vil ta abort eller ikke uten å bli kritisert for det.
…kvinner skal ikke bli giftet bort mot sin vilje.
…hvis du er i et forhold med en voldelig person er spørsmålet “hvorfor kommer du deg ikke ut fra det?” og ikke “hvorfor er h*n voldelig?”
…jenter må lære selvforsvar – istedet for at gutter lærer at det ikke er ok å voldta.
…hvis en actionfilm er laget med bare jenter er det fortsatt sett på som en “chickflick” og ikke en actionfilm.
…niplene til jenter er overseksualiserte. #FREETHENIPPLE
…i alle eventyr trenger prinsessene en mann til å gjøre henne lykkelig (finnes unntak heldigvis)
…jenter blir fortatt plystra etter på gata. Fuck off, jeg er ikke en hund.
…en gutt kan ikke gråte uten å bli kalt jente.
…jenter blir kalt stygge ting – både av jenter (mest jenter faktisk) og gutter når de viser mye hud. Gutter? Oh, where to start. De er jo GUDER!
…i ethvert kommentarfelt om feminisme vises det at feminisme fortsatt trengs.
…jenter som poserer i lite klær er ute etter oppmerksomhet. Gutter? De er såå tøffe!!
Kan du ikke fortelle den marokkanske jenta som ble voldtatt og tvangsgiftet bort til overgriperen at du ikke trenger feminisme? Eller den 11år gamle jenta som ble voldtatt av 18 menn og New York Times skyldte på at hun kledde seg eldre enn sin alder? Eller hva med venninna du sikkert har som ble klådd på av et familiemedlem, og ikke kan se menn i øynene lenger?
Feminisme er en bra ting, og et skummelt ord fordi det er sterkt. Feminisme går hånd i hånd med humanisme/ekvalisme, det er ikke farlig. Jeg er for at du skal ha det bra enten du er mann eller kvinne, så hvem sin side er du på?
