Hvorfor kan vi ikke skryte av oss selv? Hvorfor kan vi ikke la andre mennesker være fornøyde med seg selv, eller ting de gjør – uten å tråkke på de? Hvorfor takler vi ikke å se andre lykkes?

Jeg tror at Janteloven fortsatt er farlig. Med farlig mener jeg at ingen tør å være flinke lenger. I hvert fall ikke si det høyt. Vi skal hate oss selv så mye som mulig, kan ikke rose oss selv en dag vi ser bra ut, kan ikke si høyt at vi ser smashing ut i den buksa eller at den tegningen var faktisk ikke så verst. Det er ikke så rart at samfunnet har blitt som det har blitt, sier jeg bare. Jeg vet ikke hvordan det er i din krets, eller i ditt miljø, men jeg var i et utrolig giftig miljø en periode, der alt handlet om å hakke ned på seg selv, være sykest mulig, og aldri kunne si noe bra om seg selv. Rakket man ikke ned på seg selv, så rakket man ned på andre. Det er ikke noe jeg ønsker å ta del i. Det er ikke bra for noen.

Hva jeg ønsker å ta del i, derimot, er et trygt miljø der det ikke er farlig å rose hverandre, eller seg selv. Det er så utrolig viktig å være fornøyd med den du er. Med hvem vennene dine er. Du skal jo tross alt leve med deg selv (og forhåpentligvis ha noen vennskap) som varer livet ut. Ikke vær redd for å si til jenta på toget at hun har sminket seg fint i dag, eller gutten du alltid ser i gangene på skolen at han har fint hår. Det er ikke farlig å gi hverandre komplimenter. Jeg skulle bare ønske vi kunne elske litt mer, og hate litt mindre. Misunnelse er skikkelig skummelt.

Og for å få det oppklart, nei, du er ikke høy på deg selv fordi du synes du ser bra ut eller er flink til noe nå og da. Du har bare blitt kvitt janteloven, og jeg er skikkelig stolt av deg.