..spør de med et sårt blikk. “Det går helt fint med meg!” svarer jeg med et smil; alltid. Jeg tror ikke det er en person i hele verden som har hørt meg si noe annet enn at det går bra. For det gjør jo det, joda, jeg har kreft, men snart er det borte, ikke sant? Det vil kreve en kamp, men jeg har kjempet så mye før, så en gang til gjør meg ingenting. Jeg klarer det her!
I dag var siste skoledag på en stund, for jeg kommer mest sannsynlig til å bli både skalla og utslitt. Så, jeg fikk en supersøt avskjed av den kjære klassen min. Hvis du tror klassen din er bra, så har du virkelig ikke møtt min! Men hvis du vil følge med på dem, så ta en titt på MKlyf på instagram! Jeg lover, det er verdt det. Og igjen, MK1, tusentusen takk. Dere er virkelig best.
Snakker om det kjære håret mitt.. Det blir jo snart borte! Gruer meg heeelt sinnsykt. Har brukt snart 18 år på å få det sånn. Har vært gjennom svart, mørkt brunt, helt blondt, lilla, oransj og rødt hår. Jeg gruer meg så fryktelig til å ta farvel, og håper at det vokser fort ut igjen.
04.57 i dag tidlig kom mamma inn på rommet mitt for å vekke meg, og turen bar videre til Radiumhospitalet i Oslo. Først tok jeg sikkert 8 glass med blodprøver, og deretter snakket jeg med en lege. Etter legebesøket måtte jeg ta røntgen av lungene, og ultralyd av magen. Så bar det ned til legen igjen; OG LEGEN SA at jeg vil klare meg veldig bra. Behandlingen foregår over omtrent to måneder, men jeg blir innlagt på onsdag for en cellegiftkur som går over fem dager. Jeg kommer mest sannsynlig til å bli veldig syk, eller miste håret mitt. Jeg gruer meg veeeldig… Men jeg blir frisk, jeg overlever, og det har heldigvis ikke vært noen spredning.
Det er ikke så jævlig lett, det her. Jeg mener, å være to personer har vel egentlig aldri vært planen min. Jeg ble to personer for flere år siden, og det er ikke noe jeg får gjort noe med. Alle jeg har vært med – og kjent veldig lenge, eller hatt et godt forhold til, de har til slutt få se at jeg har to sider. Vi har alle to sider, men jeg mener; sider som du ikke hadde forestilt deg at noen har. I det ene øyeblikket er jeg blid og kunne gått på roser, i det andre kan jeg skrike at jeg vil dø og knuse ting; og dette skjer fordi? Aner ikke. Folk har liksom ingen aning om hvordan jeg har det, og de vil ikke prøve å forstå det. De nærmeste trekker seg unna hvis jeg får et utbrudd, og det er ikke alltid de kommer tilbake. Så hva gjør jeg da?… Jeg får liksom ikke gjort så mye. Nada. Niks.
I dag møtte jeg Anna, og dum som jeg var, så syklet jeg på glattisen. AU. Ja, uansett, så var vi på fotosafari rundt om i Elverum, med null inspirasjon og nytt kamera i hånda gikk vi rundt og så etter kule motiver! Så, nå skal jeg redigere bilder. Dette her er bare noen av de vi tok, jeg må redigere resten, de får dere se seinere!
