You know, fake friends are like shadows. They follow you in the sun, but when things get dark; they leave.
Cellegift #2
Natten gikk faktisk bra, jeg sov, og i dag kjenner jeg VAP/veneporten litt mindre. Jeg har “bare” hatt to timer med cellegift i dag, og fått en million medikamenter så jeg ikke skulle bli kvalm og syk og gud vet hva… Så det går jo fremover! Bare tre dager igjen før jeg får dra hjem. Wooh! OG VET DERE HVA? Den merkelige kulen(kreftkulen) i låret har begynt å krympe!
Kreft gir krefter
– For alt som knekker deg gjør deg sterkere
Cellegift #1
Blææææ, unnskyld for at jeg ikke har skrevet noe før! Men den ekle cellegifta jeg satt med i 5 timer gjorde meg kvalm og sliten… Og veneporten gjør så vondt!!! Arg. I morgen skal jeg bare ha gift i to timer- HELDIGVIS. Jeg hater det her…. Virkelig hater. Men jeg gjør det jo litt morsomt for meg selv også! “Cellegiftstanga” har jeg kalt for Julius, så det så.
Operasjon VAP….
Våknet nettopp fra narkosen, så alt går rundt. OG SE SÅ GUL JEG ER??? Sprit! Hahah. Jeg er sykt svimmel, og om en time har de tenkt å sette inn cellegift….. Jeg vil absolutt ikke, men må man så må man, tipper jeg? Skal oppdatere dere om hvordan det går senere i dag, så skal dere også få masse søte bilder av syke meg! woh.
Æhææ, lykke
Jeg er egentlig veldig imot iPhonebilder på bloggen, but eey! SE HVEM JEG FIKK BESØK AV <3 Thea og Sandra! Og da de hadde vært her, da kom storebroren min, Stian; med Gry. Så jeg har fått fint besøk i dag, og det var superkoselig. Tar gjerne imot mer besøk altså, for de som lurer, så er jeg på Radiumhospitalet i Oslo. I morgen starter jeg med cellegift for fullt, så jeg skal sitte med den ekle kuren i 5 timer og må operere inn en dings i brystet jeg aldri husker hva heter…. Jepp.
Parykk
Har prøvd parykker i hele dag, og endte opp med denne! Har fortsatt hår, heldigvis, og håper virkelig jeg slipper å miste det…
“Hvordan klarer du å være så sterk?”
“Du er så åpen om det! Hvordan klarer du det?” Jo, nå skal dere høre! Jeg, som i Ingrid Rundberget Enger (best kjent som Ingrid Jackson), jeg er et menneske. Mennesker; de blir syke. Enten det er fysisk eller psykisk, vi blir det alle sammen. Og hvorfor skal man da holde noe menneskelig hemmelig? Jeg vet at det er tabu å snakke om psykiske lidelser, og det er vanskelig å spørre en kreftpasient hvordan det går. For meg er det helt normalt, og helt greit. Det kan være vanskelig for mange, men tenk at du ikke er alene, for du er aldri alene. Det har dere vist meg en god stund nå, jeg har fått så mye støttende meldinger og telefoner og mailer og gud vet. Jeg er EVIG takknemlig for det, det skal dere vite. Uten dere hadde jeg gitt opp, og jeg hadde ikke vært her i dag.
OG SÅ, dagen i dag. Jeg har fastet, og jeg fikk ikke spise før klokken var 17.00. Jeg har fått radioaktivt stoff i meg (HVOR KULT??), og jeg har vært på Ullevål. På fredag begynner cellegiften…. Og i morgen skal jeg møte en frisør for å fikse parykker… Jeg gruer meg.
Er du noen?
Jeg føler jeg trenger noen. Noen å le med hele tiden, noen som tåler at jeg gråter, og noen som takler alt det dumme jeg gjør. Noen som kan holde meg med selskap dager jeg er syk eller trenger det, noen som vil ligge inntil meg og høre på dramet mitt om og om igjen. Noen som ber meg skjerpe meg når jeg er en komplett idiot, og som er villig til å forsvare meg fra alt vondt.
Finnes noen?
Dear cancer, we won’t miss you
I morgen skjer det.