Du gikk ikke i mine sko… og ikke jeg i dine

Jeg er helt sikker på at du har fått med deg debattene om rasisme, om kvinnekamp, om at folk blir “for lett krenka” i disse dager og what not. Alle er så hårsåre, vet du. Vi må tåle litt mer, det gjorde de tross alt i gamledager.

Men hvem er du til å fortelle noen hva de skal føle? Hvem er du til å fortelle noen med helt andre erfaringer og opplevelser enn deg hvordan de skal reagere? Reagerer du riktig på alt? Hva er riktig? Er riktig å kaste på håret og blåse i det, eller er riktig å stå opp for seg selv når noe gjør vondt?

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg overreagerer på noe, men hvem er du til å fortelle meg hva en riktig reaksjon er? Du har ikke vært i mine sko, og jeg har ikke vært i dine. Jeg tror at samfunnet hadde vært lettere å leve i om vi klarte å vise litt mer omtanke for hverandre. Prøv å forstå hvorfor noen gjør som de gjør, og ikke tro at det du gjør er det eneste rette.

1 kommentar
    1. Det finnes to måter å reagere på en beskjed eller et utsagn: en logisk måte og en emosjonell måte. På mange måter er diskusjonen tapt når du reagerer emosjonelt, fordi en debatt handler ikke om din emosjonelle reaksjon. Det er feil å omtale det som tykk hud, for det er ikke poenget, selv om mange gjerne vil belære oss om at vi må skaffe oss tykk hud. Ja, man skal føle det man føler, men det er en grunn til at vi lærer småbarn at de ikke skal få raserianfall når de ikke klarer å kommunisere følelsene eller behovene sine skikkelig. Om vi lærer oss å legge følelsene litt til side og svare på en logisk måte, kan vi ha en saklig diskusjon, men idet noen forteller at de føler seg krenket, er diskusjonen avsluttet. Dette er jo en god ting hvis den du snakker med absolutt ikke tar hensyn til følelsene dine, men i en vanlig diskusjon hvor noen uten å mene det tråkket deg på føttene, må man tenke at intensjonen var god; vi vet ikke alltid når vi sårer noen eller krenker noen, og de fleste mennesker har gode intensjoner. F.eks. ble en kamerat av meg skikkelig sint og lei seg da jeg forsvarte forhold med stor aldersforskjell. Han reagerte ikke logisk. Jeg fikk etterpå vite, etter to uker med ignorering, at eksen hans gikk fra ham til fordel for en eldre mann. Her overførte han sine sårede følelser over på meg, uten at jeg hverken visste om situasjonen eller at det var nettopp aldersforskjellen han syntes det var vanskelig å komme seg over. Hadde han sagt dette på en saklig måte, både hvorfor han argumenterte imot aldersforskjell og hvorfor dette såret ham, hadde ikke diskusjonen endt med to uker med ignorering fordi ‘jeg’ hadde såret ham uten at det var min intensjon. Med andre ord, intensjon og logisk argumentasjon vinner alltid over emosjonelle utbrudd, selv om det er vanskelig å holde alle reaksjoner under kontroll.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg