Jenta som kan ALT!

Jeg bare mååÅåå fortelle dere om ei jente som er i ferd med å ta verden med storm. (Dere kan sitere meg på det.) Hun heter Linn Isabel Eielsen, er 18 år gammel og fra Haugesund. Allerede da vi ble kjent i 2014 visste jeg at det var noe spesielt med henne, hun var så utrolig flink til alt hun drev med. Reflektert, hadde godt ordforråd, og tegningene og musikken hennes var virkelig something else. 

Nå, fire år etter, lager hun tegneserier (L-innsikt), har laget barnemusikaler, spiller og skriver musikk (klarinett, piano, gitar- selvlært), hun driver med slampoesi, illustrerer plakater og jobber med barnebokavtaler. Jeg legger ved noen av tegneseriestripene hennes her, og please følg henne på Facebook og Instagram! (@Linnsikt)

En liten del av min portofølje

Hello! Som noen sikkert har fått med seg, har jeg flyttet til Oslo og startet på fotoskole. Skolen heter Bilder Nordic School of Photography, og jeg har lært mye fint og fått mange nye og gode venner i løpet av den lille tiden jeg har gått der. Siden det første semesteret nærmer seg over, tenkte jeg å poste noen bilder jeg har tatt gjennom semesteret… såå, enjoy!
 

I’m sorry to myself

 

I got no excuses
For all of these goodbyes
Call me when it’s over
‘Cause I’m dying inside
Wake me when the shakes are gone
And the cold sweats disappear
Call me when it’s over
And myself has reappeared

I don’t know, I don’t know, I don’t know, I don’t know why
I do it every, every, every time
It’s only when I’m lonely
Sometimes I just wanna cave
And I don’t wanna fight
I try and I try and I try and I try and I try
Just hold me, I’m lonely

I’m sorry that I’m here again
I promise I’ll get help
It wasn’t my intention
I’m sorry to myself

Vi må prate om det vonde


Foto: Karianne Næss <3 

Jeg vet det er lett å si, og vanskelig å tro på. “Ting blir bedre.” Men i går kveld møtte jeg et menneske i døråpningen på en bar her i Elverum som forandret noen ganske mørke hjørner i sinnet mitt. Hun visste godt hvem jeg var, vi hadde en felles venninne for mange år tilbake. De pleide å lese bloggen min begge to. Jeg prøvde å prate om det en gang tidligere, 03. november 2014, for å være eksakt. Men det er vondt dere, det er vondt å miste noen. Det er akkurat det som er en del av problemet, at når noe er vondt så prøver vi å ikke føle på det, vi gjemmer det vekk. Og det kan bli farlig. Det var farlig da, og det er farlig nå, kanskje mer enn noensinne. Så nå skal jeg prate om noe jævlig ubehagelig. 

Vi mistet venninnen vår. Ikke fordi vi ble uvenner eller noe, men fordi hun valgte å forlate oss. Hun var god til siste stund, og selv om jeg ikke får svar skriver jeg fortsatt til henne.

Jeg ble venn med en jente for noen år siden som var flink til mye rart. Hun lærte seg å strikke, hun kunne synge, ta bilder, hun var flink i håndball og hun satt alltid andre før seg selv. På den tiden hadde jeg nettopp gått gjennom cellegiftbehandling og hadde allerede vært innlagt en gang fordi jeg hadde en dårlig psyke. Hun sjekket om jeg hadde det bra titt og ofte, mens jeg fikk høre de nydelige sangene hun spilte inn og sendte til meg mens hun også oppdaterte meg på dagene sine. Mange dager var lange. Mange dager var preget av ensomhet, noen dager var så tunge at de endte med legevakt og sammenbrudd. En gang tikket det inn en melding om at det gikk litt for langt. Men det gikk bra, det lovet hun. Det gikk jo alltid bra. Og selv hvor mye jeg sa det gikk fint at hun fortalte meg ting, unnskyldte hun seg alltid for at hun var så negativ. Hun satt alle før seg selv, alltid. Dette var et prakteksempel. 

Verden er kald. Den er ond, og jævlig, og ikke minst vond. Vi må prate sammen. Vi må gi hverandre en ekstra klem og aldri slutte å si at vi er glad i hverandre. Jeg prøvde lenge å prate om det, men jeg ble kalt oppmerksomhetssyk og valgte å tie. Jeg skal aldri tie igjen. Når man møter mennesker tilfeldig på gata og de forteller at du har hjulpet de gjennom noen av de verste tidene i livene deres, så tier man ikke. Vær åpen om det vonde, normaliser at det er greit å ha vondt. Det er greit, det er menneskelig! 

 

Takk til Ingrid for en fin og åpen samtale i natt, jeg håper dette er til hjelp for flere

<3 


815 33 300 – Kirkens SOS, døgnåpen krisetelefon
116 123 – Mental helse, døgnåpen krisetelefon
116 111 – Krisetelefon for barn, åpen fra 15.00 – 08.00 i hverdager. Døgnåpen i helgene
800 33 321 – Åpen fra 14-20, Kors på halsen 
81000277 – Homofiles ungdomstelefon, åpen alle dager untatt lørdag fra 18-22

 

You told me back then that I was meant for something better

Jeg har ikke oppdatert her på en stund, men det skal jeg gjøre nå! Hvis du ikke har lest bloggen min før, velkommen! Og hvis du har, velkommen tilbake.

Jeg har nettopp flyttet til Oslo for å følge drømmen min om å bli fotograf. Jeg sa allerede da jeg var fire år gammel at jeg skulle bli fotograf, og i niendeklasse hadde jeg allerede bestemt at jeg skulle til Oslo for å ta bilder. Så her er jeg, etter mange år med altfor mye motgang har jeg funnet et sted jeg føler meg hjemme. Hva er egentlig hjemme? Jeg vet ikke, et sted der man føler man hører til- kanskje. De som kjenner meg vet at jeg har slitt en del med ensomhet oppgjennom, men selv om jeg sitter alene i den lille hybelleiligheten min om kveldene, så gjør jeg ikke det lenger. Ensomheten er borte. Jeg vet at jeg har noe å se frem til når morgendagen kommer. Menneskene rundt meg er så snille, og de er så opptatt av å ta vare på hverandre. De venter på meg selv om jeg ikke ber de, når jeg er vant til at folk går fra meg. De inviterer meg med på ting, og jeg er vant til at jeg ikke får noen invitasjon. Dette er en helt ny verden for meg, jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for denne muligheten. Jeg har fortsatt fatigue, jeg blir fortsatt utslitt, men jeg føler endelig at det er verdt det. 

Så jeg vil dere skal vite at ting er mulig, det er lys å finne i en ellers ganske kald og trist verden.

Jeg fant mitt hjem, nå er det din tur til å finne ditt 

TRANSKVINNER ER KVINNER

Med mindre du bor under en stein, har du kanskje fått med deg at en av Norges mest omtalte “feminister” Kari Jaquesson kaller seg selv for TERF (transekskluderende radikal feminist) som vil si at hun mener at transkvinner ikke er kvinner, og at det de siste dagene har debatten eksplodert. Etter hun publiserte et innlegg i Dagbladet har det tatt helt av. Blant annet har hun delt skjermbilder av en transperson uten personens tillatelse og flere ganger omtalt kvinner på Twitter som “han.” Hvis du har penis, kan du ifølge Jaquesson, IKKE være en kvinne. Biologisk sett har du jo fått en penis. Derfor må du jo også være en overgriper som ønsker å ta små barn i garderoben, eller en pervers gubbe i forkledning som stirrer på damer på toalettet….. eller ikke. 

Jeg skal bryte dette ned, og håper at det går an å forstå like lett som jeg gjorde da jeg var ti år og min mor fortalte meg om hennes to venner som hadde skiftet kjønn. “Åja, så nå kan de endelig være seg selv?” var min respons. Så simpelt!

Det kan forklares ganske enkelt, eller vi kan gjøre det komplisert. For at mitt publikum skal henge med, velger jeg den enkle versjonen. 

Hva du identifiserer deg som, det sitter i hjernen din. Kroppen din er rustningen din. Og det er ikke alltid man er komfortabel med den rustningen. Noe stemmer ikke overens med det i hodet ditt. Hele deg er jo egentlig hjernen din, det er der personligheten din sitter. Det er der preferansene dine sitter. Alle erfaringene dine og følelsene dine er i hjernen din. Du er hjernen din! Kroppen din er bare et skall du går i, og hvis det skallet ikke stemmer overens med det i hodet ditt, da vil alltid noe virke veldig “off.” 

Vi kan alle være enig at man blir født med enten en vagina eller en penis, dette er kjønnsorganet du tisser med og gjerne begynner å utforske når du blir litt eldre. Men for noen er det dessverre sånn at kjønnsorganet er det mest ukomfortable de vet om, fordi de vet at dette ikke stemmer overens med kjønnsidentiteten deres. Kjønnsorgan og kjønnsidentitet er to forskjellige ting. Det er akkurat der jeg tror vi har mistet Jaquesson litt. Ja, det vil være rart å se en kvinne med en penis i en jentegarderobe. Det vil for eksempel også være rart å se en kvinne med et amputert bein, en pupp for lite, et arr som dekker hele magen og så videre. Det er jo ikke sånn det skal være? 

Men en transperson går ikke gjennom en kjønnsoperasjon for at kvinner som Kari skal være mindre kvinne. Eller for at de er “menn i forkledning” som prøver å ta over verden. Hennes “kvinnelighet” er ikke truet av at det finnes transkvinner. Og ingen transkvinner skal behøve å forklare seg for sånne som henne heller. Tingen er at, hun er ikke interessert i å lære, heller ei høre etter. Og slik jeg ser feminisme, skal vi beskytte og verne om de utsatte gruppene i samfunnet. Det er likestilling. Hør på de det gjelder, ikke lag din egen sannhet. For du vil aldri kunne forstå hvordan det er å være trans, og det vil heller ikke jeg. Men jeg kan høre på, og kjempe for- ikke imot. 

Å være trans er en evig kamp. Jeg vet dette, fordi jeg har sett bestevennen min vokse opp vel vitende om at han er gutt. Problemet er bare at rustningen han fikk utdelt ved fødsel var en jentekropp. Han følte seg konstant ukomfortabel i jentegarderoben, ville aldri være med på stranda, og fikk alltid blikk da han gikk inn på dametoalettet. Vennene mine pleide å spørre meg om han var jente eller gutt. Jeg har aldri sett han så glad som når han endelig kunne endre navn og starte en prosess mot en kropp som matchet hjernen. Å være trans bærer med seg mye ensomhet, en del trusler, hat, blikk, mobbing, og ikke minst- tenk på alle menneskene som blir utstøtt fra hjemmene og familiene sine. Alt for noe en ikke kan noe for. 

Og Kari, tenk på alle de menneskene du har møtt som er trans og aldri har fått se på tissen til! Vedder på at du ikke ser at halvparten ble født i feil kropp.

DANIEL FJERNET EGGSTOKKENE


(Foto: Elin Holte)

13. januar 2016 skrev jeg et innlegg på bloggen om Daniel som endelig var klar til å vise verden hvem han var. Daniel- som er født i en jentekropp og før het Emilie, har i dag tatt enda et skritt videre mot å bli “helt mann.” (Innlegget kan du lese HER)
 

Klokken 07.00 tirsdag morgen møtte Daniel opp på Ullevål sykehus (Kvinneklinikken) og fikk på seg de kjente sykehusklærne de fleste har et hat/elsk forhold til. Han ble videre fulgt ned på operasjonssalen, og rundt klokken 08.00 fikk han satt veneflon. Plutselig var han borte. Operasjonen varte i ca. en times tid, og helt i ørska hadde Daniel fortalt sykepleierne at han hadde sovet godt. Heldigvis har han hatt minimal til ingen smerte så langt, og operasjonen har gått ganske feilfritt. Han har også fått besøk av to gode venninner! 

“De spurte meg om jeg tålte lite alkohol, for jeg trengte visst ikke så mye medisiner som de regnet ut…” forteller Daniel. “De er ekstremt flinke til å behandle transmenn her, jeg føler meg sett. Alle er veldig hyggelige, jeg har til og med hatt samtaler med sykepleiere om at man reise rundt i verden og leve livet. Det var koselig. Ja, og verden kan bli litt kjøligere, å ligge på Ullevål når det er 31 grader ute er verre enn å bli røska i.” 

 

Krafttak mot kreft – senskader

Jeg er så glad for at dette endelig prates om!!! Som jeg og mange andre kreftpasienter har opplevd, så er det vel kanskje det at man aldri blir seg selv igjen etter en kreftbehandling. Noen kommer seg fort på beina og tilbake på plass i livet sitt, mens andre må tilpasse seg og “lage seg et liv” på nytt. Det er nå fire år siden jeg ble friskmeldt fra kreft, faktisk nøyaktig fire år siden 6. mars. Men livet mitt ble aldri det samme.

Jeg har ikke fullført videregående. Jeg har ikke jobb. Jeg har ikke førerkort. Alle de som fortalte meg at de var der for meg er borte, for jeg klarte ikke å opprettholde noe sosialt liv. Jeg slet lenge med en rar smak i munnen, med en prikkende følelse i fingrene og jeg sliter fremdeles med utmattelse. Det er så lett for folk utenfor å si “slutt å sutre, du fikk livet i behold.” Men dette er ikke et liv sånn jeg husker det. Jeg er jo selvsagt glad for at jeg lever, men jeg synes vi må prate om holdningene folk har rundt dette. Kroppen min kunne tatt livet av meg, jeg kunne vært langt mer uheldig, men jeg synes nå jeg er litt uheldig likevel.

Og det verste er vel kanskje ikke en rar smak i munnen og prikking i fingrene, det verste er at verden går videre uten meg, og jeg ikke får til noen ting. At jeg er redd for å prøve på nytt når jeg har måtte slutte på skolen to ganger allerede, gi opp en drøm om å bli fotograf, fordi kroppen min maktet ikke å gjøre det hjernen ville at den skulle gjøre. Lenge var det nok å gå ut døra i en time, og så måtte jeg hvile i flere dager etterpå. Det går jo fremover, for all del, men jeg har måttet ofre mye noen på min alder ikke skulle behøve å ofre. Vennene mine har utdanning, de har flyttet vekk herfra, de har jobber og de har et sosialt liv. Alt det forsvant for meg med kreften. Jeg sitter i senga mi og ser på mens dagene flyr forbi. Jeg ser at venninnene mine blir sykepleiere og at kompisene mine får seg kule biler. Jeg får stadig høre “Når skal du gjøre noe med livet ditt da? Når flytter du ut? Hva gjør du om dagen?” …og alt jeg kan svare er ingenting. Jeg eksisterer. Det er det jeg gjør. Nå vet du. 

Det gjør vondt, virkelig. Virkelig vondt. Antall ganger jeg har tenkt tanken på å gi opp er skremmende. Men jeg blir holdt på beina av noen få mennesker rundt meg, heldigvis.

Å leve ER mer enn å bare overleve. 

Dere kan donere penger til saken her <3 

 

Hvor mye må til før du ser meg?

Jeg er lei av å være alene. Lei av å ikke bli tatt på alvor. Lei av å føle på ensomheten, fordi hver gang jeg strekker ut en hånd er det ingen som tar den. Ingen som strekker etter meg tilbake. Hvorfor? Hvorfor er ikke jeg viktig nok? Hvorfor er ikke mine problemer “ille” nok for deg? Hvordan kan du i det hele tatt vite hva jeg føler? 
Har du følt dette, så beklager jeg. 

I dag er jeg trist for barna som roper om hjelp, men som aldri fikk det. Jeg er sint på et system som svikter. På skolen som ikke gjør noe når barn blir holdt utenfor. På de som kalte seg venner og aldri var der for meg, for jeg var ikke viktig nok. Min stemme hadde ingenting å si. Jeg var ikke syk, fordi jeg fikk så mange likes på profilbildet mitt. Jeg var ikke syk, fordi jeg kunne jo fortsatt le. Jeg var ikke syk, for det var ikke noe de kunne se. 

I dag vil jeg at vi tar et oppgjør med oss selv, og andre. Fordi både du og jeg fortjener hjelp. Både du og jeg fortjener å bli tatt på alvor når vi forteller at noe i hodet vårt ikke er som det skal være. Du fortjener at dine følelser og dine tanker blir tatt på alvor, uansett hvem du er. Uansett. 
Nei, kompisen din skriker ikke etter oppmerksomhet fordi han kutter seg. Og hvis han gjorde, så burde du uansett ta det på alvor. Og nei, venninna di sulter seg ikke for oppmerksomhet, og hvis hun gjorde; burde du uansett ta det på alvor. Når noen går så hardt til verks at de velger å skade kroppen sin for at du skal ta de på alvor, så er det faktisk på tide at vi åpner øynene. 

Det jeg vil frem til er at vi har ingen rett til å degradere andre menneskers følelser. Eller gjette oss til de. Og jeg vet at alt for mange i dette samfunnet gjør det, fordi de mener selv at de har opplevd noe verre. Smerte er ingen konkurranse. Psykiske lidelser er ingen konkurranse. Det er på tide å lære oss det. 

Det er viktig å ta andre på alvor uansett hvor lite viktig du selv mener det er, fordi det kan bety hele verden for noen andre.