Jeg innså at jeg har faktisk ikke postet et innlegg om det nye familiemedlemmet mitt enda, og jeg fikk han jo i oktober, så det er på tide! Det er jo mange som er nysgjerrige på blant annet rasen hans, så her er all infoen om han.
Kovu er en belgisk fårehund, en Groenendael. Belgisk fårehund kommer i fire varianter, Malinois, Laekenois, Tervueren og Groenendael. Jeg var veldig i tvil om jeg kunne klare å “håndtere” den type hund, fordi han er jo en gjeterhund, med mye energi, og jeg er vel… meg, med lite energi. Men han har fått meg ut og opp av senga hver eneste dag siden jeg tok han med hjem 25.oktober. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok det valget om å skaffe meg en Groenendael, det er nok den morsomste hunden jeg har vært borti. Jeg fikk hele tiden høre at man må ha humor for å eie denne type hund, og det er helt korrekt!
Han er født 31.08.2019, er sort og har noen hvite markeringer på brystet, under munnen og labbene sine. Han er energisk, våken, lydig, veldig lettlært og utrolig vakker. Han er med “mormor” på kjøkkenet når hun lager mat i håp om å få noe, følger meg gjerne inn på do, inn i dusjen (glem intimgrenser), sover med meg i senga, er med på møter og sjarmerer de aller fleste i senk. Han har lært seg å åpne skuffer, så han er den komplette sokketyv. Jackson (den andre hunden) er forresten ikke så fan, men de blir sikkert gode venner når Kovu slutter å være en plagsom valp.
Og jeg er drittlei av å høre at jeg må. Jeg får høre det fra alle kanter, “hvorfor har du ikke jobb? Du burde jobbe!” og “skal du studere? Du klarer vel det? Du trenger jo noe å gjøre!”
Jeg ble syk som 17-åring. Da snakker vi alvorlig syk, med lymfekreft, og siden har jeg ikke hatt samme livskvalitet som jeg en gang hadde. Jeg er sliten, og vitamin D og jern funker bare akkurat så mye. Jeg er lei av å få råd av mennesker som ikke kan noe om kosthold, men de har hørt at det funker. Eller trening. Eller noe alternativ greie tanta til hundens nabo var på. Jeg har gitt det forsøk, jeg har gått på skolen to ganger de siste fem årene, og jeg har måttet gi meg midt i løpet fordi det blir for slitsomt. Så kommer det. “Men du klarte jo det, da får du til mer!”
Jeg er ikke sånn sliten som du er når du har gått en mil, jeg løper et konstant maraton, og det er enda mer slitsomt at jeg får det tredd over hodet at jeg må gjøre noe. Jeg gjør akkurat det jeg får til, og nå er det ingenting. Jeg har nok med å eksistere og få dagene til å gå. Hvis det gjør meg til et dårlig menneske, så får det bare gjøre det.
Jeg elsker låta, jeg elsker videoen! Dette er det siste prosjektet vi hadde på skolen før sommeren, og før jeg slutta. Jeg er så sykt happy med hvordan utfallet ble. Stor takk til alle som var med på å lage og bidra i denne videoen!
Nå har jeg endelig plantet beina på bakken i Elverum igjen. I går var siste dag i Oslo, og nå har jeg flyttet hjem igjen for en liten stund.
Pappa spurte meg om det føltes vemodig, og jeg humret litt for meg selv. Jeg bodde nemlig midt i et av Oslos verste strøk, der det var pågripelser og knivstikking utenfor døra daglig, så nei, jeg sørger ikke over at jeg flyttet derfra. Jeg har bodd på 18 kvadratmeter i et år, og ikke klart å ta vare på meg selv fordi “all” energien min måtte gå til skole. Ikke engang det fikk jeg til.
Det viktigste ble til slutt å ta vare på helsa mi, så jeg valgte å slutte på skolen og reise hjem igjen. Trist, men de fem siste årene har dessverre handlet mer om at jeg halvveis må prøve å fungere som et normalt menneske, fremfor jobb og skole. Så, nå må jeg starte fra scratch igjen, fordi jeg har kjørt meg selv for hardt. Et skritt frem og to tilbake, eller noe sånn……
Jeg har uansett hatt et fantastisk år i Oslo, skolen Bilder Nordic (!!) er å anbefale til alle som vil drive med fotografi. Jeg har også fått fantastiske vennskap, og det er for meg det aller viktigste!
Jeg gikk i paraden i dag, med mange mange tusen mennesker, alle sammen helt unike, alle sammen hadde sin grunn til å være der. Min grunn var støtte, fordi jeg har så fantastisk mange flotte venner i LGBTQ-miljøet. Jeg er heldig. De har lært meg så utrolig mye. Jeg har hørt mange historier om hvordan det har vært å ikke bli akseptert av familien sin for den man er, sett hvordan det kan slite psykisk på noen å ikke finne ut hvor man helt hører hjemme, og ikke minst den redselen og baksnakking når du kommer fra et lite sted- om at “sånn og sånn” er jo du.
Men neste gang det skjer, neste gang du ikke føler at du hører hjemme noe sted, neste gang du føler deg som en outsider, kanskje ikke komfortabel i kroppen din, kanskje ikke helt vet hva du vil kalle deg selv; husk at det finnes et sted for deg og. Hvert eneste år, i juni måned, går folk for deg. For at du skal tørre å være. For at du skal føle deg hjemme. For du gjør det. Du er viktig, du teller, og det er her du hører hjemme.
Hver juni, når Pride igjen pryder gatene, og regnbuefarger og glitter tar over byene og internett, er det alltid noen som spør “hvorfor feirer vi ikke Pride for heterofile? Hvorfor har ikke heterofile en egen parade?”
Heterofile er allerede stolte, og ikke minst feiret og representert absolutt overalt. Heterofile blir ikke banket opp for seksualiteten sin. Heterofile må ikke se seg over skuldrene for å holde hender offentlig, og kvier seg ikke fra å vise hvem de elsker. Ingen debatterer om heterofile skal få gifte seg i kirken- for det er en selvfølge. Heterofile trenger ikke å komme ut av skapet, eller være redd for at familien skal kaste de på gata. Noen mener at transpersoner ikke finnes, de er bare “mentalt ustabile.”
Når har heterofile noensinne måtte kjempe for å overbevise noen om hva eller hvem de er?
Pride er ikke bare en feiring for LGBTQ+, det er også en kamp. En feiring for hvor langt vi har kommet, for mangfold og for kjærlighet, – men også en kamp for hvor langt det er igjen. For det er langt igjen når en godt profilert trimdronning sitter på sin høye hest og roper høyt om at transpersoner er overgripere. Det er langt igjen når det er hat mot homofile i alle kommentarfelt om Pride. Det er langt igjen når noen blir banket opp, og i verste fall drept- for den de er.
Så, derfor er det ingen Pride for heterofile. En måned i året for at mennesker som ellers i året føler seg utenfor skal få feire og være hvem de er i trygghet, det klarer vi.
