Visste dere at psykiske lidelser er like farlig som kreft? At psykiske lidelser er like ille som fysiske? Det henger sammen, nemlig. Men, det er utrolig mange som mener de to tingene er delt. Greia er at hvis du ikke har det bra med deg selv, og tankene dine er så mørke at de styrer alt- så kan det være livsfarlig for deg. Kreft er farlig på den måten at den tar over kroppen din, og du har null kontroll, men det er fysisk. Sliter du psykisk, så tar hjernen din over alt og du har null kontroll. Du gjør vonde ting mot deg selv, og du er en fare for deg selv.
Den “eldre” garden forbinder ofte kreft med død, og så fort de får høre om noen som sliter med det psykiske ber de deg ta deg sammen. Det er ikke så lett. Det er ikke bare “å ta seg sammen.” Jeg må bare spørre, hvis du er en som tenker sånn; hvorfor utdanner folk seg til psykologer hvis det ikke er et behov for det? Jeg håper dere tar andre på alvor når de sier de ikke har det bra med seg selv, for alle fortjener hjelp. Alle.
Dette er to bilder av meg, et fra da jeg slet psysisk, og et fra nå som jeg har fått kreft. Pent er det ikke, men jeg vet det vekker tanker.
Bra blogg! Psykisk er vondest av alt. og kjærlighetssorgen er alle verst
Du skriver så bra, Ingrid. Helt enig med deg i det du skriver! Viktig å få hjelp uansett hva man sliter med..
elsker måten du skriver ting på!
Bra skrevet! Jeg er veldig enig med deg 🙂
Vet hvordan den psykiske kampen er. Like etter jul fikk jeg stilt diagnose om at jeg var deprimert. Jeg. Alltid glad og fornøyd, trodde jeg kom til å være den siste til å ende opp i et tankefullt helvete, men like så det gjorde jeg. Jeg var aldri personen til å kutte, men endte istedenfor med å slå i alt rundt meg. Skremme livet av familie og meg selv. Jeg var tenkte så sinnsykt mye, men aldri på meg selv. Problemene var aldri mine. All min logikk var langt, langt unna. Men plutselig en dag snudde alt. Den dagen jeg lå til sengs med streptokokker og feber, på randen av å miste kjæresten. Det som burde vært den jævligste dagen noensinne snudde. Jeg kom meg opp av senga, så meg i speilet og sa til meg selv; “Vet du hva du trenger? Smilet ditt!”. Og da gikk det opp for meg at dette helvetet, denne lidelsen ikke var så faens komplisert som psykologene skulle ha det til. At forandringene de sa jeg ikke kunne forvente at skulle skje så fort, kunne skje på et blunk. Jeg beviste at de tok feil. Jeg trengte ikke “hjelp” fra noen. Jeg trengte bare å be “demonene” stikke. Bare tenke at jeg har det jævla bra i dag og at morgendagens sorg kan dra seg til helvete. Har ikke tid til å sitte å sutre, til å bruke kreativiteten min på bekymringer, ikke gjøre livene til de som står meg nær sure. Alt som skal til er et smil.
du er utrolig god på å skrive. har lest bloggen din en stund nå og den er utrolig god. Du kjenner ikke meg men jeg er tante til to du kjenner.
stå på Ingrid. du er et flott forbilde for mange unge mennesker der ute…ja vi som er voksne også kan virkelig lære noe av deg 🙂
ønsker deg en riktig god bedring.
klem fra Åse
Den psykiske kampen er tøff ja, unner ingen den! og håper jeg aldri behøver å kjempe mot den igjen..