“Mine problemer er verre enn dine!”

Er det en ting jeg avskyr, virkelig, virkelig avskyr, så er det mennsker som sier at de har verre problemer enn andre. OK, du har diagnoser, du er hos legen fire ganger i uken, du smiler aldri, men det er ikke dermed sagt at du har det verre enn noen andre. Jeg hater at enkelte skal gjøre andres problemer om til bagateller. For noen kan kjærlighetssorg eller et tap av hunden sin være det verste som noensinne har skjedd. En trenger ikke en diagnose for å føle smerte, eller for å føle seg dårlig. Selv om jeg smiler er det ikke dermed sagt at jeg har det bra, det betyr bare at jeg ikke orker å sutre over livet mitt hele tiden. Jeg prøver å gjøre noe med det, jeg prøver å ha det bra. Selv om jeg har mange venner betyr ikke det at jeg har god selvtillit, eller har det bra med meg selv. Men igjen; jeg prøver

7 kommentarer
    1. Synes selv det blir feil å si at ens egene problemer er værre enn andres, men for å være ærlig, i det du skriver så er det ganske åpenbart at du ikke sliter med type diagoser og slikt. Det å miste en hund kan ikke engang sammenlignes med for eksempel anoreksi eller en alvorlig depresjon. Ja, det er vondt om man mister hunden sin, men det kan man bearbeide ganske kjapt igjen. En depresjon eller andre psykiske lidelser funker ikke på den måten. Som for eksempel depresjon, så forklares ikke det med at du er lei deg, det er noe HELT annet, å være lei seg eller nedenfor beskriver ikke en gang 1/10 av hva som virkelig ligger bak. Jeg vil bare frem
      Til at sorg og psykiske lidelser over hode ikke kan samenlignes.

    2. Jeg synes ikke at andre skal uttale seg om andres problemer, med mindre personen er åpen for det. I dette tilfellet er det åpent for debbatt, siden det er en offentlig blogg. Så jeg tar en sjanse og skriver følgende:
      Hvorvidt en person er deprimert eller ikke kan variere fra lege til lege. Jeg har hatt tilfeller der hvor en person har gått til en lege og har fått diagnoser, men så har vedkommende besøkt en annen lege og fått beskjed om at han/hun er helt frisk og bare går igjennom en fase som anses til å være “normalt.”
      MEN, i stede for å krangle om hvem som har det værst. Kan man ikke bare støtte opp hverandre når det trengs? Eller la vær å prate om det? Eller det beste alternative: er å anbefale den som sliter med å søke hjelp hos en som er faglært relatert til det han/hun opplever.
      I noen tilfeller kan det være at det rett og slett er genetisk, at man genetisk har en feil i hjernen som gjør at hjernen ikke produserer nok serotin. Men hvordan skal man vite det hvis man ikke tar det første steget: til en psykolog/lege o.l
      Det er ikke alltids like lett å få en som er langt nede ofte til å gjøre det.
      Jeg leste ett flott ordtak her om dagen: “Man kan leie en hest til vannet, men man kan ikke tvinge den til å drikke av det. ”
      Og kun klandre hunden sin for å være deprimert, er kanskje litt svakt. Men man vet jo ikke hva personen ellers har gått igjenom i livet? Kan det ha vært at hundens død trigget andre deler av hjernen? Dette kan føre til en værre sorg, kan man da kalle det deprimert? Jeg er ingen lege, og har heller ingen rett til å gi diagnoser. Men ja, jeg kan forstå at du blir lei deg når hunden din forsvinner. Det kan lede til at du overtenker andre situasjoner som skjer/ tidligere har skjedd i livet ditt er heller ikke usannsynlig. Og for alt vi leserne vet så kan det hende at personen legger ett skall på andre ting som foregår i livet. Og at hunden bare er en fasade for å få satte ord på det som skjer i følelsesaspekteret.

    3. Du er et stort forbilde for meg <3 Jeg elsker alt du sier, for jeg ser ikke noe galt i det du sier. Du er sikkert et stort forbilde for mange og jeg er selvfølgelig en av dem 😛 Stå på. Du er et godt menneske. Ikke alle er det. Jeg setter stor pris på at du er 100% deg selv, for ikke alle tørr å være det.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg