Det er i stunder som dette jeg kunne trengt en virkelig lang og god klem. Mørket tar over alt, til og med meg. Det slukker lyset så lett, og også lyset i meg. Jeg føler meg så lost, jeg føler meg så alene. Ensom. Tankene mine har begynt å skremme meg igjen. Jeg trodde jo jeg var kurert… Men jeg vet at det alltid vil komme tilbake. Jeg er så borte og ikke tilstedeværende i det hele tatt. Jeg slåss med meg selv- igjen. Kommer jeg meg noen gang ut av dette, eller er det håpløst? Hvem skal redde meg fra meg selv når ikke engang jeg klarer det?
– I.J
1 kommentar
du skulle gjerne fått en.. for jeg trenger også en stor og lang bjørneklem.. <3