Det blå hjertet, det iskalde blå hjertet som likevel føler så mye. Det kalde lyseblå og krystallklare hjertet som var beskyttet av en safe. En safe laget av gull. Ingenting kunne skade det… Inntil en idiot uheldigvis ødela safen og tok med seg hjertet. Han ville leke med det, og det var jo greit… Men så mistet han det. En sprekk ble tydelig i hjertet, og det kjentes. Han lovet at det aldri skulle skje igjen, men han hadde også lovet før han mistet det at han skulle ta godt vare på det.
På veien holdt han i det, og sakte, men sikkert smeltet det i hendene hans. Han fortsatte å leke med det. Stelle det… Men så mistet han det igjen. Denne gangen hadde ikke den lille sprekken noe å si, denne gangen knuste hele hjertet. I en million knas… En million små biter, som igjen delte seg i to. Gutten måtte samle det igjen, han forsøkte å smelte det sammen igjen, men på et vis ble det jo aldri det samme… Sprekkene var jo fremdeles der.
<3