Det er lett for deg som en “normal” person å si at andre bare skal skjerpe seg, at det bare er å spise, eller lese litt mer. Kanskje sette litt ekstra insulin eller slappe av, ta en lur. Problemet med de usynlige sykdommene og problemene, sånn som diabetes, depresjon, dysleksi, ME, diverse spiseforstyrrelser o.l, er at det ikke er så lett som alle skal ha det til. Det er ikke bare å “ta seg en lur.” Det er ikke bare å lese. Dette krever så mye av en person, det er utfodringer i hverdagen uten like. Det er lett å ta en kreftpasient på alvor, fordi man ser utfallet. Når noe er usynlig; ja, da er det usynlig.
Se for deg at du er en fugl, du skulle hatt to vinger, men du har bare en. Alle andre flyr lett som ingenting, men du trenger hjelp. Du trenger hjelp til å holde balansen, og du må jobbe beinhardt for å fly, bare litt. Du vil så gjerne, men du står igjen på bakken. Du får ikke til. Ingen ser ut til å bry seg heller. Du puster og peser og gisper og hopper, du vil så veldig, veldig gjerne. Men det går ikke. Du er syk. Du er ikke som de andre.
Det er ikke bare å skjerpe seg, kroppen vil ikke. Det er vanskelig å være syk, og enda vanskeligere er det når alle forventer det beste av deg bestandig. Noen ganger har du faktisk lov ti å stå opp for deg selv og ta en pause. Helsen din er viktigst, og trenger du hjelp er det alltid noen der for å hjelpe. Du trenger ikke å unnskylde deg for at du har problemer, du er menneskelig. Og vet du hva? Du er ikke alene.
Dette var en påminnelse til alle som føler seg uvel eller litt utenfor. Dere er ikke alene.
Er helt enig med deg.
Har selv slitt med deprisjoner og folk sier “bare smil og drit i det som gjør deg deppa”… Vell lettere sagt en gjort. Man VIL jo ikke ha det vindt. Det er bare slik…
helt sant =) bra skrevet =)
Veldig fint skrevet, er helt enig med deg!
Oi wow, dette var utrolig fint.
Det er så treffende og akkurat sånn det er. Takk for at du delte dette! (:
👌 bra sagt
👍
Jeg har cøliaki, autisme, ADD, angstlidelse, depresjon. Nå har jeg mulig bipolar lidelse, schizoaffektiv lidelse osv.. Ingen kan se at det feiler meg noenting, de som ikke er psykologer. De tror jeg er normal kanskje på grunn av at jeg kanskje ser pen ut i ansiktet.. Alle sier jeg ikke skal skylde på sykdommene mine og syndromene mine. Men jeg forstår ikke sosiale koder, som jeg prøver å forklare. Jeg sier unnskyld hver gang jeg sier noe dumt, for jeg tenker ikke to ganger før jeg sier noe. Kroppen min er 18 år, men inni meg er jeg 12. Jeg lever et normalt liv, prøver å tilpasse meg, men alt dette fikk meg ufør.. Jeg prøver så godt jeg kan å late som om jeg er normal, fordi folk sier jeg ikke kan skylde på sykdommene mine. Jeg har lært meg å fake smilet mitt i flere år nå, så godt at alle tror jeg er lykkelig. Jeg er blitt veldig sliten med åra. Men jeg vil ikke gi opp. Jeg sier til folk: du kan ikke se mine sykdommer fra utsiden, de er på innsiden.. Så en ting jeg vil si. Du kan aldri forbinde en syk person som en stygg person, til og med pene personer kan faktisk ha store vansker.. Unnskyld hvis jeg har skrevet noe dumt.
Veldig veldig bra skrevet!!!
Jeg har selv ME og de utfordringene som kommer av at sykdommen er usynlig er store. Alle forventer 100% av deg til en hver tid, men du selv vet du ikke kan gi mer enn 60 maks 70% på en god dag. De gode dagene er få. Ha ME som 17 åring er utfordrende, du skal ikke bare klare å komme deg gjennom dagen på en best mulig måte, du skal til en hver tid se bra ut, ha fin kropp, gode karakterer og ikke minst klare å holde på vennskap. Etter jeg fikk ME så jeg store forandringer på det sosiale, jeg ble ikke lenger bedt på ting pga de tror jeg ikke orker uansett. Men bare en innbydelse kan få en ME pasient friskere. Og vite at folk vil være med deg og foretsatt setter pris på deg er en kur i seg selv! Jeg kan ikke glemme lærerne, for er det noen som viser lite respekt for akkurat denne sykdommen er det de! Gode karakterer er så og si umulig å få i denne situasjonen når dagen går ut på å presse seg gjennom skoledagen med hodepine, magesmerter og kraftige konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap. Når du kommer inn døra hjemme er det senga som står for vent, da sover man kanskje frem til du skal legge deg, for så og pusse tenner og legge seg til å sove igjen. Hvor får vi egebtlig plass til skole? Hvorfor kan ikke skolene tilrettelegge bedre for usynlige sykdommer. Er det sånn at man må ha kreft for å få fortståelse?? Lærere som tror du skulker da du ikke orker å komme på skolen, lærere som presse prøver opp i annsiktet ditt da du ikke var der på prøvedagen. Det er dere som forverrer det!!!
Usynlige sykdommer trenger også forståelse og god pleie. Ofte får jeg dårlig samvittighet for å ikke dukke opp i en vennindes bursdag, eller på en kino vi lenge har planlagt. Da kanskje folk blir irriterte siden du har sagt ja men ikke kommer, er det da mitt ansvar og beklage meg og si unnskyld? NEI! Men sånn er det blitt. Dessverre. Da man også har veldig veldig lyst til å delta men sykdommen tar over kroppen må du i tillegg si: unnskyld, jeg er lei meg for det. Blir så sår av tanken at det er så lite forståelse å få.
Ha forståelse for alle mennesker, ikke bare de man ser lider men også alle ander!
Har aldri sett på dysleksi som en sykdom, siden det virkelig ikke er det. Det er jo bare det at man har større vanskeligheter med å lære å lese og skrive, og trenger mye mer tid på å lære det. Og det går faktisk an å bli bedre på å lese og skrive ved å øve på det og finne metoder som passer seg, så akkurat den delen er jeg uenig i. Så klart er det forskjell fra person til person, men man blir bedre hvis man faktisk bare gjør noe med akkurat det, selv om du bruker ekstremt mye lengre tid enn andre som ikke har dysleksi.
Ellers var det bra (y)
Dysleksiperson: sa at det var et problem, ikke en sykdom 😉
Du tar opp viktige temaer. Veldig flott. Kommer til og skrive om mye av det samme i min egen blogg. Akkurat startet. Stikk gjerne innom: http://www.soldatfroeken.blogg.no
Fint skrevet, Ingrid. Trengte virkelig en liten påminnelse nå. Takk!