Hver gang vi klager, er det noen som påpeker at andre har det verre nå, eller har hatt det verre før. Hva spiller det for noen rolle for ungdommene i dag som mener de ikke har det bra nå? Vi må lese artikkel på artikkel om hvor late vi er, hvor lite vi gjør, hvilke flere endringer skolesystemet tenker at ville være supert å gjøre; men hver gang vi prøver å få en forandring, kommer argumentet med at det var verre før.
Aldri har det vært så mange deprimerte unger. Hvilepulsen er høyere enn noen ganger før. Skolen tar over livene våre. Hva vi får på den neste prøven definerer oss som mennesker. Hvert minutt vi ikke tilbringer foran notater og lærebøker vil gi oss dårlig samvittighet, og vil være skyld i de tre poengene vi mistet. Den største del av ungdommer er misfornøyde med det faktum at vi må bruke vår fritid, hver eneste dag, til å forberede neste skoledag. Vi har prøver, innleveringer, presentasjoner. eksamener, gloser, og mesteparten må gjøres og øves til hjemme. Hadde det enda bare vært en ting i uken vi kunne fokusere på, men nei. Tentamener, for eksempel, faller lett på tre datoer rett etter hverandre. For hver lærer er den lærerens fag livsviktig – og det passer alle de 16 lærerne i de 16 forskjellige avgangsfagene å minne oss på. Helst hver dag.
Jeg er kanskje ikke av dem som har det aller, aller verst. Min skole har en viss forståelse for å ikke presse oss med karakterer. Det som plager meg er statistikken. Antallet ungdommer som går rundt med et undertrykt ønske om forandring, men ikke sier noe. Antall ungdommer som dropper ut av skolen, ikke for å være kule, men fordi de har fått nok.
Hvis vi ønsker en forandring, er det klart for å skape en.
Tekst av Linn Isabel Eielsen
