Jeg siterer min venn: Hemmeligheter skal være hemmelige.
Samme hvem du får vite de av, en hemmelighet er en hemmelighet. Vet du hvorfor folk forteller hemmeligheter til hverandre? Hvis de forteller de til deg- så er det fordi de stoler på deg.
Jeg gjorde nylig en tabbe, jeg stolte på feil person. Jeg angrer av hele meg… Hvordan kunne jeg rote meg borti noe sånt?

Når man får vite en hemmelighet har den kommet for å bli inni deg, du skal ikke sladre om den til alle andre, det er da du ikke kan kalles venn lenger. Hvis det er slike ting som at man har det vondt, da kan man si ifra til noen- for å skaffe hjelp, men når det er en ting du vil at skal være superhemmelig, slik at ingen får vite det… Da må du holde løftet ditt.
Det kan gå utover personen som fortalte hemmeligheten, personen det angikk. Det kan såre og skade en senere i livet. Tenk før du snakker, tenk på hvordan du ville hatt det hvis noen av dine venner gikk rundt og fortalte hemmelighetene dine. Det hadde ikke vært gøy, tro meg.
Denne gangen var det en liten bagatell av en hemmelighet, men likevel  skulle den være hemmelig, for meg var den viktig. Du klarte ikke å holde den inne, jeg er skuffet over deg, men en gang måtte bli den første. Og jeg forteller deg aldri en hemmelighet igjen, aldri. Jeg har mistet troen på at det går an å snakke med deg noen gang mer, så jeg tror ikke jeg skal betro meg til deg lenger… He he.

Husk dette: Hemmeligheter deles kun mellom de du kan stole på, aldri noen andre.. Da skjer kanskje det samme som skjedde med meg.

– Titt *