Det skremmer meg ikke lenger. Tankene mine… Jeg er så vant til det. Det er ingenting som skremmer meg lenger. Det ser bare mørkt ut. Hver dag, hvert minutt. Det er som et svart hull man rett og slett ikke kommer seg ut av, det er endeløst. Jeg faller og faller, jeg kan ikke skrike, ingen hører. Jeg kan ikke se noe lys… Bak meg, foran meg, ved siden av, over, under. Det finnes ikke lys. Det er bare et sort hull inni meg som venter på å ta over. Det suger til seg alt; og spesielt livsgleden min. Det er så vondt. 

 Jeg har dyttet vekk folk jeg er glad i, rett og slett for å redde dem. Og nå begynner de å skjønne greia, så de forlater meg. Jeg er farlig, for meg selv og for andre. Jeg er snart bare en klump av dysterhet, selv om jeg ønsker så veldig å være glad.. Jeg prøver, men det går ikke lenger. Jeg kan ikke fake det lenger. Dette er meg, og jeg er en klump av usikkerhet og hat. Jeg beklager.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå