Vet du hvorfor folk kutter seg? Det er et rop om hjelp. Det er en distraksjon. For et øyeblikk føler man ikke all smerten innvendig. Alt du føler er noe skarpt som skjærer gjennom huden, blodet som drypper nedover armen, beinet, magen. Du tenker ikke over hvor alene du egentlig er, hvor stygg eller hvor feit du er. Du tenker ikke på at folk baksnakker deg, du tenker ikke på at du blir forlatt av alle eller at vennene dine hater deg. Alt du tenker på er blodet. Og avhengighetsdelen? Vel, det er når alt kommer tilbake og du må gjøre det igjen for å unngå smerten og ensomheten på innsiden. Du gjør det litt dypere for at det skal vare lenger. Og jo verre det sårer på innsiden; jo mer sårer du deg på utsiden. Det handler om kontroll. Du har ikke kontroll på innsiden, så du kontrollerer det på utsiden istedet.
Men når du blir avhengig av å kutte, da har du vel ikke kontroll lengre?
Å være tenåring er noe dritt, men det er nå sånn at man må igjennom det. Bare hold ut.
Slike ting tar noe hel***s med tid. Jeg har en del venner som har kuttet seg, men har aldri gjort d selv. En grunn til det er at jeg gjore meg avhengig av å drive med så mye som mulig. Jeg er sånn ennå, men alt er MYE bedre nå når ting er kommet på avstand. På VGS var jeg på skolen hver dag, gjore lekser, leste andre bøker, trente TeaKwon-Do med turneringer og trening i helgene, jobbet på ettermiddagen og i helgene, prøvde å henge med venner og tegnet/tok bilder, og drev på i Norsk-Folkehjelp. Kort sakt jeg hadde noe å drive med omtrent hver dag. Når jeg ser til bake så fatter jeg ikke at jeg klarte å drive med alt det der, men det hjalp. Jeg var noen ganger hos helsesøstra for å prate, og det hjalp litt. Det som hjalp mest er alle vennene jeg har fått igjennom skole, sport etc. Jeg var ikke utadvendt før, men gradvis har jeg blid en god blanding. Jeg har begynt å gjøre ting jeg egentlig ikke tør; noe så enkelt som å snakke med fremmede, jeg går ikke på andre siden av gaten når det går en mann på gata… Det er 10år siden jeg fikk livet mitt tilbake, ikke det at jeg levde så mye de første årene, men nå har jeg det faktisk veldig bra.:)
Det handler bare å finne noe som hjelper deg igjennom den prosessen. Følelser går ikke bort om man holder dem inne. Snakk med folk, få det ut. Ikke la d gå utover kroppen din. Du og kroppen din er en person. Ikke glem det;) Altså ikke få dårlig samvittighet for ting du har gjort, for det kan man ikke gjøre noe med. Det eneste man kan gjøre noe med er dagen i dag, og dagene etter det.
Klem
Meru: Det føles ut som det er kontroll, det føles ut som du endelig er sjef over noe som skjer i livet ditt.. Sannheten er jo selvfølgelig at man ikke har kontroll lenger.
Jeg holder ut! Det bare ser ikke ut som det er noe lys i sikte lenger. Jeg kutter ikke lenger heller, det sluttet jeg med for et år siden… Jeg måtte bare skrive dette så folk kunne sette seg litt inn i det!
Tusen takk for fine ord!
Godt å høre:)
Bare hyggelig^^ Håper det hjalp litt i hvertfall;)