Sjelløs. Det er det hun er. Sjelløs og ond, og hun forteller meg hvordan jeg skal gjøre ting, og hva. Forestill deg at hun er i hodet ditt, og hele tiden står der og nærmest skriker til deg at “DU GÅR DER, ellers skjer det og det!” Og ting som: “Du er ikke verdt noe. Bare vær stille. Ikke si noe. Ingen hører på deg.”
Dere tenker sikkert at det høres utrolig sært ut, men tenk om det faktisk var sånn i DITT hode. Tenk om den onde, sjelløse jenta med de ekle øynene snakket sånn til deg. Tenk om hun ba deg gjøre ting, og hele tiden fortalte at du ikke var god nok, at du ikke fortjente å leve. Sånn har hun holdt på veldig lenge nå, men jeg er ferdig med å høre på henne. Hun skal ikke få styre meg lenger!
– Det er på tide å starte på nytt. Det er på tide å sette ned foten og gå.
Bra du er ferdig med henne! Legg henne igjen i fortiden og se fremover <3
åfyfan, her kjente jeg meg altså igjen 100 prosent.. Frysninger. Hadde det slik i noen år, men ble bedre etterhvert..
<3<3
Hadde hun stemmen styrt meg hadde jeg skreket. Jeg hadde skreket ned i puten, ut fra fjellet, ut til verden, helt til jeg ikke hadde stemme lenger for den hadde hun tatt og gjemt på et lurt sted. Jeg hadde prøvd å stenge henne ute uten å lykkes fordi hun er sterk. Men heldigvis er du sterk Ingrid. Du er så sterk at du river deg vekk fra henne og tar kontroll. Du er god, du er tøff, du er uovervinnelig.
Hei! Må bare si at jeg elsker bloggen din. Fant den i dag, og har sett gjennom masse av innleggene dine! Må si jeg blir utrolig inspirert av bildene dine! Og ikke bare det, men skrivingen din også. Jeg kjenner jeg relaterer meg til masse av det du skriver. Dessuten synes jeg det er utrolig tøft av deg å legge ut slike tanker og følelser som det du gjør i dette innlegget for eksempel, om jeg bare hadde turt det… Virkelig tøft av deg. Elsker bloggen din, kommer nok tilbake mange ganger nå altså!
Er veldig enig. Jeg mistet moren min for 2 år siden og etter det har alt bare knust, som tusen glasskår mot meg hver dag. Men jeg er veldig enig med deg! Jeg har også begynt å sette foten ned og det er så mange andre som trenger å få det til 🙂
Hei Ingrid! Jeg vet at du har mye å tenke på nå, med kreften og alt i tillegg, og vil du skal vite at jeg følger med på bloggen din og heier på deg. Jeg skulle gjerne skrevet dette til deg direkte på facebook eller på noen av de nyere innleggene på bloggen din, men nå er greia det at, jeg tror jeg er manisk depressiv selv, og kjenner meg helt igjen i det du har skrevet om i dette innlegget. Og jeg føler meg så patetisk. Jeg har droppet ut av skole og bruker alle dagene mine på å sitte hjemme og gråte, og planlegge selvmordsforsøk. Og her er du, så sterk, som går ut til hele verden med sykdommene dine. Jeg har ingen venner, og jeg tenker at jeg aldri vil få noen dersom jeg noen gang skulle kommet ut med hvor depressiv jeg er. for jeg har mistet mange av mine nærmeste da jeg har prøvd å fortelle de mine dypeste og mørkeste hemmeligheter. For de takler det ikke, du skjønner vel? du har vel gått igjennom det samme. Og jeg straffer meg selv for det. For at jeg skremmer vekk de som står meg nær. Men jeg mener det ikke. Jeg vil bare ha en klem..
Så uansett, når jeg sitter her og tenker på hvor mye jeg bare håper på å forsvinne, og ser hvordan du kjemper om livet ditt.. det får meg til å føle meg så dum.. så egoistisk. Men jeg kan jo ikke noe for tankene mine, og det vet jo du! så håper du ikke dømmer meg.
Jeg håper du kommer deg igjennom dette, fordi du fortjener å leve. Du fortjener å være lykkelig. <3