Spørsmål og svar – DEL 3

Har du gått fotokurs?
Nei, jeg er selvlært. Har lært fotostudio av læreren min og storebroren min, da!

Når startet du og intrisere deg for fotografi og redigering?
Jeg startet med foto da jeg var 5, og begynte å redigere “for alvor” da jeg var 13.

Hvilke program redigerer du bildene i for og få inn ulver og andre dyr?
Photoshop CS5 og CS6! 

Hvilke land har du vært i?
Ehm, Spania, Hellas, Danmark, Norge, Sverige, Tyskland.. tror det var det? haha

Fikk du velge selv hva slags parykk du skulle ha?
Jepp! 

Hvorfor valgte du akkurat den parykken? 
Det var den lengste og fineste de hadde! 

Hva er den beste dagen du har hatt i hele ditt liv?
Tja, si det..  Jeg tror ikke jeg husker en så bra dag at den er verdt å bli nevnt?? 

Koster det mye for parykk?
Kommer an på hva slags parykk, men min kostet 10800 kroner… 

Hvor gammel er du?
17

Hvilken barneskole gikk du på?
Søbakken barneskole, woho 

Hvordan har dagen din vært?
Hittil i dag; temmelig kjedelig. Gårsdagen var ganske kul, da!  

Har du instagram?
Ohyes! Moonw4lker 


Begynte du å kutte deg før eller etter du ble syk?
Lenge før, jeg startet i 8.klasse.. heh. MEN, jeg har slutta! Og kommer aldri til å starte med det igjen.

7 kommentarer
    1. Jeg er 17 år gammel. I løpet av de siste fire årene av livet mitt har jeg fått utdelt diagnosene depresjon, migrene, angst, spiseforstyrrelser og bipolaritet av både utdannede leger og andre personer i hverdagen min.
      De har alle forskjellige meninger. Plutselig er jeg syk og så er jeg frisk. Jeg føler jeg får noe nytt å forholde meg til hele tiden. Hvorfor skal det ha så mye å si? Burde det ikke heller handle om hvordan jeg takler problemene jeg støter på? Jeg har ikke noe spesielt behov for å bli stemplet med et langt uforståelig ord som tydeligvis skal forklare hva jeg føler, og unnskylde handlingene jeg utfører. Og dette skal være utgangspunktet for hvordan folk skal behandle meg?
      Hvorfor har vi denne trangen til å få et svar på alt? Skaper det en slags trygghet? Det er både vanskelig og skremmende å bryte ut i tårer uten noen grunn. Men er det riktig at en annen person, som verken kjenner deg eller har vært i din situasjon skal fortelle deg hvorfor? Betyr det nødvendigvis at det er noe galt med deg?
      Mennesker søker etter trygghet når de støter på det som er nytt og ukjent. De vil ha svar, et svar på hvorfor ting er som de er. Vi takler ikke det å ikke vite. Religion, diagnoser, spådommer. Skapt av mennesker som ikke vet. I mine øyne en metode for å unnvike realiteten.
      Jeg tror ikke på en gud. Jeg tror ikke på spådommer. Jeg tror ikke på diagnoser.
      Jeg tror folk er ensomme og lever i frykt. De frykter å måtte ta valg på egenhånd, det å måtte takle konsekvensene av disse valgene. Det at det er noe større enn oss mennesker som bestemmer, noen som passer på oss, gjør at livet blir enklere. Karma, skjebne. Hva som skjer med deg har ikke noe med hva du gjør deg fortjent til eller hvor hardt du jobber, det er allerede bestemt. Så hvordan du lever livet ditt gjør egentlig ingen forskjell, det gjør det enklere for oss å takle problemene vi møter i hverdagen.
      Jeg tror vi har makt over vårt eget liv. At måten du lever på reflekterer personen du er. Såklart kan man være uheldig og vokse opp med begrensede muligheter, i fattige kår eller et land med få ressurser. Men det jeg vil frem til er at hvordan du velger å takle situasjoner og generelt valg du må ta gjennom livet, det er det som fører til hva du ender opp med, og hvordan du utvikler deg som person. Det finnes så alt for mange eksempler på velstående mennesker som har bygget seg oppover fra et rimelig vanskelig utgangspunkt, og såklart det motsatte. Når man i tillegg ser på hvor mye skade og forandring enkeltpersoner har skapt gjennom historien, viser det hvor mye en målrettet person kan utrette. Det er ikke opp til noen andre hvordan utfallet av livet ditt blir. Når alt kommer til alt er det opp til deg selv, og det kan være skremmende.
      Jeg tror at vi mennesker kan bestemme at vi skal bli friske. En positiv holdning kan gjøre underverker. Min mor fikk ondartet brystkreft for noen år siden, og jeg har aldri sett en person opptre så sterkt. Hun kunne ha ligget i sengen og dyrket smerten, men det var det siste hun gjorde. Idag er hun frisk og sterkere enn noen gang. Hjernen og kroppen vår er fantastisk, og undervurdert. Vi kan utrette så mye mer enn vi tror.

    2. Jeg er kanskje nedfor noen dager. Jeg kan bryte sammen. Kanskje mer enn det noen ville sagt er normalt. Jeg tenker mye, ofte alene. Kanskje jeg bare er en unormalt filosofisk sjel, eller noe lignende. Jeg er ikke så avhengig av flimrende bilder og kilder for at tankene skal fly. Jeg kan stirre på et tre i flere timer, og drømme meg vekk i urealistiske fantasier. Det gir meg en lykkefølelse. Det at ting er mystiske, at det ikke gir mening. Alt vi ikke vet, det er kanskje skummelt, men også spennende. Det er som en annen versjon av den verden vi lever i. Det er denne verdenen jeg elsker å flykte til. Og når jeg returnerer tilbake til virkeligheten, er den ikke lenger så virkelig. Jeg savner alle mulighetene, og det er en trist følelse. Jeg er lei av mennesker som bare ser de materialistiske gledene i livet. Dette idealet av mennesket som alle prøver å oppnå, alle forventningene skapt av samfunnet. Du skal få toppkarakterer på skolen, få en god jobb, en familie og så sovne inn. Forsvinne, og sporene etter deg vil sakte forsvinne, så er du borte. Er dette virkelig hva mennesket er skapt for? Eller har vi skapt dette fasitsvaret på det perfekte mennesket for å føle trygghet. Og at alle feil du gjør, det som ikke blir ansett som perfekt skal unnskyldes. For det å være noe utenom normalen er ikke akseptert. Jeg vil ikke leve slik. At det er sånn verden har blitt gjør meg trist. Hvis det må bli unnskyldt med en diagnose får det bare være. Men jeg vil aldri se på meg selv som syk, jeg er simpelthen en drømmer.
      Jeg har det fint, jeg er bare sliten. Det er min unnskyldning.
      Jeg har det fint. Men det virker som å forklare min oppførsel ved at jeg er sliten er den eneste utvei. Det eneste folk skjønner. Det er som jeg snakker et annet språk, uforståelig for andre. Som at min stemme kun kan føre samtaler med stemmer i mitt eget hode. Det føles ut som at jeg har følelser ingen andre kan relatere seg til. Følelser andre kan beskrive som depressive. Holdninger til ting andre beskriver som negative. Men jeg er slett ikke negativ. Jeg bare tenker, reflekterer over ting som interesserer meg. For i min verden er det ikke de materialistiske tingene som er de viktigste. Det er mulighetene, drømmende, de uforståelige og unødvendige tingene. Det er det som er viktig for meg. Når jeg sitter og tenker. Da er det lettere å si jeg er sliten enn å forklare at jeg i noen øyeblikk forsvant inn i min egen verden. Der jeg tenker over hvorfor fugler flyr høyt og hvor jeg hadde dratt hvis jeg hadde vinger. Jeg er lykkelig når jeg forsvinner inn i min egen fantasi. Og det skal ingen ta fra meg.
      Se rundt deg. Er ikke systemet vakkert?Alle rop om hjelp er stumme. Løftet om at alt vil bli bra er oppbrukt. Vi har så mange muligheter, så mange valg at vi ikke lenger klarer å velge. Og valgene vi tar er ofte basert på helt feil grunnlag. Karakterene synker og ungdommene blir høye. Foreldrene som skriker og krangler blir skilt. Vi har ikke lenger lysten til å kjempe, og ingen setter spørsmålstegn ved hvorfor. Hvorfor? En ung jente har kuttet seg selv. Plutselig en dag er hun borte. Savnet er ikke stort. Ingen kjente henne, hun var den stumme. Den gravide tenåringen tørr ikke fortelle det til noen, hun er hjelpesløs og skammer seg. Ungdomsskoleleven kaster lunsjen sin hver dag, og sverger på å ha spist. Uttrykket i fjeset hennes har bleknet. Hvem er ikke bleknet i disse dager? En ung gutt ble utvist fra skolen på grunn av et dumt veddemål, han klarte ikke stå imot presset, det var ikke meningen å bli tatt. Helt siden den gang har han ikke klart å stå imot presset, stemmen hans er blitt for skjør. Hvem kan påstå at dette er riktig? Det er tid for stemmer å bli hørt.
      – fra min notatblogg (bare for meg) på mobilen. Kanskje unødvendig å godkjenne som kommentar, vet ikke hvorfor men ville du skulle lese det:) virker som vi har et ganske likt syn på en rekke ting !

    3. Syns det var en utrolig fin parykk, og da du hadde det store røde og krøllete håret (som er på instascreenshoten) minnet du meg om Merida fra Brave c:

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg