I starten tror du at du har all kontroll. Du bestemmer over hva du putter i deg. Hva du kaster opp igjen. Du har stålkontroll på alt, hver minste kalori, og når du blir tynn, da blir du jo lykkelig, ikke sant? Jeg ble aldri lykkelig. Jeg så ikke at jeg var tynn heller, men flere dager uten et skikkelig måltid; det skulle jeg klare. Det var ikke særlig kult å tvinge seg selv til å legge igjen pengene mine hjemme, holde meg opptatt med noe hele tiden og høre magen rumle midt i timen. Det var ikke kult når beina mine svikta, jeg fikk vondt i hodet eller ikke kunne reise meg opp i fare for å se stjerner heller.
Jeg ser og hører at folk ønsker seg en spiseforstyrrelse, men tro meg, det gjør dere ikke. Det er ikke så “glamorøst” som folk tror i det hele tatt. Det er ikke glamorøst å overtrene, overspise, kaste opp og sulte seg. Det er ikke glamorøst når noe tar over kroppen din og bestemmer alt. Det er ikke lett å bli frisk når du først er der heller, tvert imot, og noen må leve med det hele livet. Hvis du tenker at du vil bli tynn, og å sulte seg er svaret, så tar du feil. Alt i kroppen svikter. Du trenger mat. Et sunt forhold til mat. Du vil ikke starte monsteret “spiseforstyrrelse,” for når det først har banet seg seg vei inn i kroppen din er det ingen vei tilbake
Hei! Jeg skal ha “må gjøre video”! Legge igjen en kommentar?
Er det deg på bildet Ingrid? Skjønte først ikke hvem det var! Men vakker var du!:D
Så enig 🙁
oh I know, I know too well… og når folk tvinger i deg mat etterhvert når de forstår hva du gjør dreper smertene deg og du vil enda mindre, kroppen jobber i mot deg og etterhvert når du klarer å spise igjen eier du knapt forbrenning og alt du mistet kommer tilbake med venner…
Jeg har endelig kommet meg ut, iallefall for en stund… men det måtte noen til å sjekke hva jeg spiste hver dag til å få meg ut av det ~ nå er jeg en stolt mateter! ~
Bra skrevet, og jeg er så enig!:) Maria Mena nevnte å såvidt noe om spiseforstyrrelser på Lindmo (nrk-programmet), at hun hadde hatt et anstrengt forhold til mat tidligere, og at det tok lengre tid enn hun trodde elns å bli kvitt f.eks en spiseforstyrrelse… og at nå når hun en dag spiste middag så gjorde hun det bare uten å ikke tenke så mye over hva hun spiste. Programmet gikk nå siste helga.Tror det ligger på nett-tv å.
Du er nydelig Ingrid! <3 veldig bra skrevet, det er så sant at det er vanskelig å bli kvitt "monsteret" men det er mulig hvis du vill!
Jeg er enig med Eline! Det som fikk meg ut av flere år med helvete var at jeg bestemte meg for å bestemme over spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen er ikke et monster som bestemmer over deg, spiseforstyrrelse er noe du har, og som bare du kan bestemme over. Hvis du bestemmer deg for at den bestemmer over deg har du allerede tapt! Det er hardt, og ensomt, men det går hvis du vil!
Å bli tvingt i mat hjelper ingenting mot spiseforstyrrelsen, men det hindrer deg i å dø 🙂
Herremann så nydelig du er!
Og jeg kan ikke fatte og begripe at det finnes folk som er SÅ fuckings clueless at de ØNSKER seg en spiseforstyrrelse! Faen feiler folk, egentlig?!
Du setter akkurat rett ord på det! Det er helt rett! Jeg var heldig og kom fort ut av det, med hjelp fra moren min, som tidligere har sett andre gå igjennom det. Det er så fælt, alt dreier seg om mat, man kan ikke tenke på annet enn mat og kropp! Nå har jeg det mye bedre med meg selv, men jeg tror jeg alltid vil ha en slags “ettersmak” av spiseforstyrrelsen. Jeg har også sett mange flere potensielle spiseforstyrrelser i andre folk, noe som irriterer meg, fordi jeg vet at jeg burde stoppe de før det utvikler seg!
Digger bloggen din foresten!