Siden sist har jeg farget håret rødt – igjen, og vært på Radiumhospitalet. Gledelig nyhet; jeg er fremdeles frisk, og det har ikke vært noe tilbakefall. Jeg har også vært i Sverige med Fredrik og Therese, og vært på nye eventyr med kjæresten min, Viljar. Så vet vi det! Håper dere likte bildene 🙂
Var i uke 38s weekend blad… Og jeg skal si dere, jeg er SÅ ferdig med den historien. Jeg kommer aldri til å snakke om det noensinne igjen. Veldig pene bilder, forresten. Jeg bare hastet i vei for å ta disse, så beklager at de er lvl amatør. Heheh!
Jeg liker tatoveringer med en mening. Min første tatovering er en tatovering med mening.
14. august 2014 mistet jeg en venninne til kreft, hun hadde vært der for meg under hele min behandling, og da jeg ble ferdig med mitt, så begynte hennes reise. Dette var dagen før jeg fylte 18, og det gikk veldig inn på meg. Jeg husker jeg så Facebookveggen hennes fylt med hjerter, og jo flere hjerter som ble postet, jo flere tårer gled sakte nedover kinnene mine. Jeg savner henne allerede, hun var en fantastisk dame.
Hvil i fred
De aller, aller fleste liker å stå frem på sosiale medier som at de har det helt perfekt, aldri har det vondt, at ting ikke kunne blitt bedre. Jeg derimot, jeg liker å være ærlig. Jeg kan si at, okei, jeg har en dårlig dag, noen dager skulle jeg vel helst gått til anskaffelse av et atomvåpen og utslettet jorden fordi alt er dritt. Jeg skjønner ikke hvorfor man blir stemplet som det ene og det andre for å være åpen om seg selv, ikke bare de positive, men også negative sidene? Jeg- akkurat som du, er et menneske, mennesker har følelser (hey there miss. obvious) og alle har rett til å føle, såvidt jeg vet. Det er ikke feil å snakke om det. Det er ikke feil å dele med verden at du er et menneske.
Poenget mitt er; vi kan ikke gå rundt med et påklistret smil og en maske hele livet. Det vil bli vanskeligere jo lengre du holder på den masken, og alt hadde vært mye lettere hvis man bare kunne vært ærlig fra starten av, uten å bli sett ned på. Vi trenger ærlige folk, jeg syns det begynner å bli veldig få av dem. Det fine med å dele at du har det litt dårlig nå og da er at alle andre ikke tror de er helt gærne, men at de faktisk er ganske normale. Jeg ville vel heller sagt det var mer unormalt å ikke ha problemer. DA ville jeg nok trodd du var gal. Del dine erfaringer, for Guds skyld, sånn at andre kan lære av dere.
Nei, verre. Du er en gammel, ekkel gris. Ikke den typen man vil klappe, men den typen man vil bure inne og la være der. Og det er IKKE OK.
Jeg har mange venner på Facebook, og blant mine venner, mange unge jenter på min alder som liker å vise at de har pupper. Det ekleste jeg ser er gamle menn som kommenterer “Så vakker du er!” eller “Kom hit, så skal du få….” For det første, du er en gammel mann, og burde skamme deg. Hvis du vil ha noe å se på, se på, men ikke legg igjen kommentarer som får deg til å fremstå som en dust. Nei, forresten, ikke se på heller. Du kan skaffe deg ei på din egen alder. For det andre, jenter er ikke objekter, og det er synd at du ikke har kommet lengre i livet enn pcskjermen og unge jenter som virkelig ikke ønsker å ha noe som helst med deg å gjøre. Tenk om eldre menn holdt på sånn med din egen datter? Nope. Ikke greit.
SKAM DEG.
Er det noen som er lei av krefthistorien min, så er det meg. Jeg har sluttet å prate om det. Så lei er jeg. Men, det er visst ikke slutt enda. I dag var jeg på kontroll, jeg forventet at jeg skulle slippe unna med ultralyd og lungebilde, og som vanlig; jeg tok feil. De fant en litt for stor lymfeknute på samme sted som sist, og måtte derfor ta en prøve ekstra. En av de ekleste prøvene, egentlig. Biopsi. Det vil si at de pirker i huden og drar ut celler fra stedet de tror det er sykdom. Jeg får svar om en uke, og håper virkelig at det ikke er noe galt.
Tar det aldri slutt?
I går skjedde det jeg alltid har vært imot; jeg sluttet på skolen. Det er sikkert en “sideeffekt” av kreft, det også. Jeg var for sliten til å konsentrere meg i timene når jeg først var på skolen, og av 11 dager- klarte jeg 3. Jeg hadde aldri trodd at det skulle skje meg. Jeg kom inn på det jeg alltid hadde ønsket, og måtte gi meg. Men, jeg har lært at det faktisk er viktigere å ta vare på helsa si slik at en er i stand til å gjøre noe som helst. Hvis jeg var en dag på skolen, så kunne jeg holde meg hjemme i fire, bare fordi det krevde så mye av meg. Jeg har selvfølgelig planer om å starte igjen senere, men for i år, så skal jeg bli meg selv igjen. Jeg skal bli helt frisk, og være klar til å gi alt.
