SOS – This is how to save a life

I dag er det Verdensdagen for selvmordsforebygging! Og i den anledningen ønsker jeg å fortelle dere at alt blir bedre. Hvis dere skulle trenge hjelp, så har jeg funnet noen krisenumre dere kan ringe;

815 33 300 – Kirkens SOS, døgnåpen krisetelefon
116 123 – Mental helse, døgnåpen krisetelefon
116 111 – Krisetelefon for barn, åpen fra 15.00 – 08.00 i hverdager. Døgnåpen i helgene
800 33 321 – Åpen fra 14-20, Kors på halsen
81000277 – Homofiles ungdomstelefon, åpen alle dager untatt lørdag fra 18-22

Og i tillegg til dette er det en APP som ble lansert i dag, der står det numre og den sporer nærmeste legevakt. Den heter “MinPlan,” er helt gratis og skal forebygge selvmord, veldig grei å ha hvis du sliter!

…og er ikke det nok, så finner du meg på facebook. Jeg er tilgjengelig ganske ofte og svarer så fort jeg kan. Håper dere har en fin dag, og at dette var til hjelp!

Skriket som ikke blir hørt

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sagt at jeg er sliten, men bare får til svar; “Du må sove mer.” Jeg kan sove i et døgn og være like sliten. Som Ingvild så fint formulerte, jeg er ikke den type sltien som du er. Jeg er den type sliten som i at jeg kan skrike og skrike og skrike inn i det endeløse, men det er håpløst. Ingen hører .Det er som å være i et evig mørke, og du kan se lyset helt i toppen, men så fort du prøver å klatre på veggen sklir du ned igjen. Veggene er glatte. Du får såvidt tak, og vips, så detter du ned igjen. Tilbake til start.

Det jeg fryktet skulle skje; det skjedde. Jeg har klart to dager på skolen. To av fire. Jeg vil så gjerne klare alle dager… Men når det er sagt, så klarte jeg to lange, og ikke to korte. Bedre enn ingenting. Likevel føler jeg meg mislykket og håpløs. Ooog jeg gruer meg til å se fraværet mitt når skoleåret er over. Hvorfor må veien være så lang å gå?