Jeg må nesten tenke, for nå har jeg utrolig mye jeg vil skrive! Men jeg aner ikke hva jeg skal skrive, og det irriterer meg.
Kanskje jeg kan legge ut en historie, fortelling?
Kanskje en vits? Neei, eller… Jeg er ikke sikker. Jeg tror kanskje jeg skal legge ut en fortelling jeg har liggende på pcen, jeg. Det funker? Ja, vi sier det. Denne er gammel, og hvis du kjeder deg… Have fun!
Her kommer det:
Det var en dag lik helt andre dager, men i dag var det onsdag, og alle visste hva det betydde. En ny overraskelse fra den gale læreren var på vei. Nå skulle vi få en ny elev i klassen.
Jeg satt i klasserommet og så ut av vinduet, jeg kjedet meg. Venninnen min, Mie, var skolens tøffeste. Jeg og Mie hadde kjent hverandre siden barnehagen, så vi visste alt om hverandre.
Læreren stod og snakket, og så ringte det endelig ut.
I friminuttet tilbød Mie den nye jenta en plass i gjengen. Jeg ble stående igjen alene.
– Skal du ikke være med, Julie? ropte Mie etter meg.
Jeg ristet på hodet og var kjempelei meg. Tenk, jeg hadde blitt dumpet! Av min aller beste venn! Det var ikke mulig.
– Hvordan var skolen i dag? Jeg hørte dere fikk en ny jente i klassen, sa mamma da jeg kom hjem.
– Det var helt supert, svarte jeg. Men det var slettes ikke sant! Jeg følte meg helt elendig.
– Hva er det, Julie? Skal du ikke ta deg litt mat før du gjør lekser?
Lekser!? Hva trodde hun jeg var!? Der satt hun med en kaffekopp i hånden, og morgenkåpe, og mente at jeg skulle gjøre lekser!? Jeg begynte å lure på om hun hadde gått fra vettet, hun måtte da se at jeg ikke var helt frisk!?
Jeg kunne ikke si et ord, da hadde det antagelig kommet noe sånt som: Hva feiler det deg!? Og da hadde mamma blitt såret, så jeg tok ikke sjangsen.
Telefonen ringte, men jeg orket ikke ta den. Tenk om det var Mie, den forræderen!
Jeg måtte se på nummeret som sto på displayet, og så var det gjort. Jeg tok virkelig telefonen.
– Hei, Julie. Det er Mie, jeg lurte på om vi skulle finne på noe, ja du vet. Du, jeg og Anna?
Anna? Hvem var det? En kusine?
– Hvem er Anna, fikk jeg meg til å si.
– Den nye jenta vel, hun er skikkelig kul altså, sa Mie og jeg hørte at hun tygget tyggis.
– Neei, jeg har lekser å gjøre, svarte jeg og la på røret.
Jeg kunne ikke fatte at hun hadde byttet meg ut, så fort. Alt gikk så fort!
– Kan du fortelle meg svaret, Julie? spurte læreren på skolen neste dag.
Jeg fulgte ikke med. Å nei! Det var femte gang denne uken!
Jeg ristet på hodet og læreren så oppgitt ut.
Anna, den nye jenta var en skikkelig punker, og jeg grøsset da hun gliste til meg.
Tennene hennes var som mose, og de var ikke pene. Hun minnet om en vampyr, nå lurte jeg bare på når hun fikk røde øyne.
– Hvor er Mie? hvisket Anna til meg.
– Vet ikke, bryr meg ikke.
I friminuttet dukket plutselig en skikkelse opp foran meg.
Med røyk i den ene hånden, og en mopedhjelm i den andre.
Jeg skimtet noe lilla i håret til personen, og resten var helt svart.
– Halla, sa en kjent stemme.
MIE!? Hva hadde hun gjort med seg selv!? Mie, den snille, blonde jenta!? Dette kunne bare ikke skje!
– NEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEI, ropte jeg utover hele skolegården og løp inn på jentedoen, gråtende med hendene foran ansiktet. Jeg kunne ikke tro det, det var som et mareritt!
Neste dag på skolen så alle på meg og lo da jeg gikk forbi.
Hva var dette for noe?
Plutselig fikk jeg et ark i ansiktet, jeg fjernet det- og så på det.
Det var laget til som en plakat, og det var bilde av meg som satt med en kosebamse og suttet på tommelen.
Jeg skulle aldri gitt det bildet til Mie, aldri! Jeg kjente igjen skrivemåten hennes, og det var ingen tvil om at det var henne! Hvordan kunne hun gjøre noe sånt?
Jeg marsjerte rett bort til Mie, og satte blikket mitt inn i henne.
De var farget med sort eyeliner og lilla maskara.
– Hva er det du tror du holder på med!? nærmest hvisket jeg.
Hun fikk et svakere, og ikke et fullt så tøft blikk i ansiktet. Hun skjønte at jeg mente alvor.
Punkergjengen så på oss.
– Du kan ikke mene alvor med dette her!? Er du helt fra vettet!? Du røyker, du kjører moped, du farget håret, og du går faktisk bare i 9.klasse! Hva er det du tror du driver med? Du er verken kul eller noe annet når du rakker ned på meg på den måten! Hvor har det blitt av Mie, min Mie!?
Hun bare stirret på meg og så seg rundt.
Så åpnet hun munnen og lukket den igjen. Jeg hadde vunnet kampen, hun kunne ikke svare.
– Jeg… jeg… jeg er lei for det.
– Lei for det? Du har gått rundt og snakket dritt til meg, gjort narr av meg og diverse ting hele uken, og alt du kan si er at du er lei for det!?
– Jeg beklager…
– Det er ikke godt nok, avbrøt jeg henne. Jeg snudde ryggen til og gikk. Jeg gikk min vei, og kom aldri tilbake til det som en gang var Mie.
