Mhm, stemmer! Broren min er en engel, men det vet han ikke. Det er lillebroren min det er snakk om, altså (du er en engel du også, Stian- i tilfelle du skulle lese dette).. I dag kom han med frokost til meg på senga! Og det er ikke første gangen. Derfor dedikerer jeg dette innlegget til han, for han fortjener det virkelig. Til tider er han litt sta, spillgal og hissig, men når han først går inn for det er han virkelig en engel.
Jo! Han er også pengegal. Dette er forresten tatt på bursdagen hans, han vil ikke at dere skal tro han er bortskjemt…
Og så et bevis på at jeg faktisk lever i dag: Yes! Blek og fin :D:D:D
Hadde den ene chinchillaen min, Romeo, på rommet mitt.. Det vil si: I senga mi. Dette er en helt uredigert film av at han tilfeldigvis klarer å skvise seg mellom sengekanten og veggen, og beklager at det blir så mørkt på slutten. Enjoy!
Vi sov ute… Under åpen himmel. Ikke telt, ingenting. Neida, jeg tuller. Vi sov i den koselige campingvognen hos Maiken, og dette er Maiken som filmer rundt på plenen hennes klokken 2 om natten… Men det er hysj….
En halvdød meg. Det bordet var faktisk ganske behagelig.. Vi drakk øl. Ingefærøl, altså. Det er den VERSTE brusen jeg noensinne har smakt! FYY flate, ÆSJ. Vi spilte domino, kortspill og "gjett hvem". Veldig gøy, hehehe. Dette bildet ble tatt klokken 9 i går kveld, det var fremdeles lyst ute da.. Vær så god for infoen! – Kommer film senere i dag…
…tenker jeg på soveposer. Ha ha, jeg bare tuller, Maiken. Men det kommer til å ende slik hvis vi skal fortsette å sove i telt, campingvogner osv… I soveposer.
Skal snart over til Maiken, vi skal antagelig sove i campingvognen, yeeey. Forrige gang var det telt her ute på plenen, og den ene teltpluggen ble borte. Funny story.
Enda en sang som har klistret seg til hjernen min. Rihanna er jo faktisk ganske flink da, og kul sveis har hun også!! Hvorfor akkurat den sangen har festet seg, grunnen, eeh, jeg tror jeg har hørt/sett for mye på The Voice.
Det stemmer jo, gjør det ikke? Man velger selv hvilke veier man tar, hvilke valg og hvilke venner. Livet er fullt av valg, hvordan skal man vite at man tar det rette? Selv har jeg skjønt at jeg bestandig tar de gale valgene. Jeg vil starte på nytt, jeg vil oppnå noe. Jeg vil ta ett riktig valg for en gangs skyld.
Hva med å la valgene komme til meg? OK, det er ingen vits i at jeg sitter og venter på alt mulig, da skjer det jo ingenting. Kanskje vitsen med livet er å leve? Så klart er det meningen med livet, men hvordan skal man leve det? Hvorfor skal livet være så vanskelig? Og hvorfor sitter jeg her og ramser opp en haug av ting jeg kommer på? Neei, jeg får vel komme meg opp fra kjelleren. Begynne å leve… Leve livet jeg ikke har.
Hva er egentlig respekt her i bloggverdenen? Jeg har begynt å tvile på at det er så veeeldig mange som bryr seg om hva respekt er for tiden. For det første: Hvorfor er det så mange som tror de er geniale og reklamerer for bloggen sin på andres blogger? Det er respektløst.
Har bloggeren stilt opp et spørsmål er det vel rett og rimelig at man skal kommentere om det emnet da. Lese hele teksten, for det er mange som bare skriver: "Fint bilde!" og klikker seg videre til neste blogg. Igjen: Respektløst. Tror nok bloggerene ville sette pris på om enkelte faktisk leste teksten istedet for å kommentere tilfeldig: "Hei! Fin blogg, kommentere på min??" Man blogger jo for at folk skal lese tekstene, med mindre det er en fotoblogg da…. Men dere tar poenget.
Jeg later som. Jeg smiler og ler som om ingenting har hendt. Jeg er med på ting, morer meg med andre og alt er som før. Det de ikke vet er at jeg later som om alt er bra. Smilene er falske og latteren er gråt. Jeg er med på ting for å glemme. I tankene er du stadig med meg, og aboslutt ingenting er som før. Men jeg kan vel late som?
Du er en del av min fortid. Jeg vil glemme, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg har ingen anelse om hvordan du har det, men etter avskjeden å dømme klarer du deg nok bra. Jeg sa jeg ikke ville være den svake av oss, tok feil… Igjen. For her er jeg. Ingen aning om hvor jeg vil her i livet. Uten deg er det ikke noe meg heller. Alle gangene vi kranglet, jeg trodde det gjorde oss sterkere?
Jeg er så lei meg… Kunne jeg skrudd tilbake tiden- så hadde jeg jo gjort det. Men alt er sagt og alt er gjort. Jeg prøvde, men tapte kampen…
Jeg har jo fått høre at jeg trenger det, så hvorfor ikke? Åjooo, stemmer det… Får ikke lov av mamma. Gud, jeg er lei av håret mitt. Selv om antipermanent sannsynligvis ikke varer så veldig lenge har jeg sykelig lyst til å gjøre det! Vil farge det også, men får så klart ikke lov til det heller…..
Om jeg kler det? Neeei, jeg vet ikke. Men jeg VIL og SKAL ha rett hår!! Uff… Bare i drømmer slikt skjer.
Har du noen gang ønsket å forandre håret og hele deg?
