Våknet nettopp fra narkosen, så alt går rundt. OG SE SÅ GUL JEG ER??? Sprit! Hahah. Jeg er sykt svimmel, og om en time har de tenkt å sette inn cellegift….. Jeg vil absolutt ikke, men må man så må man, tipper jeg? Skal oppdatere dere om hvordan det går senere i dag, så skal dere også få masse søte bilder av syke meg! woh.
Æhææ, lykke
Jeg er egentlig veldig imot iPhonebilder på bloggen, but eey! SE HVEM JEG FIKK BESØK AV <3 Thea og Sandra! Og da de hadde vært her, da kom storebroren min, Stian; med Gry. Så jeg har fått fint besøk i dag, og det var superkoselig. Tar gjerne imot mer besøk altså, for de som lurer, så er jeg på Radiumhospitalet i Oslo. I morgen starter jeg med cellegift for fullt, så jeg skal sitte med den ekle kuren i 5 timer og må operere inn en dings i brystet jeg aldri husker hva heter…. Jepp.
Parykk
Har prøvd parykker i hele dag, og endte opp med denne! Har fortsatt hår, heldigvis, og håper virkelig jeg slipper å miste det…
“Hvordan klarer du å være så sterk?”
“Du er så åpen om det! Hvordan klarer du det?” Jo, nå skal dere høre! Jeg, som i Ingrid Rundberget Enger (best kjent som Ingrid Jackson), jeg er et menneske. Mennesker; de blir syke. Enten det er fysisk eller psykisk, vi blir det alle sammen. Og hvorfor skal man da holde noe menneskelig hemmelig? Jeg vet at det er tabu å snakke om psykiske lidelser, og det er vanskelig å spørre en kreftpasient hvordan det går. For meg er det helt normalt, og helt greit. Det kan være vanskelig for mange, men tenk at du ikke er alene, for du er aldri alene. Det har dere vist meg en god stund nå, jeg har fått så mye støttende meldinger og telefoner og mailer og gud vet. Jeg er EVIG takknemlig for det, det skal dere vite. Uten dere hadde jeg gitt opp, og jeg hadde ikke vært her i dag.
OG SÅ, dagen i dag. Jeg har fastet, og jeg fikk ikke spise før klokken var 17.00. Jeg har fått radioaktivt stoff i meg (HVOR KULT??), og jeg har vært på Ullevål. På fredag begynner cellegiften…. Og i morgen skal jeg møte en frisør for å fikse parykker… Jeg gruer meg.
Er du noen?
Jeg føler jeg trenger noen. Noen å le med hele tiden, noen som tåler at jeg gråter, og noen som takler alt det dumme jeg gjør. Noen som kan holde meg med selskap dager jeg er syk eller trenger det, noen som vil ligge inntil meg og høre på dramet mitt om og om igjen. Noen som ber meg skjerpe meg når jeg er en komplett idiot, og som er villig til å forsvare meg fra alt vondt.
Finnes noen?
Dear cancer, we won’t miss you
I morgen skjer det.
“Hvordan går det?”..
..spør de med et sårt blikk. “Det går helt fint med meg!” svarer jeg med et smil; alltid. Jeg tror ikke det er en person i hele verden som har hørt meg si noe annet enn at det går bra. For det gjør jo det, joda, jeg har kreft, men snart er det borte, ikke sant? Det vil kreve en kamp, men jeg har kjempet så mye før, så en gang til gjør meg ingenting. Jeg klarer det her!
I dag var siste skoledag på en stund, for jeg kommer mest sannsynlig til å bli både skalla og utslitt. Så, jeg fikk en supersøt avskjed av den kjære klassen min. Hvis du tror klassen din er bra, så har du virkelig ikke møtt min! Men hvis du vil følge med på dem, så ta en titt på MKlyf på instagram! Jeg lover, det er verdt det. Og igjen, MK1, tusentusen takk. Dere er virkelig best.
“Kommer du til å dø?”
04.57 i dag tidlig kom mamma inn på rommet mitt for å vekke meg, og turen bar videre til Radiumhospitalet i Oslo. Først tok jeg sikkert 8 glass med blodprøver, og deretter snakket jeg med en lege. Etter legebesøket måtte jeg ta røntgen av lungene, og ultralyd av magen. Så bar det ned til legen igjen; OG LEGEN SA at jeg vil klare meg veldig bra. Behandlingen foregår over omtrent to måneder, men jeg blir innlagt på onsdag for en cellegiftkur som går over fem dager. Jeg kommer mest sannsynlig til å bli veldig syk, eller miste håret mitt. Jeg gruer meg veeeldig… Men jeg blir frisk, jeg overlever, og det har heldigvis ikke vært noen spredning.
“Du er to personer. Jeg elsker bare halve deg”
Det er ikke så jævlig lett, det her. Jeg mener, å være to personer har vel egentlig aldri vært planen min. Jeg ble to personer for flere år siden, og det er ikke noe jeg får gjort noe med. Alle jeg har vært med – og kjent veldig lenge, eller hatt et godt forhold til, de har til slutt få se at jeg har to sider. Vi har alle to sider, men jeg mener; sider som du ikke hadde forestilt deg at noen har. I det ene øyeblikket er jeg blid og kunne gått på roser, i det andre kan jeg skrike at jeg vil dø og knuse ting; og dette skjer fordi? Aner ikke. Folk har liksom ingen aning om hvordan jeg har det, og de vil ikke prøve å forstå det. De nærmeste trekker seg unna hvis jeg får et utbrudd, og det er ikke alltid de kommer tilbake. Så hva gjør jeg da?… Jeg får liksom ikke gjort så mye. Nada. Niks.
There will be always something old in the New Year
Jeg leser optimistiske statuser hele tiden om at “2014 blir så mye bedre enn 2013!” Men gjør det det? Tror dere at ting forandres over natten? Det er mulig det gjør det for noen, men greia er at da må du bryte dine gamle rutiner og selv klare å starte på nytt. Alt du har opplevd i 2013 kommer fremdeles til å sitte igjen. Et nytt år er som en ny dag, du kan velge å smile til verden, eller du kan velge å hate den. Alt er opp til deg….
Jeg vet at mitt nye år kommer til å bli hardt, og jeg har en del kamper jeg må kjempe. Jeg har bestemt meg for at jeg skal vinne, uansett hva, så skal ingenting få stoppe meg. Underveis skal jeg ta masse bilder, med hår eller ikke, jeg skal ta bilder som uttrykker det jeg føler til enhver tid; Og jeg skal utvikle meg som fotograf.
// Skal skrive ned nyttårsforsetter senere! Hahaha, heng med