Hvordan oppdaget du at du hadde fått kreft?
Jeg har hatt en veldig stor kul i låret veldig lenge, så til slutt fant jeg ut at jeg skulle til legen med den… Sånn fant jeg ut av det.

Hvordan reagerte familien rundt deg, og ikke minst du? 
Mamma ble helt borte, mens jeg satt der og strevde for å holde tårene inne når hun gråt. De fleste fikk vel litt sjokk, egentlig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vet du hva slags behandlinger du skal igjennom?
Jeg får vite det på fredag, tror jeg..

Må du ta fri fra skolen nå? 
Neida, jeg skal prøve å være der så mye som mulig!

Hva slags kreft er det? 
Det er lymfekreft

Hvem har stilt opp mest for deg? 
Familien min tror jeg

Er dette det verste som har hendt deg? 
Nei, vettu hva, det er det ikke… Det verste som hendte meg skjedde en uke før jeg havna på Sanderud.

Hvis du skal på cellegift, så mister du vel håret? Hvordan tror du det blir? 
Det er fullt mulig at jeg gjør! Tror det blir.. rart.. og kanskje litt morsomt, har alltid ønsket meg parykk, haha!

Hva slags behandling skal du ha? Hvor lenge varer den?
Det vet jeg veldig lite om foreløpig..  

Akkurat nå føler jeg meg så sinnsykt ensom. De nærmeste trekker seg unna, og ingen er her med meg når jeg trenger det. De siste dagene har jeg vel blitt ditcha av enkelte personer hundre ganger, og jeg tror ikke de egentlig vet hvor mye vanskeligere de gjør ting for meg. Hver gang det skjer, hver gang noen blir litt småirritert på meg for et eller annet, så faller jeg sammen. Hvorfor er det ingen her og passer på meg nå? Jeg er så liten og så redd

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

– but I can take on anything. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ikke noe annet valg enn å vente. Men mens jeg venter, så kan jeg vel gjøre det beste ut av det? Jeg prøver å holde hodet høyt, selv om det ikke er like enkelt bestandig. Jeg vet at det er utrolig mange der ute som heier på meg, jeg vet at det er så mange som både vet og håper jeg klarer dette her. I morgen skal jeg på sykehuset for å ta en CT-undersøkelse, jeg gruer meg… Jeg håper ikke de finner enda mer i kroppen min. Jeg har ikke lyst til å være syk! Jeg vil gå på skolen og jeg vil klare det, jeg vil ikke tenke over at jeg har kreft og gråte for det. Æsj. Men det vil gå bra, så lenge alle jeg trenger er rundt meg. 

Og hvis dere lurer på noe ang. kreften, så er det bare å spørre, så skal jeg lage et innlegg med spørsmålene jeg får senere! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

You know, so often we think we have each step figured out. And when one thing doesn’t go our way, we begin to question. We being to fear of what our next step would be.
I had one of those moments about some days ago when I got diagnosed with cancer.
And although, I feel like I’ve shared my story enough, there’s a moment in particular I wanna share with you now. A moment that I dont talk about very often.
Usually, you hear me say positive things: that I’ve moved on, I pressed on, I didn’t let it slow me down.
But I never talk about the moment when I fear what the future was. When I asked the question, “Am I gonna die?”
My doctor looked back at me and said, “Nope. You’re gonna be alright.”
And then from that point on, I made the commitment that I wouldnt let it slow me down. And so when that moment comes for you, in your own circumstance, in your own life..

Promise me one thing: Don’t you ever, EVER let it slow you down. Because I believe in you!
And I wanna thank all of you for believing in me;
Even when I had trouble believing in myself…
So for that I say,
Thank you.

//Tale av Nick Jonas, men kunne ikke sagt det bedre selv. 

Jeg kan hyle og slå og sparke og skrike og grine og skrike til jeg ikke klarer mer, men det vil ikke endre noen ting. Jeg fikk beskjeden den lille julaften, jeg har kreft. Jeg vet enda ikke helt hva jeg skal føle om det, om det går bra eller om jeg skal bli lei meg… Alle tenker vel “Hvorfor meg?” når en sånn beskjed kommer; jeg, jeg ble mest lei meg når jeg så reaksjonen til mamma. Selv syntes jeg ikke det var så ille, for jeg blir jo frisk, gjør jeg ikke? Hvordan blir man egentlig klar til en sånn kamp? Jeg har tusenvis av spørsmål, men ingen har svar. Alt jeg vet er at jeg skal verdsette alt den neste tiden. Hvert øyeblikk. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vært på sykehuset; Igjen. Det går jo aldri min vei noe sted… Først Sanderud, og nå det her? Åh. Dritt. Men, det er ikke meg det er synd på, jeg syns det er mest synd på de rundt meg. Jeg vet at det gjør vondt å få den beskjeden, at noen av dine nærmeste har kreft, but ey’, det går bra! Alltid. Jeg vet ikke hvor farlig det er, alt jeg vet er at det er lymfekreft i en kul jeg har i låret, og den har vært der en god stund, så det går nok bra skal dere se. Følte for å skrive dette innlegget så dere slipper å lure eller høre det fra andre!

Senere kommer det koselige valpebilder! Hihi

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Du veit hun jenta du ble sammen med for noen måneder siden, hun du fortalte at du var stupforelska i? Hun som hadde sett på deg i mange uker, kanskje år, men som ikke hadde turt å si noe til deg fordi hun hadde fått hjertet sitt knust før? Hun du så veldig lett kom innpå med sjarmen din og lovet å ikke såre? Ja. Hvorfor i alle dager går du bak ryggen hennes og har deg med andre? Hvorfor sårer du henne og svarer ikke på meldingene hennes når du er med “gutta”? Er det kanskje ikke gutta likevel?

Hvis du ikke klarer å holde deg til en eller ei, så ikke gå inn i et forhold, det er ikke verre. Du setter en person som er villig til å ofre alt for deg utfor et stup, og hvis du ikke er fornøyd med personen du er sammen med, så gjør det slutt. 

Sier dette fordi auuuch, generasjonen vår er jo helt nissete, folk tror liksom det er helt greit å være utro og syns det er status. Vel, jeg syns du er en dritt og du fortjener ingenting. Takk for meg! 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er på tide å fri seg fra demonene som herjer på innsiden. På tide å starte på nytt, tenke positivt og se fremover. Men hvor skal jeg starte? Denne ferden har vært så veldig lang, den har for det meste bestått av selvhat, kranglig med meg selv, tårer, enda mer selvhat og enda flere tårer. Det har vært dager jeg har sett meg i speilet og begynt å gråte fordi jeg syns jeg er feit, begynt å gråte fordi jeg syns jeg er stygg. I dag, i dag klarte jeg endelig å si til meg selv; Jeg er fornøyd. Jeg er fornøyd med hvem jeg er. Hvordan jeg ser ut. Ingen skal ta det fra meg, ingen. Jeg har arr på meg, jeg burde angre, men jeg gjør ikke det. Det sier meg hva jeg har vært igjennom, og at jeg har mestret det. Magen min er ikke flat når jeg sitter, jeg har hatt komplekser med mat og kropp en god stund, og jeg vil absolutt ikke ha krøller, men hva betyr det? 100 år fra nå, hva har det å si uansett? Dette er sånn jeg ble skapt, så da får jeg bare gjøre det beste ut av det. 

Vi har alle komplekser med oss selv, vi har alle ting ved oss selv vi ikke liker. Men tenk over det, hvis ikke du hadde vært deg, hvem hadde vært det da? Du må lære å elske kurvene dine, hoftene dine, rumpa di, håret ditt, øynene dine. Du er perfekt akkurat som du er, og ingen kan ta det fra deg. Hvor mange kilo du veier, hva slags klær du har på deg eller hvor mye sminke du bruker definerer ikke hvem du er som person. Det som kommer fra innsiden, at du er god mot andre mennesker og tro mot deg selv; det definerer hvem du er. Så neste gang du tenker på at du ikke skal putte i deg det siste kakestykket fordi du blir feit, legg fra deg den tanken og ta det kakestykket. Du fortjener det, du fortjener et godt liv, og du fortjener å være fornøyd med deg selv. 

(Skriver dette i godt humør, jeg vet det er en lang vei igjen, but ‘ey, dere kan høre på meg selv om jeg ikke alltid er like flink til det…)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selvskading, psyken til folk, død og den slags kødder man ikke med. Det gjør man bare ikke, det sier ganske mye om deg som person. Jeg fant igjen dette her på twitter! Den øverste var ment til meg, og personen som skrev det betydde en del for meg for ganske lenge siden… Det såret meg utrolig mye. Det at jeg valgte å ta imot hjelp og gikk ut for å fortelle verden om at jeg sliter; og så får dette midt i fleisen av en som pleide å være en nær venn… Det såret. Men jeg må le av det også, for det sier vel mer om han enn meg. 

Så fant jeg igjen den under, som sier at “jeg vil ikke ha noe med en person som kutter seg å gjøre.” Det er det verste jeg har sett på år og dag. Tror du at du vet om alle vennene dine som kutter, eller? Jeg er ganske sikker på at de vennene dine som sliter ikke tør å gå til deg noe mer, etter du har skrevet noe sånn. Hvis en person sliter og skader seg selv, så ikke forlat dem i søla, hjelp dem opp! Jeg har lært av min far; Aldri se ned på noen med mindre du hjelper dem opp igjen. Og det er akkurat sånn det skal være, du har null rett til å se ned på et menneske fordi de skader seg selv. Du hjelper ingenting ved å få dem til å føle seg en million ganger verre. Men om du velger å gjøre noe sånn som å forlate dem i deres verste stunder; så håper jeg virkelig du har motet til å stå der helt alene midt oppi akkurat det samme etterpå også. 

Nå er det to uker siden jeg var på Sanderud, og ting går faktisk bedre. Jeg ville ha hjelp fordi jeg ikke orket denne hverdagen med bare dritt og faenskap lenger, og det er noe av det smarteste jeg har gjort. Jeg lærte at man må bruke helsevesnet i Norge for det dem er verdt. De er jo faktisk der for at du skal få hjelp, husk det. De hjelper ungdommer med problemer hver eneste dag, og har hørt nesten alt, så jeg råder deg til å ta det første skrittet. Snakk med noen. Du fortjener ikke å ha det vondt, så gjør noe før det er for sent! Ikke la det gå lengre hvis du allerede føler det har gått langt nok. 

Ungdommer er utrolig flink til å skjule ting, jeg tror det er et talent vi har, så folk kan ikke se det på deg (som regel) at du sliter, du må ta det første skrittet selv. Snakk med helsesøster på skolen, en venn du stoler på, mamma eller pappa, onkel, tante, bestemor, bestefar, psykolog, lege. Hva som helst. DU er verdt hjelp. Og hva er det verste som kan skje? At du blir frisk, glad og kan leve normalt? Du er alltid verdt det. Aldri glem det.