Fra i går har jeg og lillebroren min hatt besøk av Robin og Brage! Det var veldig gøy, egentlig. Gikk for det meste i gaming (etter vi hadde vært på tivoli “Mart’n”), og altfor mye bråk… Ingen var noe særlig sosiale (siden alle hadde hver sin mobil, *host*,) men det var veldig gøy!
Henrik og Robin!
Besteste Brage <3
Og en liksom superfornøyd meg! Hahhaha. Wow, jeg suger til å lage hverdagsinnlegg.
Hva har du gjort i helgen?
Jeg prøver så hardt… Så hardt å klistre på meg smilet. Det gjør vondt, og av og til får jeg ikke til. Men når jeg får til, så føler jeg at jeg har seiret. Jeg er så glad for at jeg har folk rundt meg som hele tiden tar meg imot når jeg faller. Uten dem, så hadde jeg ikke vær her nå. 
Det går bra. Det gjør det. Jeg klarer meg. Jeg skal klare dette, og jeg vet at jeg ikke er alene. Det er vanskelig å si hvorfor det ble sånn; ingen vet. Ikke engang jeg. Jeg valgte det ikke. Men jeg er nærmere målet enn jeg var, og det er det viktigste.
(Og han er singel, damer! Første man!)
Sjelløs. Det er det hun er. Sjelløs og ond, og hun forteller meg hvordan jeg skal gjøre ting, og hva. Forestill deg at hun er i hodet ditt, og hele tiden står der og nærmest skriker til deg at “DU GÅR DER, ellers skjer det og det!” Og ting som: “Du er ikke verdt noe. Bare vær stille. Ikke si noe. Ingen hører på deg.”
Dere tenker sikkert at det høres utrolig sært ut, men tenk om det faktisk var sånn i DITT hode. Tenk om den onde, sjelløse jenta med de ekle øynene snakket sånn til deg. Tenk om hun ba deg gjøre ting, og hele tiden fortalte at du ikke var god nok, at du ikke fortjente å leve. Sånn har hun holdt på veldig lenge nå, men jeg er ferdig med å høre på henne. Hun skal ikke få styre meg lenger!
– Det er på tide å starte på nytt. Det er på tide å sette ned foten og gå.
Veien har vært lang, det har vært fall, snubling, og jeg har slått meg et par ganger. But hey! I’m still here. Og i dag, i dag kjente jeg igjen den lykken jeg fumlet rundt i mørket etter. Med ett var den der, rett foran meg, og jeg kunne endelig plukke den opp og ta den med meg igjen. Når jeg snubler og mister den igjen neste gang er vanskelig å si, men jeg skal holde fast. Uansett hva.
Jeg er med i noe som heter temafoto, sammen med Anette, Eirin, Elise, Julia og Thea, og hver søndag postes et “Temafoto!” Vi trekker et bilde, og får et tema, og gjennom et bilde skal vi tolke det.
Denne ukens tema var MUSIKK! Og bildet sier vel egentlig seg selv. (Creds til lillebroren min som satt seg på rumpa i snøen)
Hverdagen min er bittelitt lysere. Bittelitt lysere fordi jeg har møtt en veldig kul person, og han oser av positivtet og humor. Han er alltid der for meg, og jeg har bare kjent han “ordentlig” i en uke. Det bare sa “click”, og vi fant tonen med en gang. Jeg trodde alt håp var ute, men noen skiftet batteri og skrudde på lyset! Waow. Jeg ser lys. Håp. Jeg har fått håp.
