2013 har gitt meg mye, men mest av alt har det gitt meg vondt. Jeg vil glemme dette året, og jeg håper at 2014 blir en million ganger bedre. 2013 startet fint, så kom februar og jeg var veldig langt nede. Jeg ble plukket opp igjen på en eller annen måte, men det er bare et fjernt og svakt minne nå. Dette året har gått så mye opp og ned, og det har avsluttet helt forferdelig. I november havnet jeg på Sanderud, og lille julaften fikk jeg vite at jeg har kreft. Forholdet mitt gikk i vasken, og jeg ble knust. MEN, jeg har laget meg noen nyttårsforsetter, så jeg får vel fortelle om dem også!
– Jeg skal bli frisk. – Jeg skal le mer enn jeg gråter. – Jeg SKAL på konsert. – Feste mer. – Møte nye folk. – Ta sjanser jeg aldri ville turt å ta ellers. – Prøve å holde meg positiv selv når det ser helt svart ut. – Være mer ute! (Selv om mamma og pappa savner meg hele tiden fordi jeg “aldri er hjemme”) – Ta masse kreative bilder.
Jeg leser optimistiske statuser hele tiden om at “2014 blir så mye bedre enn 2013!” Men gjør det det? Tror dere at ting forandres over natten? Det er mulig det gjør det for noen, men greia er at da må du bryte dine gamle rutiner og selv klare å starte på nytt. Alt du har opplevd i 2013 kommer fremdeles til å sitte igjen. Et nytt år er som en ny dag, du kan velge å smile til verden, eller du kan velge å hate den. Alt er opp til deg…. Jeg vet at mitt nye år kommer til å bli hardt, og jeg har en del kamper jeg må kjempe. Jeg har bestemt meg for at jeg skal vinne, uansett hva, så skal ingenting få stoppe meg. Underveis skal jeg ta masse bilder, med hår eller ikke, jeg skal ta bilder som uttrykker det jeg føler til enhver tid; Og jeg skal utvikle meg som fotograf.
// Skal skrive ned nyttårsforsetter senere! Hahaha, heng med
Hvordan oppdaget du at du hadde fått kreft? Jeg har hatt en veldig stor kul i låret veldig lenge, så til slutt fant jeg ut at jeg skulle til legen med den… Sånn fant jeg ut av det.
Hvordan reagerte familien rundt deg, og ikke minst du? Mamma ble helt borte, mens jeg satt der og strevde for å holde tårene inne når hun gråt. De fleste fikk vel litt sjokk, egentlig.
Vet du hva slags behandlinger du skal igjennom? Jeg får vite det på fredag, tror jeg..
Må du ta fri fra skolen nå? Neida, jeg skal prøve å være der så mye som mulig!
Hva slags kreft er det? Det er lymfekreft
Hvem har stilt opp mest for deg? Familien min tror jeg
Er dette det verste som har hendt deg? Nei, vettu hva, det er det ikke… Det verste som hendte meg skjedde en uke før jeg havna på Sanderud.
Hvis du skal på cellegift, så mister du vel håret? Hvordan tror du det blir? Det er fullt mulig at jeg gjør! Tror det blir.. rart.. og kanskje litt morsomt, har alltid ønsket meg parykk, haha!
Hva slags behandling skal du ha? Hvor lenge varer den? Det vet jeg veldig lite om foreløpig..
Akkurat nå føler jeg meg så sinnsykt ensom. De nærmeste trekker seg unna, og ingen er her med meg når jeg trenger det. De siste dagene har jeg vel blitt ditcha av enkelte personer hundre ganger, og jeg tror ikke de egentlig vet hvor mye vanskeligere de gjør ting for meg. Hver gang det skjer, hver gang noen blir litt småirritert på meg for et eller annet, så faller jeg sammen. Hvorfor er det ingen her og passer på meg nå? Jeg er så liten og så redd
Jeg har ikke noe annet valg enn å vente. Men mens jeg venter, så kan jeg vel gjøre det beste ut av det? Jeg prøver å holde hodet høyt, selv om det ikke er like enkelt bestandig. Jeg vet at det er utrolig mange der ute som heier på meg, jeg vet at det er så mange som både vet og håper jeg klarer dette her. I morgen skal jeg på sykehuset for å ta en CT-undersøkelse, jeg gruer meg… Jeg håper ikke de finner enda mer i kroppen min. Jeg har ikke lyst til å være syk! Jeg vil gå på skolen og jeg vil klare det, jeg vil ikke tenke over at jeg har kreft og gråte for det. Æsj. Men det vil gå bra, så lenge alle jeg trenger er rundt meg.
Og hvis dere lurer på noe ang. kreften, så er det bare å spørre, så skal jeg lage et innlegg med spørsmålene jeg får senere!
You know, so often we think we have each step figured out. And when one thing doesn’t go our way, we begin to question. We being to fear of what our next step would be. I had one of those moments about some days ago when I got diagnosed with cancer. And although, I feel like I’ve shared my story enough, there’s a moment in particular I wanna share with you now. A moment that I dont talk about very often. Usually, you hear me say positive things: that I’ve moved on, I pressed on, I didn’t let it slow me down. But I never talk about the moment when I fear what the future was. When I asked the question, “Am I gonna die?” My doctor looked back at me and said, “Nope. You’re gonna be alright.” And then from that point on, I made the commitment that I wouldnt let it slow me down. And so when that moment comes for you, in your own circumstance, in your own life..
Promise me one thing: Don’t you ever, EVER let it slow you down. Because I believe in you! And I wanna thank all of you for believing in me; Even when I had trouble believing in myself… So for that I say, Thank you.
//Tale av Nick Jonas, men kunne ikke sagt det bedre selv.
Jeg kan hyle og slå og sparke og skrike og grine og skrike til jeg ikke klarer mer, men det vil ikke endre noen ting. Jeg fikk beskjeden den lille julaften, jeg har kreft. Jeg vet enda ikke helt hva jeg skal føle om det, om det går bra eller om jeg skal bli lei meg… Alle tenker vel “Hvorfor meg?” når en sånn beskjed kommer; jeg, jeg ble mest lei meg når jeg så reaksjonen til mamma. Selv syntes jeg ikke det var så ille, for jeg blir jo frisk, gjør jeg ikke? Hvordan blir man egentlig klar til en sånn kamp? Jeg har tusenvis av spørsmål, men ingen har svar. Alt jeg vet er at jeg skal verdsette alt den neste tiden. Hvert øyeblikk.
