Jeg er redd for å bli byttet ut med andre mennesker, jeg er skikkelig kresen på mat, og jeg hater å gå i kjole. Jeg skulle ønske jeg klarte å holde meg til en stil som jeg tok helt ut og fullførte, istedet har jeg mange ettersom hvilken dag det passer best og hvilke folk jeg henger med. Jeg har et hat/elsk-forhold til mennesker, noen tåler jeg ikke, andre syns jeg er helt topp og vil snakke masse med. Jeg elsker fotografering og redigering, men syns redigeringen er det morsomste.
Jeg vil ha dreadlocks, jeg syns det er det kuleste man kan gjøre med hår i hele verden, og har tenkt å skaffe meg det. Jeg elsker alt som kryper og går og er ikke redd for edderkopper. Jeg stresser altfor mye, trøstespiser når jeg er lei meg og elsker å gå i regn alene og høre på musikk. Jeg tror på engler og demoner, spøkelser og uforklarlige ting som det. Jeg ELSKER kors og gamle nøkler og klokker. Jeg sammenligner meg selv med andre i det ene øyeblikket, og i det neste tenker jeg “Jaja, jeg er vel bra som jeg er.”
Det eneste jeg liker med meg selv er rumpa mi, smilet mitt og øynene mine. Jeg kan ikke fordra krøllene mine, og jeg hater mennesker som ikke er løsningsorienterte og bare kommer opp med unnskyldninger for å ikke gå ut.
Er vi litt like på noen områder? Si ja, vær så snill. Noe mer du lurer på? Hahaha
I det siste har jeg fått høre en del negativt fra folk jeg trodde bare skulle støtte meg om forholdet mitt til Brage. Jeg har fått høre at det ikke er sunt, at alderforskjellen har for mye å si og blablabla. Jeg ønsker ikke å høre på det, jeg har ikke lyst. Det er skikkelig sårende for meg at nå som jeg endelig har fått noe å holde fast i, noen å være så glad i, så skal det tas vekk fra meg. At folk prøver å splitte oss, og spesielt de som burde støtte meg uansett hva slags valg jeg tar.
Jeg har hatt det skikkelig vondt og håpløst veldigveldig lenge, og Brage gjør meg glad. Han gjør meg lykkelig! Jeg er hodestups forelsket, og jeg ønsker ikke at det skal ta slutt. Jeg vil hvertfall ikke at det tar slutt på grunn av at jeg blir lei av å høre sårende ting. Det pleier å være sånn at når jeg blir glad, så skal et eller annet fra meg den gleden. Det har alltid vært sånn. Men ikke denne gangen. Jeg har ikke lyst til å la det skje.
Det at jeg er sammen med en person som gjør meg så glad skjønner jeg ikke at kan være “ødeleggende” for andre. Jeg har alltid tid til vennene mine, alltid hatt tid til familie, alltid måtte adlyde alt fordi jeg ikke har hatt andre valg. Det at jeg tilbringer mye tid med en person er faktisk ganske godt for meg, fordi jeg får meg selv på andre tanker… Og her om dagen fikk jeg høre av en av mine nærmeste at jeg ødelegger folk. På hvilken måte? Jeg prøver alltid å gjøre folk tilfreds. Jeg prøver alltid å ha tid til alle.
Jeg sier alltid at jeg ødelegger folk og bare er i veien for andre, og nå har jeg jo fått det bekreftet… Tusen takk.
Takk for at du er der for meg, for at du tar meg imot når jeg faller. Takk for at du aksepterer meg som den jeg er, og for at du får meg til å ta meg sammen når jeg er teit. Takk for at du trøster meg når verden er dum, og takk for at du tilgir meg når jeg sier og gjør dumme ting. Takk for at du er lyset i hverdagen min, og grunnen til at jeg smiler fra hjertet mitt. Tusen takk for alle latterkrampene og gode øyeblikkene jeg har fått med deg, jeg vet det blir fler. Tusen takk for at du forstår, og for at du prøver. Tusen takk for at du ikke har gitt meg opp, slik alle andre vanligvis ville ha gjort by now. Tusen takk for at du er så tålmodig med meg, og tusen tusen takk for at jeg får være meg selv med deg. Og til sist, men ikke minst; Tusen takk for at du har vist meg hva kjærlighet er.
Hahaha, funnet igjen meg selv på Twitter sikkert fire ganger i løpet av måneden, er det virkelig SÅ gøy å legge ut bilder og kommentere alt jeg gjør? Litt gøy å vite at folk har et så kjedelig liv at de må skrive om hva alle andre gjør, egentlig. Og så fant jeg igjen profilbildet mitt der det stod “nice hair bruri”… Jeg kan fortsatt ikke noe for håret jeg har, folkens! Men det blir snart gjort noe med, så slipper dere å irritere dere over det. Og nei, jeg blir ikke såret, slapp av, jeg har lagt sånne ting bak meg, og jeg vet at jeg er bedre enn å bry meg om hva misunnelige folk ingen liker sier om meg.
Det er forresten skikkelig teit gjort å tweete om folk, det kan anmeldes, jeg håper visse personer er klare over det! Hvis ikke, så er dere det nå. Dette kommer vel på twitter dette og, men da vet dere selv hvor tette i pappen dere er……….. :):):) Have fun
Det er ikke godtatt å være tynn, og det er ikke godtatt å være “fyldig.” Jeg kjenner ikke ei jente i hele vide verden som er fornøyd med seg selv og kroppen sin… De skulle enten ønske de var tykkere, eller så skulle de gjerne ha slanket seg til ribbeina stakk frem; og selv DA hadde det ikke vært nok. Selv går jeg i store hettegensere og slææske-klær fordi jeg er så sykelig misfornøyd med meg selv og kroppen min. Det høres helt sykt ut, men det er sånn det er. Jeg vet godt selv at jeg er helt passe tynn, men for meg føles det ikke sånn….
Hvem sin feil er alt dette? Når alle rundt deg legger et press på deg, når du ser at folk spiser epler og du står med en sjokolade i hånda… Når du ser at de kler tettsittende klær, og du føler deg som en boms, såklart blir du påvirket. Du vil jo føle deg bra du også! Eller at beina dine stikker ut, og du skulle gjerne hatt litt former. Media har gjort det slik, det er en evig konkurranse med folk rundt deg, kjendiser, reklamer… Slankepresset er vanvittig.
Uansett hvordan DU føler det med deg selv, husk på dette her; Det er bare EN av deg, du lever ET liv, og da skal du få leve godt! Spis god mat, le til du griner, for dette skal liksom være den beste tiden i livet ditt. Så gi faen i hva folk sier om deg, gi dem finger’n om de mener du er noe annet enn vakker. Du er perfekt akkurat som du er, og du er altfor ung til å la samfunnet ta knekken på deg.
Jeg tenker… og jeg tenker masse. Det er ikke alltid tankene mine er like positive, og jeg ender opp med å ødelegge meg selv. Jeg prøver å legge ting bak meg, men det dukker opp igjen… Jeg er den eneste som legger press på meg for tiden. Oppi det hele har jeg også masse positivt!
> Jeg har verdens herligste kjæreste! > Jeg har gode venner som støtter meg, og alltid er der > Latter er en stor del av hverdagen min for tiden > Kreativiteten er tilbake!
Så hvordan det går? Joda…. Jeg rusler i tunge sko… Men jeg vet at de snart faller av og jeg kan gå uten.
Det blå hjertet, det iskalde blå hjertet som likevel føler så mye. Det kalde lyseblå og krystallklare hjertet som var beskyttet av en safe. En safe laget av gull. Ingenting kunne skade det… Inntil en idiot uheldigvis ødela safen og tok med seg hjertet. Han ville leke med det, og det var jo greit… Men så mistet han det. En sprekk ble tydelig i hjertet, og det kjentes. Han lovet at det aldri skulle skje igjen, men han hadde også lovet før han mistet det at han skulle ta godt vare på det. På veien holdt han i det, og sakte, men sikkert smeltet det i hendene hans. Han fortsatte å leke med det. Stelle det… Men så mistet han det igjen. Denne gangen hadde ikke den lille sprekken noe å si, denne gangen knuste hele hjertet. I en million knas… En million små biter, som igjen delte seg i to. Gutten måtte samle det igjen, han forsøkte å smelte det sammen igjen, men på et vis ble det jo aldri det samme… Sprekkene var jo fremdeles der.
