I dag opplevde jeg noe veldig rart og vondt noe. Jeg kom på skolen til fjerde time, med vondt i hodet, og jeg fikk en paracet av ei venninne. Så spurte jeg om det var noen som ble med i kantina for å finne vann, men det var det ingen som gadd. De fortsatte å prate, og diskuterte om de skulle være med meg eller ikke før temaet gled over i noe annet, og jeg spurte gjentatte ganger. De begynte å ignorere meg, så jeg bare tuslet ut av klasserommet, gikk litt sakte i håp om at de skulle komme etter, men det gjorde de ikke. Jeg følte meg skikkelig verdiløs og ignorert, det er fælt å si det, ettersom jeg egentlig trives skikkelig godt med klassen og alle er så snille og greie. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort eller hvorfor de ikke ble med? Jeg hadde jo blitt med hvis de hadde spurt meg?
Jeg begynte å gå mot kantina og måtte bite meg veldig hardt i leppa for at tårene ikke skulle begynne å renne. Det var jo masse folk der, men de så liksom rett gjennom meg, så det hadde vel kanskje ikke gjort noe uansett. Når friminuttet var over hadde vi en time med Photoshop, og da var det greit, da kunne de be om hjelp og alt mulig. Først da ble jeg sett fordi det var noe jeg kunne. I dag har jeg følt meg skikkelig verdiløs og brukt. Det er som om folk bare ser meg hvis de trenger noe, hvis de vil ha hjelp, men når jeg ber dem om noe, da er jeg ikke viktig lenger.
Heldigvis, så kom jeg hjem til en veldig glad kjæreste som ga meg både kos og blomster… Husk det, folkens, at det koster så lite å gjøre de rundt deg glade. Det koster så lite å bare vise at du ser personen.
Klikker meg inn på Twitter, det første jeg ser er at en treåring ble knivstukket og drep av en trettenåring. Klikker meg inn på Facebook og det første jeg ser er den berømte statusen om at du ALDRI blir bra nok. Nei, visst faen blir vi aldri bra nok. Det er kun fåtallet av befolkningen som ikke driver med et og annet rusmiddel, og enda ferre som er fornøyde med seg selv. Jeg har ikke tellingen på hvor mange jeg vet om som sliter med angst, depresjon, selvskading, selvmordstanker eller spiseforstyrrelser. Presset er helt sykt. Drap skjer overalt daglig, og om det ikke er drap; så er det selvmord. Vet du hvor mange unge som sliter i dag? Jeg tror ikke jeg vet om en eneste person som er fornøyd med seg selv lenger.
Ikke bare setter folk rundt oss press på oss, men vi gjør det selv også. Jeg er min største fiende. Det burde ringe en bjelle hos folk. Vi må våkne opp og gjøre noe snart! Men hva kan vi gjøre da? Vi er jo bare barn helt uten makt… alle sammen.
Og når det er sagt, til dere voksne der ute; Dere må ta vare på barna deres. Dere må skjønne at barna deres kan slite, for dere aner ikke hvordan det er å være ungdom i dag. Jeg er sikker på at det er tjue ganger verre enn fra dere var små. Dere må lytte, og for all del ikke vær spydige når de har problemer. HJELP TIL. Du som voksen skal HJELPE TIL. Dere skal være med på å reise et fantastisk menneske.
Vet dere hva? Det er på tide å skaffe seg litt bein i nesa og ikke ta imot dritt fra noen. Det er på tide å stå opp for seg selv og si din mening, ikke høre på alle andre. Det er på tide å være den du virkelig er, okei? Ingen er bedre enn deg, ingen. Du er best i ditt eget liv. Noen ganger må du stoppe og tenke på dine egne behov og ikke alle andres. Hør på dine meninger, ikke alle andres. Ikke vær redd for å snakke, for å rope om du så må, for du teller. Du er god nok.
Jeg kjenner ei utrolig jente, ei jente som står frem og sier det hun mener, som er snill mot alle og ikke vil noen vondt. Ei jente som har så mye kjærlighet å vise, både for dyr og mennesker. Jeg har kjent denne jenta siden jeg gikk på barneskolen, og stadig overrasker hun meg fremdeles.
Malin er den jenta som er opptatt av å være seg selv, som vil være alt annet enn en A4-person, hun mener at ingen er like (hvilket forsåvidt er sant), og hun mener at alle skal være seg selv. Jeg har ALDRI i hele mitt liv hørt henne si noe stygt om noen andre, for ondt finnes ikke i Malin.
I dag, nå nettopp, for ti minutter siden… Så gjorde jeg et veldig stort skritt i livet mitt. Det høres ikke sånn ut, men det var skikkelig vanskelig- men samtidig utrolig deilig. Jeg tror de aller fleste har fått med seg at jeg har vært selvskader, jeg har vært veldig åpen om det, fordi jeg ønsker å hjelpe folk ut av samme situasjon. Jeg hadde det tungt og vanskelig, men i dag lot jeg liksom fortiden min gå. Ja, jeg kuttet meg, og i dag kastet jeg de sakene. Brage ba meg så pent om å få sakene, og så tok han de med seg. Jeg kjenner en lettelse i hele kroppen… Veien har vært lang, men jeg er ferdig med det nå. Jeg er ferdig med fortiden min og er klar til å starte på nytt!
Har du noe på hjertet, har du det vondt, kjærlighetssorg, trøbbel hjemme, hva som helst, så vit at du alltid kan snakke med meg! Du kan snakke med meg på facebook, på kik eller du kan spørre meg så pent på facebook om å få nummeret mitt hvis du har behov. Jeg kommer ikke til å fortelle det du sier til meg til en sjel, jeg er bare der for å hjelpe deg og for at du skal ha noen å snakke med.
På facebook heter jeg Ingrid Jackson, og på kik heter jeg Moonw4lker! Håper å høre fra deg 😀
Har dere noensinne tenkt over hvor vanskelig samfunnet vårt har blitt? Jeg mener, folk får hat OVERALT. Enten det er anonym drittslening på nett eller på gata, folk MÅ slenge stygge kommentarer uansett hvor en går. Jeg snakket nylig med ei nydelig jente på bare fjorten år, og jeg så for meg at hun var ei med selvtillit, og jeg trodde at livet hennes var ganske fint og greit. Det er jo det hun gir uttrykk for… Jeg hadde aldri sett for meg at hun tenkte så vondt om seg selv som hun fortalte. At ei jente på fjorten gjennomgår sånne ting, hva sier det dere, egentlig? Det forteller meg at vi lever i et samfunn som er helt pyton og farlig for oss selv.
Jeg kjenner kanskje fire personer alt i alt som tør å være seg selv- som tør å si hva de mener, som ikke er redd for å få hat. FIRE personer, folkens. Og jeg kjenner ganske mange. Jeg blir så sint og lei meg når jeg ser at det er så mange som sliter. Hvem er det som har skylden i det? Jo, det er jo oss. Det er jo vi som har laget et sånn samfunn… Jeg leker ingen superhelt her, for jeg vet jo godt at jeg ikke er det, men jeg mener at vi må tenke oss om. Vi må behandle mennesker som om de er mennesker! OG MENNESKER, folkens, MENNESKER har følelser.
Vi må tenke før vi sier noe til folk, før vi roper til noen at de er tjukke, før vi sier at de er stygge, det kan være tull, men personen som står der og tar imot det kan ta det innover seg. Dere aner jo ikke hva mottakeren av de sårende ordene føler, dere aner ikke hva de har vært igjennom.
Hvordan ville du følt det om du hadde komplekser med deg selv, og du fikk høre det om og om og om igjen hvor fæl du var?
“Du har en familie, venner og en herlig kjæreste. Du har ikke lov til å være deprimert. Ingenting er dritt i livet ditt, og du har ikke vært gjennom noe så ille som andre. Du kan vel se at de fortsatt smiler etter alt?”
Joda. De smiler, de. Sterke personer smiler som regel uansett hva det måtte være. MEN, det betyr ikke at de ikke kan ha det vondt. Det betyr bare at de har lært å se det positive i ting, og prøve å gi litt faen i at de har det vondt og fokuserer på det positive.
Jeg har fått høre flere ganger at jeg ikke har noen grunner til å være deprimert. Problemet er bare det at man trenger ingen grunn for å være deprimert, det er bare tanker som trekker deg ned. Du trekker deg selv ned. Det er vonde følelser, og alle har vonde følelser av og til. Deprimerte personer; oftere enn andre.
“Du kan ikke være deprimert, du smiler jo og ler hele tiden!”
Fordi jeg er deprimert betyr ikke det at jeg går rundt og er lei meg og gråter hele tiden. Jeg gråter faktisk sjeldent, men det er dager jeg skulle ønske jeg ikke våknet opp. Det er ingen grunn til det, det er bare den følelsen. Jeg har jo selvfølgelig mine grunner, alle har sine grunner… Men man må huske på at selv om en person har det “perfekte liv”, så er det ikke sikkert at alt er så perfekt på innsiden. Det viktigste er å ha det bra med seg selv, det er viktig å huske på.
