I dag opplevde jeg noe veldig rart og vondt noe. Jeg kom på skolen til fjerde time, med vondt i hodet, og jeg fikk en paracet av ei venninne. Så spurte jeg om det var noen som ble med i kantina for å finne vann, men det var det ingen som gadd. De fortsatte å prate, og diskuterte om de skulle være med meg eller ikke før temaet gled over i noe annet, og jeg spurte gjentatte ganger. De begynte å ignorere meg, så jeg bare tuslet ut av klasserommet, gikk litt sakte i håp om at de skulle komme etter, men det gjorde de ikke. Jeg følte meg skikkelig verdiløs og ignorert, det er fælt å si det, ettersom jeg egentlig trives skikkelig godt med klassen og alle er så snille og greie. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort eller hvorfor de ikke ble med? Jeg hadde jo blitt med hvis de hadde spurt meg?
Jeg begynte å gå mot kantina og måtte bite meg veldig hardt i leppa for at tårene ikke skulle begynne å renne. Det var jo masse folk der, men de så liksom rett gjennom meg, så det hadde vel kanskje ikke gjort noe uansett. Når friminuttet var over hadde vi en time med Photoshop, og da var det greit, da kunne de be om hjelp og alt mulig. Først da ble jeg sett fordi det var noe jeg kunne. I dag har jeg følt meg skikkelig verdiløs og brukt. Det er som om folk bare ser meg hvis de trenger noe, hvis de vil ha hjelp, men når jeg ber dem om noe, da er jeg ikke viktig lenger.
Heldigvis, så kom jeg hjem til en veldig glad kjæreste som ga meg både kos og blomster… Husk det, folkens, at det koster så lite å gjøre de rundt deg glade. Det koster så lite å bare vise at du ser personen.
Klikker meg inn på Twitter, det første jeg ser er at en treåring ble knivstukket og drep av en trettenåring. Klikker meg inn på Facebook og det første jeg ser er den berømte statusen om at du ALDRI blir bra nok. Nei, visst faen blir vi aldri bra nok. Det er kun fåtallet av befolkningen som ikke driver med et og annet rusmiddel, og enda ferre som er fornøyde med seg selv. Jeg har ikke tellingen på hvor mange jeg vet om som sliter med angst, depresjon, selvskading, selvmordstanker eller spiseforstyrrelser. Presset er helt sykt. Drap skjer overalt daglig, og om det ikke er drap; så er det selvmord. Vet du hvor mange unge som sliter i dag? Jeg tror ikke jeg vet om en eneste person som er fornøyd med seg selv lenger.
Ikke bare setter folk rundt oss press på oss, men vi gjør det selv også. Jeg er min største fiende. Det burde ringe en bjelle hos folk. Vi må våkne opp og gjøre noe snart! Men hva kan vi gjøre da? Vi er jo bare barn helt uten makt… alle sammen.
Og når det er sagt, til dere voksne der ute; Dere må ta vare på barna deres. Dere må skjønne at barna deres kan slite, for dere aner ikke hvordan det er å være ungdom i dag. Jeg er sikker på at det er tjue ganger verre enn fra dere var små. Dere må lytte, og for all del ikke vær spydige når de har problemer. HJELP TIL. Du som voksen skal HJELPE TIL. Dere skal være med på å reise et fantastisk menneske.
Vet dere hva? Det er på tide å skaffe seg litt bein i nesa og ikke ta imot dritt fra noen. Det er på tide å stå opp for seg selv og si din mening, ikke høre på alle andre. Det er på tide å være den du virkelig er, okei? Ingen er bedre enn deg, ingen. Du er best i ditt eget liv. Noen ganger må du stoppe og tenke på dine egne behov og ikke alle andres. Hør på dine meninger, ikke alle andres. Ikke vær redd for å snakke, for å rope om du så må, for du teller. Du er god nok.
Jeg er med i noe som heter temafoto, sammen med Anette, Eirin, Elise, Julia, Ida-Michelle, Annikaog Thea, og hver søndag postes et “Temafoto!” Vi trekker et tema, og gjennom et bilde skal vi tolke det. Denne ukens tema; LYS.
Temafoto døde liksom litt ut, men nå er vi tilbake igjen! Denne gangen har vi også tatt inn to nye, Ida-Michelle og Annika, så det blir jo spennende å se hvordan det går! (Velkommen til dere forresten)
Jeg kjenner ei utrolig jente, ei jente som står frem og sier det hun mener, som er snill mot alle og ikke vil noen vondt. Ei jente som har så mye kjærlighet å vise, både for dyr og mennesker. Jeg har kjent denne jenta siden jeg gikk på barneskolen, og stadig overrasker hun meg fremdeles.
Malin er den jenta som er opptatt av å være seg selv, som vil være alt annet enn en A4-person, hun mener at ingen er like (hvilket forsåvidt er sant), og hun mener at alle skal være seg selv. Jeg har ALDRI i hele mitt liv hørt henne si noe stygt om noen andre, for ondt finnes ikke i Malin.
