“SELVMORD ER EGOISTISK”

“Selvmord er så egoistisk. Tenk på alle du etterlater deg” – hørt det før? Jeg også. Men vi må snakke om disse fordommene, det er viktig. Er det ikke mer egoistisk å tvinge et menneske som ønsker døden så sterkt at det når hver minste celle i hele kroppen? 

Vi må prøve å forstå. Vi må ha forståelse, vi som sitter igjen. Ikke være sinte, ikke på den avdøde, ikke på oss selv. Jeg har sittet igjen etter et selvmord, og jeg har klandret meg selv så lenge- for jeg kunne gjort mer, kunne jeg ikke? Jeg forstår nå at jeg kunne ikke. Personen ønsket dette av hvert et fiber, hvert åndedrag. 

Mange kan jo mene – og også bli sinte, fordi de sitter igjen. At det var egoistisk at du nå sitter igjen med sorg over et tapt liv. Da er det jo viktig å huske på at denne personen antagelig har hatt det så vondt med seg selv og sine indre demoner at det rett og slett virket som det eneste riktige. Smerten til personen som utførte dette må jo ha vært hundre ganger så stor som den vi nå sitter igjen med, å ta et liv er tross alt permanent. Hvor lenge er det rett å kreve av oss at en person skal kjempe?

 

(Synes bare det er viktig for pårørende som sitter igjen å huske på, og også mennesker som har fordommer. Oppfordrer likevel til å få hjelp, å ta et liv er som sagt permanent og følelser varer IKKE evig.) 

Dersom du trenger hjelp: 


815 33 300 – Kirkens SOS, døgnåpen krisetelefon
116 123 – Mental helse, døgnåpen krisetelefon
116 111 – Krisetelefon for barn, åpen fra 15.00 – 08.00 i hverdager. Døgnåpen i helgene
800 33 321 – Åpen fra 14-20, Kors på halsen 
81000277 – Homofiles ungdomstelefon, åpen alle dager unntatt lørdag fra 18-22

She lost him, but found herself- and somehow, that was everything

 

Woohps, you lost

…men de hater deg når du er ærlig


 

Det går ikke an å tilfredsstille noen i dette samfunnet. Faen heller. Enten så sier man for mye, eller så er man for stille. Når store kjendiser står frem i media om sine psykiske lidelser, så kommer støtten de får an på hvem de er. Det handler ikke lenger om handlingen de gjør, men hvem de er. Når Sophie Elise sier at hun endelig er fornøyd med kroppen sin får hun faen meg hat. Hadde hun vært misfornøyd hadde hun fått hat for det og. Hadde det vært Harald Rønneberg hadde folk jublet fordi han var så “sterk som stod frem i media om det!” …altså? Handlingen er den samme! Det må være mulig å støtte begge deler?

Jeg prøvde å stå frem om hva som feiler meg (I know, it’s a lot,)- jeg orker ikke det tullet med at alt skal være så fint og flott hele tiden. Fordi det er det ikke. Hva slags reaksjoner får jeg? I starten hatet folk på meg fordi “Ingrid har ikke noe å klage over, hun får jo så mange likes på bildene sine!!” – deretter var jeg oppmerksomhetssyk. Så ble jeg skikkelig sjuk, og da kunne folk elske meg. Hvor ble det av dere, forresten?  

Nå er det nok. Ta et oppgjør med deg selv før du hakker på folk, seriøst. Jeg kan få så mange likes jeg bare orker, jeg, men det betyr ikke at det er noe bedre på innsiden for det. Andres liker-klikk på Facebook definerer meg ikke som person. 

Oppgjennom mine tjue år har jeg møtt mange fantastiske mennesker, et av de lever ikke lenger. Hun skrek høyt og lenge om både hjelp og fred, men det virket ikke som noen tok det på alvor. Når noen er ærlig med deg om hva de sliter med, ta de på alvor. En dag er de ikke der lenger, og det gjør så forbanna vondt. Det er et tomrom som ikke kommer tilbake, for å ta et liv er permanent. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dette mennesket. Og det gjør like vondt hver dag. 

Det er lett å trekke seg unna når sannheten blir for hard å takle. Men å være der for noen er så utrolig viktig og modig gjort. Det letteste er ikke alltid det beste.

 

Elsk når folk er ærlige, sannheten varer lengst – 
 

Du er drevet av Janteloven


 

Vi lever i en verden der mennesker blir drevet av Janteloven. Du kan ikke være flinkest i jobben din uten å bli hakket på og hatet i ren misunnelse, du kan ikke være flink på skolen uten å bli fryst ut fordi du er “raringen som får til alt”, og du kan for all del ikke skrive viktige tekster på sosiale medier uten å bli hatet på.

Jeg har holdt på med bloggen min siden 2009. Jeg har ALLTID skrevet om hverdagen min, som de fleste andre bloggere. Jeg skrev om hverdagen min da jeg var ute for å finne juletre, jeg skrev om hverdagen min da jeg fikk nye sko, da jeg fikk hund og da jeg fikk kreft. Livet mitt har ikke vært en dans på roser, og likevel sitter en hær av ekle ungdommer og henger meg ut. Noe så sykt. Hvor mye motgang skal et menneske tåle? Og hvor mye dritt klarer dere egentlig å lirke ut av dere? Hver gang jeg skriver et blogginnlegg er det en eller annen gjøk som legger det ut på instagram eller Twitter. Og tro det eller ei, jeg vet godt hvem dere er. (Men takk, flere lesere til meg!)

Daglig omgås jeg utrolig mange trivelige og flinke mennesker. Jeg kjenner blant annet et menneske som var utrolig dyktig i jobben sin, kundene elsket henne (dette vet jeg fordi jeg så det selv,) og hun hadde det utrolig gøy med det hun holdt på med. Dessverre har det seg sånn at alle unner ikke folk gode ting. Hun ble hengt ut, direkte og indirekte av andre ansatte. Rett og slett fryst ut på arbeidsplassen. Greit? Nei, overhode ikke. 

“Hvis du ikke har noe snilt å si, så ikke si det”- har jeg lært. Mennesker må bli flinkere til å rose hverandre. Gjør noen på arbeidsplassen din noe bra- ros dem opp i skyene! Det er sånn verden går fremover, ikke ved å henge de ut og rakke ned på dem. Hvis noen har en stemme de ønsker å bruke, hør. Hør og støtt (hvis du er enig selvsagt.) Hvis noen ser bra ut eller tegner en awesome tegning- si det til dem! 

Fordi ja, noen vil alltid være bedre enn deg i et eller annet, noen vil alltid få mer oppmerksomhet enn deg, men det gir deg null rett til å være en dritt.  

Hei mammaer og pappaer


 

– og du som har ansvar for et barn på internett. 

I dag er jeg oppgitt og skuffet fordi jeg nok en gang har måttet ta tak i en forferdelig mobbesak på Facebook. Jeg griper inn fordi jeg har et håp om at hvis man terper på dette nok, sier ifra nok, så vil ikke mobbing lenger forekomme. Men, jeg trenger hjelp fra dere. Jeg sier ikke at dere skal overvåke hva barna deres gjør, ikke at de har dårlig oppdragelse heller, men jeg ber dere om å være gode forbilder. Både hjemme og på sosiale medier. Jeg ber dere om å slutte med ekle og trakasserende kommentarer i kommentarfeltene til Se og hør, og slutte å kødde med sykdom i kommentarfeltene til VG. Ungdom og barn tror nemlig at dette er greit dersom dere gjør det. Og da- da har vi det gående.

Hvis dere skulle få en melding av et annet menneske som har vært vitne til hva ditt barn gjør på internett, så håper jeg dere tar tak i det. Jeg håper dere snakker med barnet deres om at sånn oppførsel er forbudt, og forteller dem at neste gang vil det få konsekvenser. Fordi i fremtiden- så vil det kanskje det uansett. 

 

Sommervettregler!

Dette er veldig viktig å huske på i sommervarmen!!

1. Husk å drikke mye. Væske er superviktig ettersom man lett blir dehydrert når det er så varmt; og da blir man slapp og sliten.

2. Husk å spise noe, gjerne noe med salt i. Det er lett å glemme det i sommervarmen, for man har ikke utrolig med matlyst når det er så varmt. 

3. Det er lov å gå med litt mindre klær enn vanlig, du må ikke gå i hettegensere hver dag, det kan til slutt bli ganske farlig og utrolig varmt.

4. Lytt til kroppen; trenger den hvile? Trenger den vann? Gi den det den trenger!

5. IKKE slutshame eller bodyshame noen. Vi er alle ulike, noen har stor mage, andre har store pupper. Ingen er stygge eller fæle for det, og har like mye rett som alle andre å gå i lite klær. 

6. Hvis du ser en hund i bil, det veldig varmt ute og bilen ikke har noen form for vinduer åpne eller aircondition på; knus vinduet eller få tak i eier ASAP!!!! 

7. Solkrem!!!!! Helt seriøst, uansett hvor kjedelig du synes det er å smøre deg inn, det er veldig viktig for huden din. 

8. Hvis du har vært så uheldig å glemme solkrem, så kan du smøre på tomat, yoghurt eller aloe vera! 

9. Legg aldri ut på lengre turer uten drikke. Jeg gikk 1,2 mil her om dagen i denne varmen, tre timer, og uten vann. Gjett hvem som ble dehydrert og var sjeleglad for litt vann! 

10. Vis hensyn til dyrene også. De trenger vann tilgjengelig stort sett hele tiden sånn som oss, og de trenger ikke at folk knuser glass på veien eller i grøfta så de skader seg.

 

Slik er 2016

Åndene er på Jodel. Mammatilmichelle legger ut nakenbilder for å flere lesere. Øyenbryn er "in", faktisk så in at det er det første jeg legger merke til på en person. Tenåringer truer med å anmelde tenåringer fordi de har hatt en krangel på Internett. Alt handler om å være drita og å røyke hasj. Pappagutter kjøper russebusser til millionervis av kroner og flyktninger sulter og dør på flukt. SKAM har tatt Norge med storm.

Og jeg, jeg steker bacon med solbriller. Verden går fremover, dere.

Mobbing og humor er IKKE det samme

Jeg har vært utsatt for mobbing siden jeg var liten jente. Med årene har det blitt mye bedre, og jeg har lært å stå opp for meg selv. Problemet er at det er visst ikke alle som skjønner at de faktisk gjør folk vondt og gir seg aldri. Jeg hadde en episode her en dag med en fyr som over tid har plaget meg med spydige kommentarer, og gjentatte ganger har jeg sagt til han at jeg liker det ikke, jeg synes ikke noe om kommentarene hans. Svaret var hårreisende.

“Jeg er lei av deg fordi du sensurerer humoren min.” 

Vet du hva jeg er lei? Jeg er lei av folk som tror at mobbing kan forveksles med humor og finner det tilfredsstillende å hakke på folk. Jeg er lei av at hver gang jeg står opp for meg selv og sier ifra at jeg ikke liker oppførselen til noen, så skylder de på at det “bare er for moro.” Det er ikke morsomt, ikke for parten som blir utsatt i hvert fall. Dritkult hvis du finner det morsomt å være kjip mot folk, men det blir fort et problem du må ta konsekvensene av. Hvis det har seg sånn at du ikke kan ha “humor” uten å få folk til å føle seg dårlig med seg selv burde du kanskje ta en dyp og lang omgang med deg selv, for det er på ingen måte greit.

 

The worst

I want to talk
about what happened
without mentioning
how much it hurt.
There has to be a way.
To care for the wounds
without reopening them.
To name the pain
without inviting it back
into me.