“Jeg har alltid visst at jeg var født i feil kropp, så nå er det vel på tide å komme ut og fortelle verden hvem jeg egentlig er”
Dette er historien om Emilie Nordengen.
10.25 en fredag ankommer jeg Oslo Bussterminal og rusler bort til Espresso House. Der blir jeg møtt av en glisende Emilie Nordengen, hun har sittet her en time allerede. Vi småprater litt før hun guider meg gjennom Østbanehallen og bort til arbeidsplassen hennes, Fjøla. På Fjøla har hun jobbet som kokkelærling i snart et år. Det føles som det var i går at jeg besøkte henne på hennes nye arbeidsplass for første gang.
I rommet er det en behagelig atmosfære, det lukter nykokt kaffe og rett ved siden av oss pågår det et jobbintervju. Emilie åpner Macbooken sin, setter seg godt til rette og spør meg interessert hva jeg lurer på.
HISTORIEN – Vi snakker om historien hennes, alt fra hvordan hun gikk i typiske gutteklær og hadde kort hår på barneskolen, til den dag i dag. I kronologisk rekkefølge, selvsagt. Hver detalj er viktig. Allerede i 6.klasse på Søbakken skole i Elverum kom Emilie ut som bifil, fordi hun var usikker på om det var godtatt at hun bare likte et kjønn.
En liten gutt pleide å kalle henne for Emil, fordi han ikke fikk det til å stemme; Emilie var et jentenavn. Denne jenta var en gutt. Det var ikke før hun begynte på ungdomsskolen at hun ble stemplet som “hun lesba.”
– Jeg har alltid hatt tanker om at jeg er født i feil kropp. Da jeg var 10 år gammel spurte jeg mamma om jeg kunne bytte til et guttenavn, men hun sa så klart nei.
Å FORTELLE OM LEGNINGEN var ikke lett.
– Det var ikke mange i jentegjengen som ble begeistret for det. Gymtimene var jævlige, bare mine fem venninner turte å skifte sammen med meg, og etter vi hadde skiftet snek vi meg ut derfra slik at jeg slapp stygge blikk og frekke kommentarer. På ungdomsskolen var det en gutt som alltid ropte “jævla transe!” etter meg i gangene. Jeg fortalte dette til en lærer, men fikk bare beskjed om å ikke bry meg. Det sluttet ikke, det ble verre.
Videre forteller hun om sin første kjæreste. Hele skolen sto klistret inntil vinduene for å se dem kysse. Hun sukker oppgitt.
– Vi var ikke alene om det kysset.
Vi veksler blikk og jeg ser på henne med medfølelse.
– I 2015 FORTALTE JEG MAMMA AT JEG VAR TRANSSEKSUELL. Svaret jeg fikk var “vel, det kom jo ikke som noen bombe.” Det var utrolig betryggende, det betydde at jeg nå kunne si det videre til resten av familien og vennene mine. Alle hadde skjønt det, og alle godtok det. Kjæresten min aksepterte det, og ønsket å vite alt om prosessen. Jeg starter i januar. Du skal få dokumentere hele greia. Du er med på det?
Fjøla er i ferd med å bli fylt opp av gjester, så vi bestemmer oss for å tusle rundt på Karl Johan. Det er ikke så mange mennesker ute til tross for at det er en fredag formiddag, men det er helt greit, det gir oss mer frihet til å ta bilder.
Mens vi går fortsetter praten, Emilie har mye å fortelle.
UTFORDRINGER –
Å være transseksuell i et samfunn der folk ser rart på deg hvis du går inn på “feil” toalett er alt annet enn lett.
– En stund gikk jeg på doen for funksjonshemmede. “Emilie bruker den doen, fordi hun vet ikke hvilket kjønn hun er!” husker jeg at noen ropte etter meg en gang. Hvorfor lager de ikke doer for alle?
TOK IKKE TAK I MOBBINGEN
Det var vanskelig for Emilie at lærerne ikke tok tak i mobbingen. Hvis de hadde gjort det, er det ikke sikkert at hun den dag i dag hadde vært redd for garderober. Hun slet psykisk i noen år og ble veldig innesluttet. Det er bedre nå.
Ferden går videre gjennom Karl Johan og opp til Slottet, før vi stopper og tar noen bilder. Emilie vrir og vender seg i alle mulige positurer før vi sier oss fornøyd.
– Tenk så morsomt det hadde vært å fortelle de gardistene et par homo-vitser! ler hun. Gløden i øynene hennes er tilbake, dette er noe helt annet enn den personen jeg møtte for noen år siden. Hun er ikke innesluttet og redd lenger, tvert imot.
I LØPET AV LIVET vil nok “skeiv” ungdom møte på ulike utfordringer og en eller annen form for diskriminering, tror Emilie. Rådet hennes er å stå opp for seg selv uansett hvor slemme mennesker er.
– Du vil alltid møte på noen som har problemer med deg, men la de vite at du er du og at ingen kan forandre det.
Og forresten, kall meg Daniel.
Skrevet til en skoleoppgave // Ingrid Jackson
