Du leste helt rett! (Med mindre du leste feil, men det står faktisk at jeg skal være med i storfilm.) Dette er bare en tull noen av mine fantastiske venner (Linn, Albertine, Rebekka og Andrea) dro fordi jeg failet med hårbleking og håret ble oransje. Det var igrunn ganske forventet, og jeg skal fortsette å bleke det en annen dag, men i mellomtiden kan vi more oss med at jeg ligner på Annie og burde få hovedrollen i en Annie-film.
Hvilken film skulle du helst hatt hovedrollen i?
Jeg trenger deg. Jeg trenger din underskrift. Verden trenger deg! Isen på arktis er i ferd med å smelte, og dette gjør at arter dør ut. Blant annet de fantastiske isbjørnene. Vi ønsker å øke bevisstheten på miljøet, uansett hvor kjedelig det høres ut, det er veldig veldig viktig. Vil du vise din støtte, skriv under HER!
Kjære foreldre,
Nå har ikke jeg tenkt å fortelle dere hvordan barn skal oppdras, for jeg har nettopp gått inn i “de voksnes rekke” og fylt atten år selv. Men, jeg vet hvordan det er å være ung i dag- så, jeg vil be dere om et par ting likevel.
Nummer en. Ikke bli sjokkert hvis dere ser arr på kroppen til sønnen eller datteren deres. De kommer mest sannsynlig til å berolige dere med at det bare var en katt eller at de tryna på sykkel. Det siste de vil er å få dere til å tro at dere er forferdelige foreldre. Dette er mest sannsynlig ikke deres feil. Det kan ta tid å forstå hvorfor barna deres vil skade seg selv, men ikke reager med sinne. Prøv å møt hverandre på halvveien. Ingenting løses ved å bli sint og skuffet, selv om dette mest sannsynlig kommer som et sjokk for deg som forelder, for hvorfor i alle dager skal din dyrebare skatt skade seg selv? Spør om det er noe som kan bli gjort, hvordan du kan hjelpe. Men IKKE bli sint. Da kommer barnet ditt mest sannsynlig til å bli enda mer lei seg, skygge unna deg og ikke snakke til deg om problemene sine noensinne igjen.
Nummer to. Ikke kommenter vekten til ungen din. Ikke noens vekt, egentlig. Ikke si at klærne sitter for stramt, og at de skulle mistet et par kilo. Ikke si til dem at du er glad de ikke er like store som den og den personen dere møter på gata, eller at de skulle droppet den kakebiten. Det er vanskelig nok å vokse opp i et samfunn der alt som teller er vekt, kalorier og kropp. Du skal være et godt forbilde og lære ungen å akspetere seg selv, ikke hate seg selv.
Nummer tre. Ikke, under noen omstendigheter, la ungen din mobbe noen. Ikke fortell at homofili er galt, selv om du er imot det. Ikke tving sønnen eller datteren din til å konfirmeres i kirka fordi du gjorde det. La de få bestemme selv, enten er de kristne – eller så er de ikke det. Dette er ikke et valg du verken kan eller burde ta for dem. Det er viktig at de lærer å ta valg selv, og at du som forelder støtter disse valgene.
Nummer fire. Det er vanskelig å se barna sine vokse opp, men de kommer til å teste ting. De kommer til å flørte litt med alkohol, og hvis du tror du får holdt de unna sex og alkohol tar mest sannsynlig feil. Barn som vokser opp og har et anstrengt forhold til alkohol er som regel de som er først ut til å være på rangla så fort de blir 18. Dessuten har de nok allerede drukket ørten ganger bak ryggen din. Og vit at sex ikke bare skjer om natten, du har vært ung selv og vet garantert hvordan å lure foreldrene sine funker! Oppfordre heller til å bruke prevensjon.
Nummer fem. Du velger ikke vennene til sønnen eller datteren din, dette må de få gjøre selv. Det er fint at du prøver å beskytte for eventuelle farer, som dop og diverse, men vi lever og lærer! Vi må finne ut hvem vi vil ha og ikke ha i livene våre, helt selv.
Du vet de dagene du helst skulle opp av sengen om morgenen fordi du vet du har mye å gjøre, men kroppen nekter deg? De dagene tårene bare presser på, og du tror det er noe galt med deg fordi du gråter av ingen grunn. Dagene du føler at ingenting går din vei, at verden hadde vært det samme eller et bedre sted uten deg; det er de dagene ingen snakker om høyt. Men vi har de. Alle har de dagene. Før eller senere kommer følelsen av å være mislykket snikende innpå deg, og du får ikke gjort noe med det. Sannheten er at slike følelser treffer oss alle, selv de som ikke har noen grunn til å føle seg slik.
I det siste har jeg hatt mange av de dagene. Ukene. Det var i hovedsak derfor jeg sluttet å blogge en stund. Livet har ikke vært annet enn trist, slitsomt og grått i det siste. Men jeg sier det jo ikke, jeg kan jo ikke si det, da tror folk at jeg er gal. Eller at jeg har gitt opp. At jeg er svak. Jeg er ikke svak, jeg er bare et menneske. Mennesker føler.
Helt fra vi er små blir vi lært opp til at vonde følelser er tabu, at de er dumme å ha. Vi blir lært opp til at å være lykkelig ikke er en følelse, men en destinasjon. “Når jeg blir gammel skal jeg være lykkelig.” Nei, når du blir gammel skal du føle på følelsen lykke. Like mye som når du er ung. Du skal føle sorg og smerte og de andre følelsene du har følt hele livet også. Lykke er en følelse, ikke en destinasjon- på samme måte som sorg og smerte og andre følelser.
Problemet er når de vonde følelsene tar overhånd og vi ikke har kontroll på det lenger. Jeg har ikke kontroll. Men jeg er jo bare et menneske. Det blir bra igjen.
Jeg hører stadig de eldre si til meg; Bare vær deg selv! Og jeg vet at det er det de fleste får høre i denne alderen. Men det jo ikke så lett; for hvem er jeg?
Er jeg jenta som sitter oppe om natta og ser på filmer til jeg sovner, står opp igjen tidlig for å prestere bra og får høre av folk jeg ikke engang kjenner “jeg er stolt av deg”?
Er jeg jenta som sitter blant en gruppe med folk og dagrømmer om å komme meg vekk herfra for å lære nye og morsomme ting, istedet for å være her i denne byen med de samme gamle folka og de samme rutinene?
Er jeg jenta som ikke klarer å rive meg løs fra mitt eget hode og skriker i desperasjon for å komme ut?
Er jeg jenta som ler med vennene mine,- og av og til føler at jeg er på toppen av verden?
Eller er jeg jenta som ligger i fosterstilling på gulvet klokken tre om natten, gråtende fordi hun er lei av å bli forlatt og glemt- om og om igjen?
Så, til en av dere vise og eldre mennesker som kan noe om “den ekte, store kalde verden”; Fortell meg. Hvem er jeg?
Uansett hva et menneske gjør vil det alltid være et annet menneske som slenger litt med leppa og forteller deg at du er oppmerksomhetssyk. Uansett hvor mye bra du utretter, det vil alltid være noen som ikke klarer å holde kjeft i ren misunnelse. Hvis du velger å si til noen at de er oppmerksomhetssyke, så er du det som regel selv. Det er faktisk ganske normalt å trenge en eller annen form for oppmerksomhet. Noen gjør det bare på andre måter enn folk flest. Jeg fikk oppmerksomhet fordi jeg var syk. Jeg klaget aldri og sutret meg ikke til oppmerksomhet. Jeg fikk positiv oppmerksomhet fordi jeg var åpen om det og ville hjelpe andre i samme situasjon.
Se for deg jenta eller gutten som blir oversett hjemme. Alt mor og far gjør er å krangle eller reise bort og aldri være tilstede. Tror du ikke den ungen blir en liten ramp for å få oppmerksomhet? Tror du ikke den gutten eller jenta gjør hva som helst for å bli sett? Det tror jeg, nemlig. Du som sitter der og kommenterer til andre at de er så oppmerksomhetssyke, hvor oppmerksomhetssyk er du egentlig selv når du velger å tråkke på noen som ligger nede? Det syns jeg du skal tenke på.
Jeg er lei av at jeg ikke bestemmer over humøret mitt og tankene mine. Jeg er lei av å tenke, lei av å være, lei av alt, egentlig. Mest av alt er jeg så lei av meg selv at jeg kan spy. Jeg sårer folk, jeg mener det selvsagt ikke, men jeg gjør det. Jeg sårer meg selv. Jeg er likegyldig. Jeg er sint, og så likegyldig igjen.
2014 var et forferdelig rart år. Det var på mange måter veldig vanskelig, men på så mange måter var det også verdt det. Det var jo også et bra år. Noen kom inn i livet mitt, andre ble borte. Jeg vet ikke om dere vet det, men en venninne av meg tok livet sitt, og det sitter hardt i enda. Jeg mistet noen til kreft, men takket være at jeg selv hadde denne sykdommen fikk jeg også nye venner, og Viljar, Viljar kom inn i livet mitt igjen. Uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Uten vennene mine hadde jeg vært fortapt.
2015 skulle jo bare “bli det beste året noensinne!” som jeg har sagt alle andre år. Hittil ser det ikke veldig lyst ut. Av disse tjueto dagene som har gått er jeg sikker på at jeg har sittet oppe om nettene og grått i hvertfall tjue av dem. Jeg forteller selvsagt alle at det går bra, for det gjør jo det, tror jeg. Jeg bare har litt problemer med meg selv, men det har vi vel alle, eller?
Eller kanskje det ikke går så bra som jeg leker at det gjør. Kanskje det faktisk går rett i dass. Jeg har i hvert fall bestemt meg for at det slutter her. Jeg vet ikke hva som feiler meg nøyaktig, men jeg vet at jeg skal bli frisk fra det. Jeg vil ikke ha noe mer med det onde og dumme å gjøre. Selvfølgelig kommer jeg til å gå et skritt frem og to tilbake et par ganger, men det er fremskritt uansett. Jeg får alltid høre at jeg er deres inspirasjon, vit at dere er min. Dere inspirerer meg til å bli et bedre menneske, til å reise meg, gang på gang.
Og Viljar, hvis du leser dette, vit at du fikk meg til å ta dette valget i dag. Takk.
Jeg hentet verdens søteste lille skapning i dag! Han heter Bobo, er snart fire år og en conurepapegøye. Har dere noen spørsmål om Bobo?
Jeg trodde alltid at det å være sterk var å aldri miste kontroll, aldri gråte, aldri være redd, aldri vise frykt eller følelser. At det handlet om å hele tiden være bra nok for alle rundt meg, og aldri gjøre noe galt. At man ikke kunne vise følelser, og måtte se positivt på alt. Helt til jeg snakket med et klokt menneske som sa; “Selv himmelen viser følelser, og selv skyene gråter. Og er ikke de sterke? De som bærer alle mulige årstider, alle mulige værforandringer, og alle mulige klimaendringer? Du er sterk når du kan vise følelsene dine og stå for dem. Du er sterk når du ser at du trenger hjelp og gjør det du kan for å ta den i mot på en best mulige måte. Du er sterk når du kan stå med et smil om munnen og likevel felle en tåre, om det er det som føles rett. Du er sterk når du faller – men resier deg likevel.”
– Skrevet av Mina Jasmine Smistad –
