Religion handler om å elske hverandre, være gode mot hverandre. Bibelen er ikke en unnskyldning for å hate homofile,- eller være en dust. Det står så mye i den boka en kan tolke som en selv vil, og hvis du velger å hate noen for deres legning er det din feil, ikke Bibelens eller noen religions feil.
I dag gjorde USA noe historisk. Homofile får endelig lov til å gifte seg i hele landet, i alle stater. I dag jubler vi for USA!!
VG må skaffe seg en ny anmelder, det er det ingen tvil om (du er sikkert en fin kar, bare ikke til den jobben). Det at Foo Fighters fikk en fire på terningen fra VGs anmelder er faktist et under. Forrige gang han anmeldte noe var det galt at artisten ikke kommuniserte med publikum, og nå som noen endelig bruker mye tid på det, er det galt også.
Foo Fighters åpnet med den kjente og kjære Everlong, og allerede der hadde David (også kjent som Dave) Grohl hele publikum i sin hule hånd. Han hadde humor, og var selvsikker på scena, dette hadde han gjort før! (Prøv 20 år…) Han introduserte bandet sitt på en måte som gjorde at man fikk veldig lyst til å bli kjent med dem, og spurte publikum om det var noen som spilte i rockeband. Han kommuniserte, og jeg som satt plassert bak (ja, jeg satt. Da jeg kjøpte billetter var ikke ståplass tilgjengelig) fikk nyte å se publikum bakfra, som skrek, hoyet, sang med og reiste hender i været. Flere ganger fortalte Dave oss hemmeligheter(men det får jeg jo ikke lov til å si her!!) og noen av bandmedlemmenes døtre fikk komme opp på scena og danse litt med pappa. Ganske sjarmerende!
Det eneste som trekker ned på konserten, er Telenor Arena. Det er virkelig ikke en arena laget for høy musikk. Noen ganger hørtes bare en gitar, andre ganger ble ord borte og diskanten var så høy at det skar i ørene.
Sett bort fra det, konserten ga mange mennesker tårer i øynene og en kveld de vil huske for livet.
Så ja, kjære Morten Ståle Nilsen i VG, jeg tror 19 999 mennesker er uenig med deg.
(Første gang jeg anmelder noe. Tror ikke dette er jobben for meg heller, kanskje i fremtiden..)
Jeg sa det aldri høyt, at det feilet meg. At mat var min verste fiende. Jeg ville ikke innrømme at jeg spiste lite eller ingenting. Jeg kunne ikke si det høyt, da ville de skaffet hjelp eller sagt at jeg bare skulle spise. At jeg skulle skjerpe meg, eller at jeg var oppmerksomhetssyk. Så jeg sa aldri at det feilet meg. Men de visste, de visste så godt. For hvordan skjuler man at buksene er for store, eller at man må gå til innkjøp av nye, mindre bh-er hele tiden? De tenkte vel at jeg måtte finne ut av det selv. Viljar, min kjære kjæreste, ga meg likevel aldri opp. Hvis han måtte lage favorittmaten min for at jeg skulle spise, så gjorde han det. Hvis jeg ville ha sjokolademelk for å få i meg noe, så lagde han det. (Takk for at du aldri ga meg opp.)
Som mye annet i livet mitt, fant jeg ut av det med maten også. Det ender alltids godt, selv om det tar tid. Hvordan? Jo, jeg begynte å lage min egen mat. Jeg fikk bestemme hva som skulle være i den, og hva det skulle smake. Jeg fikk lov til å utforske på kjøkkenet her hjemme, og hos Viljar. Nå har familien min lidd seg gjennom uttalige smaksprøver, både vellykkede og ikke så vellykkede. Jeg begynte også å trene. Jeg vil ha en sunn og sterk kropp, og er på vei dit nå. Det er ikke særlig greit å gå uten null energi, spesielt ikke nå! Tenårene skal jo gå ut på å leve, ikke være døende. Det er nå energinivået skal være på topp, og vi skal være i vårt ess.
Jeg vet ikke om jeg noensinne fikk takket deg, eller om jeg noensinne kan finne ord og handlinger til å takke deg nok. Det betyr ikke at jeg ikke vil prøve, så vi gjør et forsøk.
Takk for at du var der for meg. Takk for at du alltid sa velkommen når jeg følte meg uvelkommen, og alltid hadde kloke ord på lur. Takk for at du presset i meg en kvart pizzabit da jeg nektet å spise, og for at du alltid fortalte meg hvor nydelig du syns jeg var. Takk for at du sa at håret mitt var fint, og takk for at du lærte meg at de verste stormene blir gjennomgått i tenårene. Takk for at du viste meg at det var sol på den andre siden.
Jeg vet du jobber med mange barn, og jeg vet at du tar deg tid til hver og en av dem. Du lytter, gir råd og er et forbilde. Du fortjener en million takk. Både du, og de andre klubbarbeiderne på Ungdommens Hus. For meg, utmerket du deg. Du stod frem og fortalte din historie om hvordan du ble mobbet, hvordan de andre barna på skolen gjorde narr av nesa di, men hvordan du likevel kom deg gjennom det. Hvordan du i dag har en kjæreste du elsker høyere enn himmelen selv, en familie og gode venner rundt deg. Hvordan alt er mulig. Hvordan det fortsatt går an å være et barn i alderen av litt over tjue. Du har lært meg så utrolig mye.
Takk for at du trodde på meg, og for at du er et forbilde.
Du trodde kanskje dette var starten på en pornofim, eller at det muligens skulle selge noe som hadde noe med pupper å gjøre? FEIL! Det er en Skoda-reklame.
Dette er heller ingen pornofilm…. Men en sørgelig reklame for et Nikon-kamera.
Og denne er vel kanskje aller verst. Jeg hadde ALDRI gjettet at det var for en ORGANDONOR-ORGANISASJON???!??!?!?!
?!?!?!?!?!??!?!??!?!!
Kanskje på tide å våkne, verden?? Dette er IKKE greit. Jenter er ikke objekter og det er veldig synd det er slik noen tenker. Kropp selger, men dette har virkelig gått for langt. Dette er sykt.
En venninne sa til meg en gang at hun ville vi skulle prøve. Livet er verdt det, det sa hun til oss uker før hun tapte mot kreften. Livet har mye å by på, sa hun. Hun hadde mye å oppleve, og hun visste det godt, men fikk aldri gjort det, fordi hun sovnet inn for en uke siden. “Jeg får ikke oppleve dette, for jeg skal dø snart. Livet mitt er snart over. Dere er unge og har hele livene deres foran dere. Plis ta vare på livet dere har. Vær så snill.”
Vilde hadde kreft, og hun blogget om det (her). Vi hadde dette til felles og ble kjent over internett. Det så dårlig ut da hun var den første i norden som fikk prøve en ny medisin fra USA, men den ville ikke funke. Ingenting fungerte som det skulle, og kjære, umistelige og sterke Vilde tapte.
Selv om hun var så syk som hun var, oppmuntret hun likevel de rundt seg til å bli friske. Meg, for eksempel. Hun sa hun hadde troen på meg, at jeg skulle bli frisk fra en dårlig psyke. Jeg er på vei nå, jeg er godt i gang og jeg tror at denne gangen klarer jeg det, takket være Vilde.
Nå vil jeg si det samme til dere. Velg livet. Livet har utrolig mye å by på. Festivaler, fremtidige kjærester, god mat, turer i skog og mark, turer til utlandet, alle målene du skal nå. Noen evigheter er større enn andre evigheter, og jeg håper dere bruker deres evighet så godt dere kan. Selv om vi har mistet enda en god jente, vet vi at hun passer på sammen med de andre englene.
Jeg forstår meg ikke på folk som hater på for eksempel Nicki Minaj for å vise kroppen sin, men er helt stille når menn gjør det samme. Folk kaller Kim Kardashian et ludder fordi hun viser kroppen sin, men når Nick Jonas- eller en annen mannlig kjendis gjør det samme- er det plutselig sexy. Taylor Swift er DEN playeren når hun synger om kjærlighet, men rapperne som rapper og synger om “all the bad bitches around my dick” på en og samme tid er plutselig greit. Og det som er aller verst er at de første til å rope ut skjellsord og kalle noen for horer- det er JENTER! Jenter som skal støtte hverandre og oppføre seg som søstre, de dolker og baksnakker og kaller opp hverandre. Halvparten av de som er enig i dette gjør antagelig det samme. Tror dere at gutter kaller Usher hore fordi han ikke har på seg klær? Nope! Og det gjør antagelig ikke jenter heller. Så, konklusjon, bli forandringen du ønsker å se. Hvis du er jente og kaller en annen jente for hore- er det du som er problemet.
Jeg føler ikke jeg har fått forklart meg nok til de stakkarne som har blitt utsatt for det psykiske jeg sliter med. Mest fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skal forklare det faktum at jeg dytter de unna, blir sint uten grunn, ler hysterisk og har i hodet mitt en plan om å redde verden, for så å gråte til jeg ikke får puste – i en og samme gang. Hvordan forklarer man egentlig det til noen? At man er gæren? Det finner de jo ut før eller senere uansett, og når de gjør det- da forlater de meg.
Det er sånn det er. Du sliter- og de forlater deg. De vil ikke ha en gal venn, ingen vil vel det? De orker ikke at du konstant skal manipulere dem til ting, de orker ikke å være der for deg midt på natten når du gråter, skriker og gjerne vil dø. De gidder ikke en sånn venn. Det de gidder er den gode siden din, der du er oppe i skyene og ler av alt, tar initiativet til å feste hele natten lang, dra på turer… You name it. Det er det de vil ha, halve personligheten. Jeg hadde aldri venner som var der for meg lengre enn noen måneder, før de fant ut at de ikke orket mer. Jeg husker det var noen som sa til meg en gang at; “Ja, du er vanskelig, men det er verdt å takle det vanskelige når man får oppleve alt det gode du kommer med.” Det tristeste- denne personen forlot meg også. (Sjokk, ikke sant.)
Jeg aner ikke hvor jeg vil med denne teksten. Jeg vil si unnskyld til dere som har fått gjennomgå, unnskyld for at jeg har vært så vrien. Jeg prøver fortsatt å finne en løsning. Jeg vil også be dere der ute som er pårørende til noen med psykiske lidelser; vær der for dem. Det er så viktig, så veldig, veldig viktig. Alle trenger noen. Uansett hvor vriene de er, hvor sinte og sure og teite de oppfører seg, det er ikke et friskt menneske som sier slike ting til deg. Prøv å forstå. Det er ikke en frisk hjerne, dette mennesket vil deg mest sannsynlig ingenting vondt.
//Skrevet en natt jeg kunne hjelpe alle andre, og ikke meg selv.